TEST: Dynaudio Emit 30

Jeg var ikke helt sikker på hva som ventet meg. Sist gang jeg testet en høyttaler fra Dynaudio, kostet et par 300.000 kroner. Disse kostet en brøkdel. Faktisk har de fleste høyttalerne jeg har testet fra Dynaudio ligget i høyere prisklasser, men det skyldes ikke at de ikke lager rimeligere høyttalere.
De har bare ikke lansert noe nytt i lavere prisklasse på veldig lenge.

Det har de nå. Den nye Emit-serien ble presentert i sommer, og blant seriens fem modeller, har vi testet den nest største gulvstående. Emit 30. En kompakt, slank og smekker gulvstående høyttaler.

Emit 30 stiller i samme prisklasse som et par Klipsch RP-8000F, og et par Dali Oberon 7, men Dynaudio-ene er de klart minste og mest møbleringsvennlige, ut fra størrelse.

De finnes i sort eller hvit lakk, og som vårt testeksemplar, med topp og sideplater i valnøttfiner.

Dynaudio sier at den nye Emit-serien, to gulvstående, en senterhøyttaler og to kompakthøyttalere, er designet og utviklet hos dem. I Danmark. Den avanserte måleriggen de kaller Jupiter, er brukt både på den kostbare Confidence-serien, og Emit.

Selvsagt er materialene og elementene av en annen kvalitet på et par Emit 30, men målet har vært at høyttalerne skal være gjenkjennbare som et par Dynaudio høyttalere.

Sånn er de bygget

Etter å ha montert de medfølgende føttene under høyttalerne, lot jeg dem stå å spille i 60 timer. Mest for å være på den sikre siden, for min erfaring med blant annet Dynaudio, er at litt innspilling ikke skader.

De ga meg god tid til å studere litteraturen og konstruksjonen. Som fortalte at Emit 30 bruker Cerotar-diskanten fra Evoke-serien, som ble lansert for et par-tre år siden, som en serie i premium-klassen. De har vi veldig god erfaring med fra tester, og Evoke 20 vant også en gruppetest blant premium kompaktøyttalere.

Det lovet godt for videre testing, tenkte jeg, og studerte de to bass/mellomtoneelementene. De er 14 cm i diameter og overlapper hverandre litt. Den ene spiller mellom 44 og 1000 hz, den andre til 3550 hz. Resten er Cerotar-diskantens domene.
De to elementene bruker Dynaudios velkjente MSP-membraner (Magnesium Silicate Polymer), og to ferritt-magneter som inneholder strontium carbonite, og en lettere svingspole med kobberbelagt aluminiumvikling.

Alt dette er plassert i et kompakt bassreflekskabinett satt sammen av 18 cm MDF-plater, med portene bak, og de nevnte føttene under. En grill som henger fast med magneter, følger med.

Sånn lyder de

De er litt mer tungdrevne enn jeg hadde håpet på. En oppgitt følsomhet på 87 desibel og en nominell impedans på 4 ohm, krever litt mer av forsterkeren enn en gammel receiver gjerne er i stand til å levere. En liten Rotel-forsterker på 40w, eller enda bedre en Hegel H95/H190, vil ikke ha noe problem med å få liv i et par Emit 30.

Da kan du som jeg, oppleve en aldri så liten åpenbaring. Jeg hadde ikke trodd at de små høyttalerne var i stand til å spille så tøft og høyt. Hvertfall ikke med to 14 cm basser. Normalt pleier høyttalere som ligner Emit 30, å spille pent, med tilstrekkelig bass, men aldri med noen dybde eller dynamikk å snakke om.

Jeg kan ikke si det samme om Emit 30. De spiller høyere enn du tror, og det er faktisk rikelig med både bass og dynamikk her. Det gnistrer ikke av musikken på samme måte som fra et par Klipsch-høyttalere, men lyden er mer raffinert, polert og mer behagelig i lengden, hvis man spiller høyt.

Opptaket fra Leonard Cohens konsert i O2 Arena i London, er langt fra perfekt, men høyttalerne klarer enkelt å formidle atmosfæren på konserten. Man trekkes nærmere scenen og får lett med seg nyansene i koringen på Tower of Song. Den like avslappende My Foolish Heart, tolket av Al Jarreau, lyder mer som en opptreden i en salong hvor møblene er trukket i velur, og dermed skjønner du hvor jeg vil.

Høyttalerne er knallbra på å formidle stemningen i musikken. Togsang er ganske utslitt i hi-fi-sammenheng, men opptaket på Kari Bremnes album er fremdeles uslitelig godt. Vekten trommene har i bassen overgikk mine forventninger til hva et par 14 cm elementer kan få til i en så liten kasse. Når bassen blir fysisk, vet man at konstruksjonen ikke er helt borte vekk.

Nyanser, detaljer, og klangfarger synes jeg kommer nydelig godt fram i lydbildet, fra Emit 30. Som lyder åpent, balansert, og veldig naturlig og behagelig. Selv når man har lyst til å spille høyt.
Det er kanskje da begrensingene kommer fram. For de er ikke like hardtslående og dynamiske som sine dyrere søsken. Det gnistrer litt mer av dynamikken i Dali Oberon-serien, men de er kan hende ikke like raffinerte og polerte som et par Emit 30.

Konklusjon

De slanke, gulvstående Emit 30, er lekende lette å like. Sett dem ikke for lang, men heller ikke for nært bakveggen, og vær forberedt på at de spiller mye større og tøffere enn du hadde forestilt deg. Kanskje ikke vårt førstevalg til liveopptak fra med et hardtslående death-metal-band, men de spiller nydelig balansert og raffinert på alt annet. Disse skal du velge dersom musikksmaken er allsidig, plassen begrenset, og du egentlig bryr deg mer om å spille musikk enn å leke med hi-fi.