: Amphion Helium 520

Det finske høyttalerfirmaet Amphion har i de senere år høstet stor anerkjennelse for sitt arbeide med å forsøke få frem den moderne høyttaleren – den som kan integreres i dagens hjem og med de krav konsumentene i dag stiller til hva en høyttaler egentlig skal kunne. Av en eller annen grunn er kravet i dag at en høyttaler egentlig ikke skal synes. Synd og skam sier vi, det er eiendommelig at et hjem ikke skal få bære preg av hva de som bor der setter pris på. Ok, det behøver ikke være stygt, med det innebærer at veldig mange lever med en betydelig dårligere lyd enn hva de egentlig vil ha. Og ettersom trenden har eksistert lenge blir den dårlige lydkvaliteten en norm, som betyr at folk i alminnelighet tror at det er slik det skal låte når det er bra.

Anssi Hyvönen, som er mannen bak Amphion, forbannet seg på at det skulle være mulig å skape bra lyd med høyttalere som designmessig kunne gli inn i det moderne hjemmet – og for den saks skyld også det umoderne hjemmet. Dessuten ga våre nye lydkonsumpsjonsvaner – blant annet lyd fra datamaskiner og flat-TV-er – nye utfordringer for å integrere god lyd på steder som tidligere ikke har vært hi-fi-emner.

Det betyr først og fremst en design som til dels er størrelsesmessig akseptabel og til dels skal tilføre et positivt designelement uten egentlig å ta visuell plass. Det er ikke helt enkelt å løse.

Fin filosofi
Amphion har egentlig alltid hatt friske høyttalere visuelt sett, slanke kabinett med fin finish som signaliserte enkelthet og harmoniske linjer. Man var tidlig ute med hvite kabinett i en lekker finish, noe man på flere modeller har kombinert med utskiftbare gitter i en mengde forskjellige farger, og som har gjort høyttalerne meget fleksible, tiltalende og lekre plassert i hjemmelige miljøer.

Det er i og for seg fint, men til ingen nytte om ikke lyden er bra. Amphion har fulgt og utviklet en god lydfilosofi under mange år. Man arbeider med waveguides til diskanten med samme diameter som bass/mellomregisterelementene, noe som gir et meget harmonisk visuelt inntrykk foruten at det gir store lydmessige fordeler når det – som her – er ordentlig gjort. Jeg har hørt mange Amphionhøyttalere i årenes løp og skal ikke stikke under en stol at jeg har blitt glad i deres lydmessige filosofi.

Lang innspillingstid
Derfor var det med stor nysgjerrighet jeg ga meg i kast med modellen Helium 520, en ikke helt liten gulvmodell, men i Amphions elegante hvite og smekre design. Og, jeg sier det med en gang – lytter du på den rett ut av esken og lurer litt på hvorfor jeg er så positiv, så spill rolig videre en uke eller to. Det tar ganske lang tid innen høyttaleren virkelig begynner å vise sitt rette jeg. Jeg vet ikke om det er generelt for Amphions høyttalere, men jeg hadde samtidig et par av de mindre Amphion Helium 410 koblet til min TV, og de tok like lang tid på seg. Forandringen er radikal, for helt plutselig kommer det en herlig kropp og en bedre tyngde i høyttaleren som absolutt ikke er der rett ut av esken.

Gjennomgående har Helium 520 en slank fremtoning som harmonerer med utseendet. Det skal ikke tolkes som om den ikke kan spille bass, men du får ikke den fete gjengivelsen som du ofte kan få fra høyttalere i samme eller lavere prisklasser. Det opplever jeg som en klar fordel. Med Amphions type av gjengivelse har du en mye større sjanse til å finne ut hva skiveprodusenten har villet oppnå og får en betydelig bedre variasjon platene i mellom – det blir programmaterialet som styrer lyden og ikke høyttaleren som gjør det. Det som også hjelper til med dette er den fine spredningen av diskanten, noe som Amphion kaller Uniformly Directive Diffusion. De har lykkes meget bra med sin waveguide, som har blitt noe av en spesialitet for Amphion. Titandiskanten gir mange detaljer og med energinivået under kontroll slik at den ikke blir hvass eller ubehagelig – om ikke musikken sier at det skal være slik (en trompet, en fløyte eller en fiolin kan skape ganske heftig lyd iblant). Og sånn skal det være.

Velg rett partner
Det er ikke alle forsterkere som passer like bra til Helium 520. Men, de som gjør det går det desto bedre med. Jeg har forsøkt dem med usedvanlig mange ulike forsterkere, da jeg passet på å beholde dem temmelig lenge da de var et utmerket verktøy til å finne ut hva en del forsterkere kunne og ikke kunne.

Virkelig bra resultat fikk jeg med integrerte forsterkere i ”passelig” prisklasse type Hegel H70, Primare I32 og Rotel RXC-1500, hvor kanskje spesielt kombinasjonen med Hegel utmerker seg ved at de så å si forsterket hverandres kvaliteter til et høyere nivå. De låter helt enkelt aldeles utmerket sammen med tanke på investeringen.

Det var heller ikke spesielt nødvendig å spille med en meget dyrere forsterker. Det finnes – helt naturlig – en øvre grense for hva det er lønnsomt å koble til. Det er en mid-fi høyttaler, men til gjengjeld en meget bra sådan som gir meget bra valuta for pengene kombinert med rett elektronikk.

Og ikke bare rett elektronikk, den var også i stand til å fortelle hvilke kabler som fungerte bra. Mottoet virket til å være jo enklere og renere konstruksjon desto bedre. Det betyr at kabler som Slinkylinks og Tellurium Q fungerte virkelig bra, mens mer kompliserte (uten nødvendigvis å være dyrere) kabler med ulike trådtykkelser og skjermer hit og dit, hadde en tendens til å legge en form av filter over det hele og slapp helt enkelt ikke gjennom alt som høyttaleren villa ha for å prestere som best. Litt irriterende er det at terminalene sitter høyt oppe på høyttalerens bakside. Det gir mindre internkobling, men til gjengjeld lengre vanlig høyttalerkabel. Med det er kanskje bare jeg og mine egne preferanser…

Positiv helhet
Generelt kan man si at Amphion Helium 520 spiller homogent og med vekten av de ulike frekvensområdene tilpasset hverandre. Den er ikke eksepsjonell på noen punkter, men alle punktene er til gjengjeld av god kvalitet. Det gir et meget positivt helhetsinntrykk – men det avhenger som sagt også en del på elektronikk og kabler. Resultatet kan bli utrolig vellykket dersom man velger de rette partnere.