: Musical Fidelity AMS35i

Hvem trenger rå kraft når finesse og raffinement er alt som skal til for å skape forvrengningsfri magi. Første gangen jeg fikk ørene opp for verdens mest ineffektive forsterkerprinsipp, var det som å finne den hellige gral. Alt jeg visste om forsterkere måtte revideres. Kraftig. I dobbelt forstand. For hva skulle jeg egentlig med flere watt, når så få av dem gjorde en mye bedre jobb med å overbevise meg om at jeg hørte på musikk. Og ikke elektronikk.

Å høre Musical Fidelitys svakeste forsterker, var nesten som å gjenoppdage gleden ved å lytte til musikk. For 25 år siden hadde jeg en tilsvarende opplevelse. På den tiden var jeg på leting etter den optimale forsterkeren til mine Quad ESL-63 elektrostathøyttalere. En ekstremt avslørende og presis høyttaler, som ikke behøvde all verdens watt for å låte fint. Derfor falt valget på en 50 W integrert klasse A forsterker fra Luxman. Som spilte fantastisk sammen med Quad-ene. Bassen var kanskje litt i mykeste laget når man dro på, men det silkeglatte og oppløste lydbildet kledde høyttalerne som blondt hår på Marilyn Monroe.

Mange år senere kombinerte jeg en annen elektrostathøyttaler med en klasse A-forsterker. Martin Logan Aerius med Jadis DA-60, en 60 W klasse A forsterker med rør. Begge disse kombinasjonene hadde en ting til felles, de spilte ikke særlig høyt. Klangkarakteren var dessuten vidt forskjellig. Quad og Luxman ga meg et polert og varmt lydbilde med mye detaljer, men ikke så mye romklang. Martin Logan og Jadis ga meg mye romklang og atmosfære, strammere bass og større gjennomsiktighet.

AMS35i fra Musikal Fidelity vil utvilsomt lyde litt ulikt på forskjellige høyttalere, men forsterkerens grunnleggende klangkvaliteter er de samme, fabelaktig involverende og stressfri forvrengingskarakteristikk.

Klasse A
I disse tider hvor klasse T og klasse D er nye og ikke så tydelig definerte begreper, fremstår klasse A som håpløst gammeldags og ineffektivt.

Den digitale tidsalderen har nemlig gitt oss hypereffektive forsterkere, hvor gjerne 90 prosent eller mer av forsterkerens kapasitet faktisk havner i høyttalerne. Ekstremt lav forvrenging og støygulv gir oss forsterkere som krever mindre plass, mindre strøm og avgir mindre varme. Dessverre lyder de ofte drepende kjedelige.

Med unntak for eksepsjonelle konstruksjoner som Devialets hybride (klasse A og digital forsterkning), er det ikke mange av de klasse D og digitale forsterkerne jeg har hørt som fortjener en plass i hylla hos meg.

Det mye eldre klasse A prinsippet er basert på en enkel forsterkerkrets. I generelle vendinger kan den beskrives slik: I motsetning til en vanlig (analog klasse AB) forsterker som bruker to transistorer i par som håndterer signalet, bruker en klasse A forsterker bare én.

Fordelen med to er bedre effektivitet og mer kraft. Ulempen er større forvrengning fordi de veksler mellom positiv og negativ (svitsjer mellom halvperioder i signalet), men det meget utbredte klasse AB prinsippet er et godt kompromiss.

En klasse A forsterker eliminerer svitsjingen fordi den alltid er på og håndterer begge halvperiodene i signalet, og reduserer derfor den harmoniske forvrengningen markant. Spesielt i diskanten. Men et minus er at effekten (watt) blir lav. Sammenlignet med en bil oppfører en klasse A forsterker seg som om gassen (strømmen) alltid er i bunn, og så reguleres farten med trinnløst gir, mens vanlig klasse AB regulerer gassen etter behov og girer om for å øke farten. Mye mer effektivt, men det ”rykker” litt hver gang den girer om. Siden klasse A er et ineffektivt, men ofte vellydende konstruksjonsprinsipp, er det ikke så veldig utbredt. Unntatt i hodetelefonforsterkere og forforsterkere, hvor man ikke trenger store effekten.

Glødende hett
Hos Musical Fidelity er klasse A forsterkere og deres egenskaper godt kjent. De som har vært med en stund husker den lille 25 W kraftige A1 fra 1984 som leverte om lag 8 watt i klasse A. For ikke å glemme den massive A1000 med separat strømforsyning, og 50 W klasse A drift. Begge ble veldig varme, så også AMS35i, som er den klart heteste forsterkeren jeg har hatt til test på mange år. Sørg derfor for at den store forsterkeren (48,3 x 14,8 x 47,5 cm og 28,3 kilo) får godt med luft.

Foruten en balansert lydinngang (XLR) for de med balanserte lydkilder, har AMS35i fire ubalanserte (RCA) innganger, en forforsterkerutgang, tape inn og ut og to sett med solide kabelterminaler for høyttalerkabler. Som vanlig for M F, er kvaliteten upåklagelig i alle ledd. Det samme kan man trygt si om lydkvaliteten.

Forsterkeren fikk Ella Fitzgeralds innspilling av Too Young For the Blues, til å høres ut som en fersk innspilling. Sjelden har jeg hørt kontrabassens løp så markert. Og for å gjøre det ekstra kinkig benyttet jeg PMCs sivile utgave av studiomonitoren IB2. En superkresen ultranøytral høyttaler, som nådeløst avslører en hver svakhet i lyden. Ellas karamellsøte vokal stod likevel frem med en praktfull kontrast til messingblåsernes dynamiske støt. Savnet jeg noe? Ikke i det hele tatt.

En langt nyere innspilling, denne gang Esperanza Spalding med kontrabass og perkusjon på Porta De Areia. Dynamikken i rytmene ga det flate basselementet mye å henge med på, men på moderat høyt volum, hadde forsterkeren stålkontroll. Ikke bare i bassen som er krevende nok for langt større forsterkere, men i hele toneområdet. Vred jeg volumkontrollen tre i stedet for to hakk opp, fornemmet jeg begrensningene til 35 W. Det rekker bare så langt.

Det er egentlig det eneste som kan få en potensiell kjøper til å vende seg mot andre forsterkere. Med mer kraft. Min erfaring er et man klarer seg lenge med 35 W så lenge høyttalerne ikke er for effektkrevende, og rommet ikke er for stort i volum. Holder man seg innenfor de effektmessige begrensningene, er AMS35i en av de aller, aller mest velspillende forsterkerne jeg kan komme på. Sammen med Gryphon Diablo og McIntosh MA7000 er AMS35i på min personlige favorittliste over integrerte under 100.000 kroner. Det samme er for så vidt Leben CS300 også når jeg tenker meg om, men den stiller i en litt annen klasse.

Sammenlignet med for eksempel den 250 W potente McIntosh MA7000, har lyden fra AMS35i hakket kjappere transienter på mikrodynamikk, og oppleves tidvis som mer fokusert på mikrodetaljnivå. Merkelig nok fant jeg ingen nevneverdig forskjell i dynamisk kontrast, unntatt når jeg spilte høyt. På det jeg anser som et realistisk lytttevolum, hadde M F-forsterkeren iallfall ingen problemer. Den klarte utmerket godt å få Keith Jarrett trios Setting Standards – New York Sessions, til å føles herlig nært. Med et uvanlig dypt og åpent lydbilde skapte den superrealisme ut av opptaket ved å bringe luft, atmosfære og en naturlig glød i musikken. Den satte rett og slett sitt preg på musikkopplevelsen, men uten å farge lyden, etter mitt skjønn.

Forsterkerens klangkarakter kan karakteriseres som varm. Men uten puddingbass, honning i mellomtonen eller sukkerspinn i diskanten. For den er nemlig befriende ren og fri for unoter, forvrengning av merkbar karakter. I stedet opplever jeg AMS35i som krystallklar og enormt gjennomsiktig. Og en av få forsterkere som faktisk lyder fabelaktig også når man spiller lavt.

For eksempel på Viktoria Mullovas tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert (E-moll Op.64, Philips 1991). Hvor for en gangs skyld de finere nyansene i musikken ikke forsvant når lydtrykket sank. Alt for mange forsterkere må uforholdsmessig høyt opp på dB-skalaen for at de skal lyde optimalt. Ikke for det, litt mer pådrag ga meg mer skala, fysikk, og nærvær. Jeg kunne formelig lukte parfyme og harpiks når volumet økte. Gløden i fiolinen og klangen fra strykerne fikk huden rundt ørene til å stramme seg, og nakkehårene i vertikal posisjon.

Her er en så stor grad av raffinement og finesse i all musikk man setter på, selv rufsete innspillinger, at man dras mer inn i musikken og etter hvert oppdager at man sitter ikke lenger og lytter til elektronikk. En befriende følelse, for en som lytter til ny elektronikk hver uke, kan jeg berette. Og stundom skapes det magi. Ikke bare med klassisk musikk eller akustisk jazz, men for eksempel på Thomas Dybdahls stemningstunge One Day You’ll Dance For Me New York. Bare åpningen med trompeten på første spor, er nok til å få meg til å lette fra sofaen. Det er jaggu få forsterkere jeg har vært borti som får frem så mange klangnyanser fra et enkelt instrument. Resten av albumet er fullt av små musikalske underfundigheter og klanger, og man skal grave dypt i lommeboken for å finne en forsterker med bedre arkeologiske egenskaper. Her graves dypt og grundig i opptaket, resultatet er et vell av fantastiske smådetaljer og harmoniske nyanser få andre forsterkere finner.

Konklusjon
Klart det virker kostbart med 70 laken for 35 watt. Men hvis man ser bort fra tallene, og fokuserer på det det egentlig handler om, er Musical Fidelity AMS35i en av de mest vellydende forsterkerne jeg kan komme på. At den leverer beskjedne 35 W trenger de fleste av oss ikke å bekymre oss for. Innenfor rammene av effekt, er dette en ren tryllekunstner av en forsterker. Klokkeren klang i mengder og lynrask dynamikk, koblet med en naturtro klangkarakter og en enormt gjennomsiktig dybde, fører AMS35i opp på topplisten over de aller beste integrerte.