TEST: Sonos Beam (Gen 2)

Den kompakte lydplanken Beam er Sonos sitt mest åpenbare tilsvar, når behovet melder seg for god lyd i en liten TV-stue. Har du en liten TV i et lite rom, ønsker du ikke en stor lydplanke, og i så måte er Beam midt i blinken.

Beam var Sonos’ første produkt med HDMI. Foruten å kunne strømme musikk i et multiromsoppsett sammen med hvilken som helst annen Sonos-høyttaler, kunne den også kobles til TV-ens HDMI-inngang merket ARC. Lydplanken ville da ta over som lydkilde – uansett om du spilte PlayStation, så på Blu-ray-film eller strømmet innhold TV-en.

Men tiden står aldri stille, og siden Beam kom på markedet har spesielt 3D-lydformatet Dolby Atmos gjort sitt inntog for alvor. Det aller meste av nye filmer og TV-serier som kommer ut i dag har Atmos-lydspor, som betyr at objekter plasseres i et tredimensjonalt lydbilde – også i høyden. Det har nå derfor nærmest blitt et krav at lydplanker må støtte Dolby Atmos.

Dolby Atmos – og snart DTS

Derfor har Beam nå kommet i sin 2. generasjon. Med støtte for nettopp Dolby Atmos. Det betyr også at HDMI-kontakten er oppgradert til eARC, altså enhanced ARC, som støtter høyoppløst lyd inntil 24-bit / 48 kHz. Høyoppløst lyd vil også etterhvert støttes fra musikktjenester, hvor Amazon Music HD blir først ut etter hva vi erfarer. DTS-støtte er også etterhvert er på vei til alle Sonos lydplanker, men i følge Sonos blir ikke dette i form av DTS:X, som er direkte konkurrent til Dolby Atmos.

Beam (Gen 2), som nå har metallgrill i stedet for stoff, har totalt fem høyttalerelementer. Fire av dem er fulltoner, så sitter det et diskantelement i midten. Forgjengeren hadde samme antall elementer, men der var de ovale elementene i midten mellomtoner til senterkanalen, mens diskanten i midten håndterte overtonene. Høyttalerne på sidene ble brukt til venstre og høyre kanal.

Ny bruk av sideelementene

På den nyeste versjonen av lydplanken er de to elementene i midten fulltoneenheter som gjengir både venstre, senter og høyre kanal, mens diskanten supplerer senterkanalen. Man har nå frigjort de vinklete høyttalerelementene helt ute på hver side av lydplanken, til å i stedet ta seg av bakkanalene, i tillegg til å trekke venstre og høyre kanal lenger ut til sidene. Atmos-kanalene blir også gjengitt av de samme sideelementene.

For å få dette til å bli bra, spesielt siden det ikke sitter dedikerte Atmos-elementer som peker oppover mot taket, trengs avansert programvare som styrer det hele. Det er en kunst å klare å skape «virtuelle høyttalere» i rommet.

Enklere oppkobling med iPhone

Ellers har oppkoblingen blitt enklere for iPhone-brukere siden sist. Android-brukere har lenge kunnet sette opp Sonos-produkter med mobilen ved hjelp av NFC-teknologi, og nå kan man endelig gjøre det samme med iPhone. Bare åpne appen, klikk for å legge til et Sonos-produkt, og hold deretter mobiltelefonen inntil Sonos Beam. Lydplanken dukker opp automatisk, og kan legges til i hjemmenettverket.

TruePlay

For å få fullt utbytte av det lydmessige, og oppnå den beste Atmos-effekten, må man aktivere TruePlay i appen. Mobiltelefonen vil da forvandles til en målemikrofon, som beveges rundt i rommet, mens lydplanken sender ut testsignaler. Det fungerer utmerket, fjerner stygge farginger fra TV-bord eller annet møbel planken ligger oppå, og gjør at den opplevde surroundlyden blir mye bedre.

Ulempen er at det bare fungerer med iOS-mobiler og -nettbrett, så Android-brukere må få lånt seg en iPhone til anledningen. Den gode nyheten er at dette bare må gjøres én gang. Inntil neste gang du har flyttet på lydplanken eller lagt til flere høyttalere eller subwoofer.

Lyden av nye Beam

Har du hørt den første Beam, vil du merke at lydkvaliteten er veldig lik mellom den og den nye. Det vil si et naturlig lydbilde, hvor en bil høres ut som nettopp det – og ikke en traktor. Dialogene låter naturtro og tydelig fremfor buldrende og overdrevne. Når det er sagt, er det bra med energi fra mageregionen til Tom Hardy i Mad Max: Fury Road, og jeg lar meg stadig overraske over hvor bra Beam klarer seg helt på egenhånd, uten bruk av hjelpemidler som bakhøyttalere eller subwoofer.

Lydbildet er ikke helt på høyde med den større Arc, som fyller rommet i enda større grad og dessuten kan spille høyere før den slutter å trives. Men så er da Arc både større og dyrere, og det skulle bare mangle. Men Beam (Gen 2) holder godt følge opptil et visst punkt, og jeg liker denne lyden mye bedre enn om lydplanken skulle kunne spille med høyere lydnivå på bekostning av fylde og vitalitet. Det er nemlig overraskende mye bass i den lille tassen.

Subwoofer

Til dagligdags TV-titting føler jeg egentlig ikke Beam trenger noen subwoofer for å fungere mer enn bra nok. Den låter bedre alene enn mange andre lydplanker med ekstern subwoofer i samme prisklasse. Likevel er det ikke til å komme bort fra at popkornfaktoren blir litt begrenset. Når lyset dempes og Marvel-filmen snurres, så ønsker jeg mer trøkk.

Heldigvis er det enkelt å legge til en Sonos Sub i oppsettet. Da må TruePlay-korreksjonen settes i gang på nytt, men det er såpass enkelt at det går fint.

Med subwoofer tilkoblet, skjer to ting. For det første blir bassregisteret langt mer fysisk, uten å låte farget og frakoblet. Basseffektene smeller langt bedre, samtidig som de låter som en naturlig del av lydbildet. Som om lyden i stedet kommer fra større høyttalere.

For det andre frigjøres Beam fra å spille den dypeste bassen. Resultatet er at dynamikken og klarheten i mellomtonen blir enda bedre, og man kan spille enda høyere før forvrengning.

Både film og TV låter bedre med subwoofer. Men også musikk. Beam klarer seg ganske bra alene uten hjelp på musikk. Med klare sangstemmer og fyldige nok gitarer. Også bassinstrumenter funker ok. Men koble på subwooferen, og den nederste oktaven får hele lydbildet til å puste mer.

Bakhøyttalere

Den nye Beam gjør en enda bedre jobb enn den forrige, med å dra lydbildet utover til sidene, og gi inntrykk av ekte surroundlyd når det kreves. Atmos-effekten med lyd i høyden er også tilstede, selv om det altså ikke sitter oppadrettede høyttalere på toppen.

Surroundeffekten blir selvsagt enda større om man bruker et par trådløse bakhøyttalere som One SL. Både blir lyd bakfra mer overbevisende og virtuelt slår ned bakveggen i større grad. Men også Atmos-effekten blir bedre, fordi sideelementene på Beam nå kun skal gjengi toppkanalene og ikke bakkanalene. Det gjør helheten enda bedre. Skulle jeg prioritert med lommeboken, ville jeg nok likevel heller brukt penger på subwoofer først, og deretter bakhøyttalere. Men du skal heller ikke være redd for å bare kjøpe selve lydplanken, og si deg fornøyd med det.

Sonos Beam (Gen 2): Konklusjon

Nyeste versjon av Sonos Beam er kompakt som sin forgjenger, men gir et enda større lydbilde, takket være et smartere høyttaleroppsett og kraftigere prosessor. Ikke minst fordi den nå støtter Dolby Atmos, som gir bedre inntrykk av lyd i høyden. Og det til tross for at det gjøres virtuelt med prosessering, uten høyttalere som peker oppover.

Beam låter utmerket alene, men enda bedre med en Sub. Da blir prisen ganske dramatisk mye høyere, så du skal være ganske sikker på at du trenger mer bass før du investerer. Beam gjør en godkjent jobb med bass på egenhånd, dersom rommet ikke er for stort og kravet til lydtrykk deretter. Ekstra bakhøyttalere er heller ingen nødvendighet, selv om det løfter opplevelsen enda et hakk.

Det er godt å vite at Beam kan kjøpes som den er, og fungere megert bra, og dessuten bygges ut etterhvert når behovet og lommeboken tilsier det. Er budsjettet stramt, er dette blant de beste kjøpene der ute. Også sammenlignet med lydplanker hvor subwoofer følger med til samme pris. Så bra er den.