Anmeldelse: Kastanjemannen

Den største strømmegiganten av dem alle, Reed Hastings Netflix, forsetter sitt imponerende høye tempo med originale, lokale, produksjoner. Stort sett innehar de da også høy kvalitet og underholdningsverdi.

Med lanseringen av miniserien Kastanjemannen har Netflix så langt lansert hele ti nordiske TV-serier, hvorav tre danske; og det har kun gått litt over tre år siden den første nordiske serien, The Rain, ble lansert med brask og bram.

 

En tapt barndom

Basert på den medrivende debutromanen til Søren Sveistrup blir vi invitert med på en nokså klassisk nordisk noir krimreise, med et bakteppe av dysfunksjonelle familier, barnemishandling, familietragedier og bestialske drap – der ethvert åsted etterlates «signert» med en uhyggelig kastanjemann.

Vi aner at det hele begynte tilbake i 1987, i det et massedrap, med barnevernsbarn involvert, fant stred i rurale strøk i Danmark.

Så, i 2020, forsvinner den 12-årige datteren, Kristine, til Danmarks sosialminister; et drap Linus Bekker påtar seg ansvaret for, og så dømmes for kidnapping, drap og likskjending – men intet lik finnes. Noe som vekker minner om den tragiske, virkelige, forsvinningen til niårige Therese Johannesen i Norge i 1988. Ti år senere ble svenske Thomas Quick dømt for drapet, uten noe lik eller funnsted.

I Kastanjemannen eskalerer det til total forvirring i det unge mødre på bestialsk sett drepes like utenfor København. På åstedene finner politiet en kastanjemann med fingeravtrykkene til Kristine…

Klassisk nordisk noir

Fan av nordisk krim, både i bok- og serieform, vil finne seg godt til rette i Kastanjemannens univers – på godt og vondt.

Sveistrup er ikke bare forfatter, men også serieskaper; en rolle ringreven også hadde på blant annet Forbrytelsen; og her finner vi da også mange likhetstrekk med serier som nettopp Forbrytelsen, Broen og Adler Olsens Avdeling Q.

Heldigvis er ikke denne gangen hovedetterforskeren en middelaldrende hvit, alkoholisert, forsoffen mann. Rollen bekles av Danica Curcic (Equinox) som alenemoren Naia Thulin, med et sterkt sosialt engasjement.

Hun ønsker egentlig å trappe ned til en kontorjobb, med sammen med sin nye makker, den noe motvillige etterforskeren fra Europol, Mark Hess (Mikkel B. Følsgaard), blir den nye seriemordersaken altoppslukende.

Hvem står bak de morbide drapene? Finnes det en sammeheng? Og, ikke minst, er Kristine i live?

Krimklisjeer

Produksjonsselskaper er SAM Productions, som også står bak Netflix’ Ragnarok. Med Kastanjemannen har de så visst ikke tatt mange kontroversielle eller vågale valg.

Plottet plages av litt for mange påfallende tilfeldigheter, og ankomster til åsted akkurat for sent. Politisjefene er påståelige og lite lyttende, mens nye kollegaer mottas med stor skepsis. Og om Thulin ikke er alkoholisert, så bærer hun definitivt på sin bagasje og lever ikke et A4-liv.

Det er sjelden vi blir sittende sitrende av spenning på stolkanten og biter negler – men det er en solid krimfortelling, jordnær og troverdig som Sveistrup serverer oss. Det grufulle bakteppet med barnemishandling og vannskjøtsel sitter alltid som en sitrende spenning i de nedslitte, dunkle veggene.

Plottoppbyggingen fungerer godt, og spenningen med koblingen til fortiden samt den mulige forbindelsen mellom drapene krydrer dramaturgien. Så får vi heller være litt overbærende til alle de eklatante klisjeene.

Serien makter også godt å spinne det narrative rundt multiple mulige gjerningsmenn og ledetråder, slik at vi seere blir famlende litt i mørket. I tillegg leverer både Curcic (om enn noe monoton) og Følsgaard solide rolletolkninger.

Kastanjemannen har blitt en velkomponert nordisk krim, med en fin miks av spenning og mysterier; en serie som garantert vil finne et stort publikum langt utenfor Norden. 4 sterke stjerner og så absolutt verdt en titt nå når høstmørket senker seg.