: Panasonic Lumix GX1

Kanskje er det størrelsen som lokker. Et stort kamera ser mer seriøst ut, og virker som et velprøvd, tryggere valg. Kanskje er det derfor så mange fremdeles velger speilreflekskameraet. Det skal man ikke kimse av. Rimelige speilreflekser som Canon EOS 600D og Nikon D5100, er begge glimrende kameraer. Som har det meste man kan forlange, og som leverer bildekvalitet et kompaktkamera bare kan drømme om.

Kanskje er det derfor de kompakte systemkameraene er blitt oversett av mange. Inntil nylig var det nok også treg autofokus, mangelen av en søker (gammel vane er vond å vende), og relativt høye priser som sendte kjøpere i retning den tradisjonelle speilrefleksen.

Den siste generasjonen kompakte systemkameraer med utskiftbar optikk, fra Sony, Samsung, Nikon, Olympus og Panasonic, har stort sett kvittet seg med barnesykdommene. Nikon og Olympus har markedets raskeste autofokus, de fleste av dem har elektroniske søkere tilgjengelig som ekstrautstyr, og de beste av dem leverer en bildekvalitet som ikke står noe tilbake for speilreflekskameraet.

Panasonic var først ute med et kompakt systemkamera. Siden har flere modeller i ulike prisklasser med forskjellige målgrupper dukket opp. Fra det nybegynnervennlige Lumix GF3, til multimediefotografens avanserte Lumix GH2.

For proffene
Men et rendyrket hybridkamera for viderekomne og proffe fotografer, som er avansert og kompakt nok til at det fungerer som et lommevennlig multiverktøy, har de inntil nylig ikke hatt. Olympus var tidligere ute med PEN E-P1, senere P2 og nå P3, sistnevnte et av de beste kompakte fotoverktøyene for viderekomne fotografer. Panasonic har aldri hatt en aktuell konkurrent. Lumix GF1 var det nærmeste man kom. Selv Sony, som var sent ute med kompakte systemkameraer, har en proffere utgave i NEX-7. Som er et rendyrket proffverktøy.

Men Lumix GX1 har alt som skal til for å bli en suksess. Det meste er på plass og kameraet kan i stor grad konfigureres og tilpasses fotografens krav til funksjonalitet. Kjernen i kameraet er en oppgradert 16 megapiksler bildebrikke og ny bildeprosessor, full 1080 HD-video, utvidet ISO-følsomhet til 12.800 ISO, pekeskjerm og lynrask autofokus. Integrert blits (merkelig nok uten trådløs styring), blitssko, kontakter for elektronisk søker og ikke minst – det kan leveres med en helt ny 14-42 mm zoom med elektronisk zoomkontroll og integrert optisk bildestabilisator. Som er så kompakt at kameraet faktisk går ned i en – litt stor – lomme.

Elektronisk zoom
Sammenslått, og det er når strømmen er av, stikker det bare 2,5 cm ut fra kameraet. Tykkelsen målt fra skjermen på baksiden, tangerer knapt 6 cm. Slår man på kameraet, strekkes objektivet umiddelbart, klart til bruk. Ikke ulikt et kompaktkamera. På siden av objektivet er en skyvebryter for manuell fokus, og en for zoom. Drar man forsiktig i skyvebryteren, zoomer man sakte inn eller ut, dra litt til og zoomhastigheten øker. Praktisk nok er det mulig å zoome i trinn, 14, 18, 25, 35 og 42 mm, og da får man visning av brennvidde på skjermen.

Objektivet som kalles X Vario PZ 14-42mm f3.5-5.6, er sammen med en PZ 45-175mm f3.5-5.6, de to første objektivene i en ny serie X-objektiver fra Panasonic. Som for øvrig passer på Olympus PEN-kameraer også.

Brukervennlighet
Med et gummiert håndgrep foran og plass til tommelen i et lite, men praktisk tommelgrep på baksiden, er kameraets ergonomi fortreffelig. I overkant av det gummierte tommelgrepet sitter et trykkfølsomt innstillingshjul. Som blant annet brukes til å velge blenderverdi. To av knappene på baksiden – Fn 1 og Fn 2 – kan aktivere en funksjon fotografen kan forhåndsdefinere. I tillegg kan man legge inn to selvvalgte funksjoner som man kan hente opp på pekeskjermens høyre kant. I en dukkopp-meny.

Panasonic har gitt GX1 et vell av innstillingsmuligheter, som overgår det meste vi har sett. Blant annet kan man skreddersy hurtigmenyen på skjermen, slik at fotografen får opp de innstilingene som brukes oftest når Q.Menu-knappen trykkes inn. Det er også mulig å lagre en rekke innstillinger i kameraets to minnebanker, tilgjengelig som C1 og C2 på funksjonshjulet på toppen.

GX1 kan bruke Panasonics nye LVF2 elektroniske søker, men ikke tilsvarende søkere fra Olympus utvalg, som VF-2, eller den nye VF-3. Med en elektronisk søker ser man motivet bedre i lite lys. I sånne situasjoner hvor en optisk søker på et speilreflekskamera blir for mørk.

Kameraet er så avansert og byr på så mange innstillingsvalg at de mest krevende fotografene blir tilfredsstilt. Samtidig er det enkelt å bruke også for amatører med lite erfaring. Alt man trenger å gjøre, er å aktivere iA-knappen. Så tar kameraet seg av de viktigste innstillingene, omtrent som et bra kompaktkamera om man vil.

Hastighet i praksis
Panasonic har rett i én ting. Autofokusen er merkbart kjappere på GX1 også på videoopptak, og AF-en er på linje med Olympus nye PEN-generasjon og Nikons 1-kameraer. Det betyr at kameraet fokuserer så kjapt at man i langt mindre grad enn før sitter igjen med uskarpe bilder. Særlig av objektiver i bevegelse. Skuddhastigheten er begrenset til 4.2 bps i full oppløsning, og autofokusen låser på den første eksponeringen i bildeserien. Det er mulig å ta bildeserier med 20 bps om man trenger det, men da er oppløsningen redusert til 4 megapiksler.

Bildekvalitet
Men bildekvaliteten er ikke i klasse med kompaktkameraene. Bildefilene fra GX1 viser at Panasonic har anstrengt seg for å plassere kameraet i tet i klassen for avanserte kompakte systemkameraer. Og lyktes. Med forbehold for en mer nærgående studie av bildefilene fra Sony NEX-7, vil jeg hevde at fargegjengivelsen, skarpheten, kontrasten og oppløsningen absolutt er av toppklasse.

Samsung NX200 har litt høyere oppløsning, dog ikke så synlig i praksis at det betyr noe, Olympus PEN E-P3 har litt jevnere fargebalanse fra jpeg-filer, og Sony NEX-7 gjenstår det som sagt å se sammenlignbare bildefiler fra.

Med ny bildeprosessering fra det som i bunn og grunn er samme 16 MP bildebrikke som i G3, regnet jeg ikke med at oppløsningen skulle være merkbart bedre enn fra 12 MP brikken i forrige generasjon. Men Panasonic har lykkes med å få frem bedre grunnskarphet – særlig fra råfiler – og ditto detaljskarphet. Og det gjelder ikke bare med det nye PZ-objektivet, men også med enda skarpere optikk, som Olympus 45mm f1.8. Det nye PZ-objektivet viste seg å være meget skarpt meg svært god optisk ytelse. Noe av det bedre jeg har sett fra en kitzoom.

Ved 14 mm brennvidde var det synlig tønneformet fortegning som avtok gradvis opp til 25 mm. På blender 3,5 var det heller ikke plagsomt med lystap i hjørnene, men skarpheten avvek i hjørnene merkbart sammenlignet med skarpheten i sentrum. På blender 4,5 ble hjørneskarpheten bedre, og 5,6 til 11 ga jevnt god skarphet over hele bildeflaten. Ved 25 mm brennvidde ble f4.9 største blender, med jevn skarphet og minimal fortegning til blender 11. Det samme gjaldt 42 mm, men her er f5,6 største blender og her falt skarpheten litt allerede ved blender 11.

Men alt i alt meget bra, og objektivets nanosjikt dempet fint alle tendenser til kromatisk feilbrytning. Noe de fleste kitzoomer har mengder av.

Fargebalansen er utpreget nøytral på de ubehandlede råfilene. Her har man også mye å gå på. Både når det gjelder farge, skarphet, kontrast, høylys og manuell sortnivåjustering i etterbehandlingen av råfiler. JPG-filene fra GX1 er de mest gjennomførte vi har sett fra noe Lumix G-kamera så langt. De har en litt kjøligere fargebalanse enn samme filer fra Olympus P3, men det er mer å hente på råfilene fra GX1 for en kunnskapsrik fotograf.

Et i høyeste grad synlig resultat av bedre bildeprosessering, er at bildefilene i jpg fra GX1, er rene og nesten blottet for kornstøy helt opp til 6400 ISO! Ved 1600 begynner svært finkornet støy å dukke opp, men det er så uhyre lite at det blir av akademisk interesse for alle andre enn de som studerer forstørrelser med lupe.

Det er litt mer støy ved 3200 ISO, og kikker man på råfilene ser man hvor effektiv støydempingen er. For først ved 6400 ISO blir farge- og kornstøy merkbart grovere. 6400 ISO er faktisk brukbart til mindre forstørrelser. Det kan være lurt å prøve med forsiktig oppskarping dog, for prosesseringen stjeler av detaljskarpheten for å dempe kornstøy.

HD-video
At det ikke finnes noen mikrofoninngang er det noen som ikke bryr seg om, og andre som fortviler over. For bildekvaliteten er nemlig mange ganger bedre enn lydkvaliteten. De innebyggede stereomikrofonene har begrenset kvalitet, mens HD-videoopptak er som vanlig for en Lumix G: I toppklassen. Man får skarpe bilder, lite flimmer og bildestøy, og med den lydløse elektroniske zoomen og autofokusen, egner kameraet seg godt til videoopptak. Stiller man større krav, er Lumix GH2 et bedre valg.

Konklusjon
Har man vokst fra kompaktkameraet, er det ikke sikkert en GX1 er det beste valget. Men for erfarne fotografer kan funksjonsnivået, bildekvaliteten og de dertil tilhørende mulighetene GX1 gir, være svaret på en søken etter det perfekte kompakte systemkameraet. Sammen med Olympus har Panasonic den overlegent største utstyrsparken med langt flere objektiver å velge blant, enn noen av konkurrentene. Det er heller ikke noe dårlig argument for å velge GX1.

Med den nye X Vario PZ 14-42 mm zoomen, er Lumix GX1 et kompakt og kompetent verktøy, som er fullt på høyde med gode speilreflekskameraer på bildekvalitet, og blant de beste kompakte systemkameraene for viderekomne fotografer. Om ikke det beste, i skrivende stund.