Anmeldelse: 9/11 – One Day in America

Over 6.000 ble skadet og 2.977 uskyldige mennesker brutalt drept i det islamistiske ekstremister terrorbombet World Trade Center i New York, Pentagon i Virginia og United 93 i Pennsylvania, med fire passasjerfly som «levende» bomber.

343 brannmenn, 60 politimenn og 9 ambulansemedarbeidere omkom på Nedre Manhattan da Tvillingtårnene styrtet i bakken.

 

I dag er det nøyaktig 20 år siden dagen som rystet en hel verden, satte ny kurs for amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk, og som endret vårt forhold til sikkerhet og terror for overskuelig fremtid.

For alle som er født før ca. 1998 sitter de sjokkerende, totalt absurde, minnene fra 11. september som spikret på netthinnen – vantroen, sjokket og horroren som flommet igjennom kroppen i det passasjerfly nummer to dundret inn i verdens mest berømte bygninger kan den dag i dag ikke beskrives med ord. Og, det hele kunne bevitnes på direktesendt TV.

Siden den gang har det kommet mengder med dokumentarer om terrorangrepet, mennene bak, planleggingen, årsakene, konsekvensene og den tekniske delen av det hele – men aldri før har vi så hudløst blottstilt fått skildret frykten, forvirringen, smerten, fortvilelsen og den vedvarende angsten fra de som fysisk befant seg på stedet.

Brannmenn på vei opp røykfylte trapper, ambulansepersonell som måtte håndtere deformerte kropper, politifolk som ble slått i bakken av røykskyen, og, helt ordinære mennesker som kom på jobb, en (tilsynelatende) helt normal hverdag, og som fikk kullkastet livet sitt for godt. Som en av de overlevende, Ron Clifford, nærmest lakonisk, uttaler: «This was my world, never to be the same again».

The sky was falling and streaked with blood
I heard you calling me, then you disappeared into the dust
Up the stairs, into the fire
Up the stairs, into the fire
I need your kiss, but love and duty called you someplace higher
Somewhere up the stairs,
Into the fire

 

Den nye dokumentaren fra National Geographic er laget i samarbeide med 9/11 Memorial & Museum, det offisielle minnesenteret over ofrene.

Siden 11. september 2011 har du ved selvsyn kunnet gå igjennom restene, oppleve bilder og video fra terrordagen i grunnen under der de opprinnelige tvillingtårnene stod. Et besøk vi anbefaler på det varmeste.

Den nesten fem timer lange dokumentaren ser skrekkens dag nærmest utelukkende fra ofrenes øyne, der de gjenforteller hvordan de opplevde dagen. Fra fysiske smerter, tap, sorg til mentale sår som aldri vil leges.

De rystende fortellingen byr på mengder med unik video som aldri tidligere er offentliggjort. Hele 235 timer med intervjuer ligger til grunn for dokumentaren, med 54 personer som var direkte involvert. Ufattelige 951 (!) timer med arkivfoto er møysommelig gjennomgått, klippet, redigert og satt i kontekst.

Filmen er tidvis så eksplisitt at den blir direkte mentalt ubehagelig å se på. Når kropper dundrer i bakken, kastet seg ut fra 400 meter over bakken i ren overlevelses-desperasjon, og brannmennenes mentale respons er å stenge det ute, er det både vondt og skrekkinngytende respektfullt på samme tid.

Dokumentaren finnes ikke politisk, ei heller tar den noe standpunkt i den ene eller andre retning. Den skildrer den helt unike dagen i verdenshistorien med noe som minner om kjølig distanse, som en flue på veggen blir vi tatt med «bak kulissene» i det terroren rammer.

Det som slår oss ved første gjennomsyn er hvor stille og usannsynlig dempet rolig alle fremstår, fra brannmenn til sivilt ansatte i Tvillingtårnene. Selv etter at fly nummer to rammer Sørtårnet, 17 minutter etter at Nordtårnet ble rammet, så bryter det ikke ut full panikk. Man forsøker å løse en akutt krise, der og da. Ingen blir fremstilt som umenneskelige helter, men som personer som utfører den jobben de rett og slett var satt til å gjøre.

Vi ser ingen journalister som stiller spørsmål, kun ofrene som, etter beste evne, forsøker å gjenfortelle hva de opplevde for 20 år siden. Folk minnes små detaljer, som hvilket slips de hadde på seg, mennesker de møtte i lobbyen, lukter, minner om en solfylt sensommerdag – før verdenen de kjent, følte seg trygg i, ble endevendt til et menneskelig inferno; ja noe som rent frem brakte minner om Armageddon.

Minutt for minutt, fra vi hører de første bekymrede meldingene fra flyvelederne i Boston, til de siste overlevende blir gravd ut fra ruinhaugen, følger vi dagen kronologisk. Hele tiden ispedd tilbakeblikk fra de som var til stede.

Med så enorm tilgang til spektakulære bilder er det ikke vanskelig å lage en sensasjonell dokumentar, den kunne også vært ispedd rasende amerikanere som hyttet neven mot muslimer, men 9/11 – One Day in America er helt fri for den slags billige, og usmakelige, grep.

Gjennomgangsmannen er den erfarne, og særs sindige, brannmannen som ledet koordineringen av slukke- og redningsarbeidet fra lobbyen i Nordtårnet. Joseph Pfeifer forteller med rolig stemme om hvor vanskelig han anså jobben å være, frykten for sin bror (som også var brannmann) og sjokket som traff dem som en knyttneve i magen i det fly nummer to rammet Sørtårnet – og de forstod at dette overhodet ikke var en tilfeldig ulykke.

Daniel Bogado (regi), og hans team, har gjort en glimrende jobb med å samle sammen og, ikke minst, velge ut video fra dagen. I tillegg har de intervjuet ofre fra alle samfunnslag og som i varierende grad ble rammet av terrorens sanne ansikt.

9/11 – One Day in America står som en påle som en av de sterkeste dokumentarene vi har sett, og som et viktig minnesmerke over en av de mest skjellsettende dagene i moderne historie. Ekstra «pikant» er den sett i lys av den totale kollapsen, og tilbaketrekkingen, etter NATOs 20-årige krigsraid i Afghanistan.

Mye kan sies om akkurat det engasjementet, men før du dømmer Afghanistan-krigen nord-og-ned, ha i mente hvorfor amerikanerne, Norge, Danmark og NATO gikk inn i landet – for å stoppe islamistiske ekstremister fra muligheten til å utøve terrorangrep på amerikansk og europeisk jord.

En dokumentar for evigheten. 6 bunnsolide stjerner!