JBL-høyttalerne er av typen fireveis. Foruten et dedikert mellomtoneelement i tillegg til to basselementer, deles diskantområdet mellom to elementer. Den ene diskanten tar over der den andre slutter, ved 12 kHz. Dette gjør høyttalerne i stand til å strekke seg lenger opp i overtonene (40 kHz), og gjør dessuten at hvert høyttalerelement blir mindre belastet. Utfordringen er å få alle elementene til å jobbe tidmessig riktig sammen. Gjør de ikke dette, går det på bekostning av både størrelsen og definisjonen i lydbildet og på dynamikken.

Lydkvaliteten
Høyttalerne låter definitivt kult. Storbandjazz får et driv og engasjement utenom det vanlige. Gitaren kommer tydelig og sprudlende ut. Saksofonen til Knut Riisnes står mer ut fra disse høyttalerne enn de fleste andre. Det føles nesten som han kommer ut og blåser oss rett i øret. På godt og vondt.

For det er ikke et helt naturlig lydbilde man får fra JBL. Kontrabassen låter litt monoton og ”plastaktig”. Slett ikke alle klangstrukturene kommer ut, slik at man ikke virkelig føler klangen fra kontrabassens trekabinett. Cymbalene kommer litt brutalt ut og blir litt aggressive. Man hører i så måte at JBL er litt smakstilsatt. Det er ikke like mange detaljer her som hos B&W, Tannoy og Monitor Audio.

Når vi spiller popmusikk, er det klart at høyttalerne har sitt bruksområde. Bassrytmene er kanontøffe til å komme fra en høyttaler med såpass beskjedne mål. Høyttalerne står ikke mye tilbake for de større kassene fra Dali og Patos, og på mange måter låter de enda mer engasjerende, takket være en strammere bassføring og mer utagerende mellomtone. Stemmen til Bertine Zetlitz kommer tettere på lytteren, samtidig som bassrytmene smekker kjappere og gir skikkelig punch. Morsomme høyttalere, altså, som favoriserer populærmusikken. Vi kan også tenke oss at de fungerer ypperlig i et hjemmekinooppsett!

Også i denne testen: