: Piega TPS

Det å møblere et hjem er slett ikke noe nordmenn flest tar lett på. Aller helst vil man ha så små høyttalere at de knapt synes, men de må for all del høres. Et ønske mange har forsøkt å etterkomme, men får har lyktes med. Kan man kompromisse litt på størrelse, åpner det seg mange muligheter. En større høyttaler trenger ikke like mye hjelp av avansert elektronikk, intrikate bassrefleksavstemninger og separate basshøyttalere. De kan enkelt og greit plasseres der musikkanlegget skal stå, og ferdig med det.

Men lydkvalitet og design har tradisjonelt ikke gått godt sammen. Derfor er det nesten et lykketreff at sveitsiske Piega har valgt å droppe finerte fiberplater til fordel for aluminium. Da oppnår man flere fordeler, en av dem er en kompakt design. Foruten en meget høy, nesten silkeglatt aluminiumsutførelse, får man et stivt kabinett som kan formes slik man vil. Med tre til fem millimeter tykke vegger, kan man krympe de utvendige målene, og likevel ha samme interne volum som en høyttaler med tykkere fiberplater.

Tre tonn
Piega bruker aluminiumsblokker på tre tonn, som de presser og former til et trapesformet rør uten skjøter eller sveiser. Men siden aluminium kan ha uønskede resonanser, har Piega dempet kabinettet innvendig med 6 mm tykke plater av Idekill, som er en gummilignende matte med høy masse. Dermed forsvinner nesten alle kabinettresonanser. Selv høyttalergrillen er i aluminium. Piegas aluminiumshøyttalere kan også leveres i eloksert sort, en utførelse som er ripebestandig, og gir en mer uniform finish over store flater. Høyttalerne kommer med en aluminiumsokkel ferdig montert, alt man trenger å gjøre er å pakke ut, stille opp, koble til og nyte.

Superlett diskant
Rosinen i Piega TP5, er den supertynne bånddiskanten, som Piega har utviklet og lager selv. Den sitter i et hus med tre kraftige neodymiummagneter, som er tre ganger kraftigere enn ferrittmagneter. Disse fungerer som motor for den fjærlette folien som utgjør diskantmembranen. Som har større rekkevidde, raskere respons og lavere forvrengning enn konvensjonelle diskanter flest.Sammen med to 13 cm basselementer og en bassrefleksport på fronten, rekker  de små høyttalerne fra 35 til 50 000 Hz. Noe som er mer enn nok til å få kontrabasser og store konsertklaverer til å høres troverdige ut i den ene enden, og bevare overtonespekteret som bevarer mye av instrumenters klangspektrum.

Konkurrenter
I denne prisklassen har TP5 hard konkurranse fra kritikerroste storheter som Dynaudio Focus 220, Gallo Reference 3.1 og Audiovectors Mi3-serie. Focus 220 minner mye om TP5; lynrask, dynamisk og åpen, mens Galloene har mer kraft i bassen (særlig med separat bassforsterker). Audiovectorenes nydelige sammenheng og åpenhet minner mye om TP5, men Mi3 Signature og Avantgarde har litt mer pondus i bassen. Ingen av dem er dog i nærheten av Piegaenes beskjedne yttermål.

Lydkvalitet
Som vanlig testet vi på vårt referanseutstyr det siste året. Den habile integrerte 40-watteren Rotel RA-05 og et par 500 W kraftige McIntosh MC501 effektforsterkere. Alt sammen sydd sammen med kabler fra Nordost. Piega TP5 ble med andre ord testet på samme utstyr som de mindre TP3, og mye annet vi har testet siden våren 2007. Plasseringen av høyttalerne varierte fra frittstående oppsett 120 cm fra bakveggen, til de flestes foretrukne plassering: inntil veggen. Slik fikk vi testet høyttalerne både på forskjellig utstyr, og i ulike akustiske miljøer.

Selv de lekreste høyttalere kan vanskelig kompensere for at produsenten har brukt utviklingsbudsjettet på design, men Piega TP5 gjør noe så sjelden som å kombinere en nøytral design og en minimalistisk framtoning, med seriøs teknikk. Slikt hører man straks. De slanke kabinettene i aluminium er ikke vonde å se på, og utførelsen er upåklagelig flott. Noe som trygt kan sies om lydkvaliteten også.

Makan! Mine forventinger til TP5 var en høyttaler med alle TP3s (kompakthøyttaler med samme elementer minus ett basselement) egenskaper, bare med større fylde og rekkevidde i bassen. Og evnen til høyere lydtrykk. Det siste stemte, det første bommet jeg på. Høyttalernes bånddiskant er den samme, og det er null forskjell i hvordan de oppfører seg og låter på de to høyttalerne. Men de gulvstående TP5 leverer et større lydbilde i mellomtonen. Gitarer har mer klangbunn, sangere får mer volum i stemmen, og bassfundamentet er selvsagt kraftigere.

Piegas egenutviklede bånddiskanter er utvilsomt med på å sette sitt preg på opplevelsen. I denne klassen er det knapt noen andre høyttalere jeg har hørt som har den samme klarheten og fokuset i mellomtonen. Få er så åpne og gjennomsiktige, og da spesielt i mellomtonen og diskanten. Den kullsorte stemmen til Johnny Cash, den duse vokalen til Diana Krall, eller den kaffegrutgrove harkingen til Bob Dylan.

Piega-høyttalerne synes å dra fram enda flere klangnyanser, som bare forsterker særpreget til vokalen. Samtidig som for eksempel Cashs stemme plasseres mer fokusert og tydeligere i lydbildet, klarer høyttalerne å slippe løs mer av den dynamiske kontrasten, og skaper dermed en uvanlig troverdig vokal. Bedre har jeg ikke hørt det under 30 000 kroner. Samtidig har de et høyst overbevisende stereoperspektiv, som er noe av det bredeste og mest presise jeg har hørt fra en så relativt kompakt høyttaler.

Selv med så små basselementer, er det forbausende kontant og massiv bass. Høyttalerne er tross alt ikke høyere enn 111 cm, og ikke bredere enn 19 cm, men fordi aluminiumskabinettene er mye tynnere en fiberplater, blir det interne volumet større enn man tror. Likevel, de har ikke den samme fete bassresponsen som setter seg i magen, som et par Gallo Reference 3.1 kan ha, men sammenhengen mellom elementene er bedre.

Dypbass finnes selvsagt ikke i en høyttaler som ikke gjør mye ut av seg under 30 Hz, men resten av bassområdet er stramt og kontrollert gjengitt. Og det er ikke mange i prisklassen som slår TP5 på dynamisk respons i bassen. Samtidig kunne jeg ønske meg enda mer kraft i skarptrommen på Ryan Adams Everybody Knows. Piega-høyttalerne gir meg klasket og etterklangen i fullt monn, men jeg savner den samme fysiske opplevelsen som jeg får på en Audiovector Mi3.

Konklusjon
De slanke Piega-høyttalerne spiller mye større og fyldigere enn størrelsen skulle tilsi, noe vi er blitt vant til fra Piega. De er raskere og mer presise enn mange andre høyttalere vi har testet i klassen, og banker de fleste på dynamisk respons og gjennomsiktighet. Piega TP5 er en av få høyttalere som er så lekre at de kan kalles designhøyttalere, og som samtidig kan spille så trefineren flasser av konkurrentenes høyttalere. En høyttaler som tilfredsstiller både mors ønsker og fars krav.