: Neat Momentum i4

Et lydbilde er ikke komplett uten bass. Bass krever en høyttaler som er i stand til å skyve mye luft. Enten ved hjelp av stor elementflate, eller lang slaglengde. For lang slaglengde gjør en høyttaler treg, og derfor er man avhengig av et visst membranareal – også for ikke å drepe forsterkeren.

Store elementer går som kjent ikke hånd i hånd med de fleste menneskers ønske om diskré høyttalere som blander seg fint inn i omgivelsene, og mange nøyer seg dermed med en bassgjengivelse av typen halvveis. Det er det ikke sikkert de trenger!

Neat Acoustics har med Momentum 4i angrepet denne problemstillingen, og presentert et høyttalerprinsipp som vi ble veldig interessert i å teste.

Høyttaleren ser ut som en vanlig toveismodell. En mellomtonebass er montert rett under diskantelementet. Men det er det du ikke ser som holder nøkkelen til sannhetens kiste. Gjemt på undersiden av kabinettet sitter nemlig en ekstra bass. Og montert over denne, inni kabinettet, enda en bass. Begge basselementene drives parallelt av forsterkeren, altså er ingen av dem slave. Med to basser som skyter ned mot gulvet, utnyttes det begrensede kabinettvolumet optimalt, og man tyner dypest mulig bass ut av en høyttaler av helt moderat størrelse. En høyttaler som er unnselig nok til å gli rett inn i sitt interiør. Alle elementene er spesialtilvirket etter Neats spesifikasjoner, inkludert den inverterte satellittformete diskantdomen på toppen. Av høyttalere undertegnede har testet tidligere, er det kun Focal som har hatt en slik form på sine diskantelementer, som har fungert meget bra.Kabinettene er 100 prosent håndlaget. De er litt kjedelige, firkantete bokser som gir litt IKEA-følelse. Men selve håndverket er solid og gir følelse av kvalitet.

Førsteinntrykket
For best mulig resultat med én gang, kobles høyttalerne til forsterkersettet fra Acoustic Arts og CD-spilleren fra Yamaha.

”Meditatus” av Bodø Domkor er kirkemusikk av variabel musikalsk kvalitet, men med et utsøkt og kontrastfylt lydbilde. Selve koret er tatt opp i en kirke, mens piano, kontrabass, trommer og saksofon er spilt inn i studio. Første spor, ”Kyrie I”, er definitivt det beste. Det starter med rolig flygelspill, og blir etterfulgt at koret. Det som slår oss, er høyttalernes nydelige overtonestruktur og fyldige gjengivelse av flygelets dypere anslag. Det hele låter naturtro, nesten som om pianoet står i testrommet vårt. Med unntak av mellomtonetangentene. Det låter ganske tilbakelent i øvre mellomtone, som hindrer en del attakk. Til sammenlikning låter Kef XQ40 mer attakkert og lekende, med en mer sømløs gjengivelse av hele frekvensregisteret. Pianisten låter som om han mener det mer, han er mer aggressiv og hardhendt med tangentene, men på en god måte. Og det til tross for at de dypere tonene er mindre vektige.

Når kontrabassen og resten av bandet kommer inn, får Neat frem vesentlig dypere toner enn Kef. Det låter nesten som om det er koblet til en subwoofer, som er optimalt avstemt og timet. Kontrabassen får større fundament og kropp. Koret låter også litt større, bredere og luftigere med Neat, men samtidig mer diffust. De enkelte koristene står ikke like godt ut fra ”saueflokken” som med Kef. Det som mangler hos Neat, er lydnivå og skikkelig dynamikk. Høyttalerne er ganske tungdrevne, og effektforsterkeren fra Acoustic Arts er ikke kraftig nok for mitt vedkommende. Den får mye mer ut av de mer lettdrevne Kef-ene, som både kan drives ganske høyt og med mye av dynamikken intakt.

Forsterkerbytte
Den integrerte Yamaha A-S2000 er litt kraftigere enn forsterkersettet fra Acoustic Arts, som må spilles helt opp til klokka 12 før jeg synes det blir høyt nok – og da låter det flatt med Neat-høyttalerne. Yamaha har mer overskudd, og gir bedre dynamikk på makronivå. Men mikrodynamikken, den som skiller en sopran fra en annen sopran, og som tryller frem sjelen i et opptak som dette, er dårligere hos Yamaha. Koret krymper i størrelse, og det blir mindre luft mellom instrumentene. Yamaha spiller ikke stillheten i musikken like bra som Acoustic Arts. Og Neat er enda mindre stille enn Kef, og flyter mer ut.

Elektronisk jazz
Bugge Wesseltofts ”The New Conception of Jazz” fra 1994 er en fabelaktig produksjon. En skikkelig jazzinnspilling med ekte instrumenter oppå elektronisk programmering. Her er det både vanvittig dynamikk og mange klanglag i hvert instrument. Denne innspillingen avslører enda tydeligere at Neat går dypere enn Kef. Og med Yamaha-forsterkeren blir det mer futt i sakene enn med Acoustic Arts. Likevel mangler det litt på detaljene. Det skulle bare mangle, prisforskjellen mellom de to forsterkerløsningene er 40 000 kroner! Kef låter fremdeles litt mer helhetlig enn Neat, selv uten ekte dypbass. Det er dynamikken i mellomtonen som først og fremst gjør det, i tillegg til det ytterst sømløse samarbeidet mellom denne og diskanten.

Nytt bytte av elektronikk
Det er tydelig at Neat blir for rund og tilbakelent i mellomtonen. Man må tenke litt annerledes hva elektronikk angår. Både CD-spilleren og forsterkeren fra Yamaha har fyldig, varm klang. Denne kombinasjonen blir litt vel sukkersøt for min del. Jeg skjønner at folk liker det, men det må være når man aldri har tenkt å dra på med lydnivå av skikkelig festkaliber – noensinne. Noe det skal vise seg at disse høyttalerne faktisk er i stand til. Ut går CD-spilleren, som erstattes med den nøytrale Base Technology-modifiserte Hegel CDP2A. Ut går også Yamaha-forsterkeren, og Acoustic Arts-effektforsterkeren. Inn på teppet rulles i stedet den ganske gamle, men fullt oppegående LC Audio The End Millennium R. Denne finnes ikke lenger, men representerer en klang som man finner i mange andre forsterkere, som dessuten er enda bedre. Vi kan nevne Hegel H2 eller H4, den integrerte Chapter Précis, eller hvilken som helst forsterkerløsning fra engelske AVI.

Effektforsterkeren fra LC Audio tvinger mellomtonen ut av høyttalerne. Med massiv kraft pøser den på med musikk. Høyttalerne vokser fra å låte rent og pent, til å bli fullvoksne musikkpumper som virkelig trosser sine fysiske mål. Kontrabassen på ”New Conception of Jazz” får et enda mer fjellstøtt fundament. Trombonen dolker seg vei ut av det produserte opptaket og inn i virkeligheten. Høyttalerne var nok aldri ment å låte nærmest brutalt som her, men viten om at de er i stand til det, danner et glis i ansiktet mitt. Forsterkeren fra LC Audio er et snev grov i målet, og noe av magien i diskanten er borte. Men å kjenne ekte fysikk fra høyttalere av såpass moderat størrelse, uten at høyttalerne gir tegn til å slite, det er moro!

Tilbake til Bodø Domkor. Her låter også pianoet mye mer attakkert, og koret står mer ut av høyttalerne. De enkelte sangerne skilles bedre fra hverandre enn med de andre elektronikkløsningene vi har prøvd, og lydbildet er både storvokst og presist. Med denne elektronikken låter ikke lenger Kef best, for deres avkortete dypbass er fremdeles et tydelig kompromiss, og mellomtoneområdet hos Kef blir nå for aggressivt. Så pass på å matche høyttalerne med riktig elektronikk!

Kompromiss
Neat sitt innlysende kompromiss ligger i en liten svulst et sted i mellombassen. Når kontrabassen treffer dette toneområdet (rundt 100 Hz), blir det litt ”boomete”. Dette skyldes mest sannsynlig stående lydbølger på grunn av at innsiden av kabinettet har parallelle flater.

Konklusjon
Neat Momentum 4i er høyttalere som låter fint med nær sagt hva som helst av elektronikk. Men de tenderer til å bli litt vel snille og kjedelige. Mellomtoneområdet er noe tilbakelent, og det gjør at et piano mister litt attakk i anslagene, og messingblåsere låter vel snilt i forhold til ekte live-instrumenter.

Men med skikkelig kraftig elektronikk av nøytral klangkarakter, blir saken en ganske annen. Plutselig vekkes mellomtonen til live. Bassen får enda bedre fundament, noe høyttalerne overraskende nok takler selv ved ganske høyt lydnivå. Lyden har nå vokst seg til å overgå det man kan forvente av disse kabinettene, og høyttalerne låter nesten som en drøm. Tydeligvis er dette et meget godt høyttalerprinsipp, men som setter større krav til elektronikken enn konvensjonelle løsninger. Karakteren vi har gitt på lyd tar derfor forbehold om riktig elektronikk.