TEST: Olympus M.Zuiko Digital ED 150-400mm F4.5 TC 1.25x IS Pro

Den kraftige superzoomen er temmelig unik, og forbløffende skarp, men passer bare på Olympus proffkameraer. Du kan ikke sette den på hverken et Canon eller Sony-kamera, fordi ED 150-400mm F4.5 TC 1.25x IS Pro er laget for Olympus (og Panasonics) Micro Four Thirds-kamerasystem.

Hvilket forklarer hvorfor Olympus har klart å lage en 150-400mm zoom (tilsv. 300-800mm), så kompakt at den veier under to kilo, og bare så vidt strekker seg over 20 cm.

Den kraftige zoomen trenger ikke en enorm bildesirkel, siden den skal brukes med kameraer som har bildebrikker i MFT-format. Som er rundt regnet en fjerdedel av flaten til en fullformat 35-brikke.

Dermed kan man holde mål og vekt på et høyst bærbart nivå, og Olympus-zoomen er såpass kompakt, at den går ned i en middels stor fotosekk.

Med et brennviddeområde på 300 til 800mm – jmf. 35-fullformat, dekker Olympus-zoomen over et teleområde som gjør den perfekt for naturfotografer. Men den kan selvsagt brukes til sport, og med den innebyggede 1,25x telekonverteren, kan man strekke brennviddeområdet til 375-1000mm. Fremdeles ikke fornøyd? Sett på Olympus MC20, en 2x telekonverter og du har 2000mm brennvidde!

En så ekstrem brennvidde trenger bildestabilisering, og det har Olympus-zoomen. Den optiske femaksers stabiliseringen gir opptil åtte trinn stabilisering, på et Olympus-kamera med innebygget stabilisator.

Da jobber de nemlig tandem, og utvider bruksområdet til zoomen betydelig.

Kompleks optikk

Olympus har jobbet lenge med å perfeksjonere den heftige zoomen. Vi så et tidlig eksemplar allerede i 2019, men av diverse grunner har produksjonskapasiteten ikke kunnet dekke etterspørselen, så det er først nå vi har fått dratt igjennom noen tusen bilder med zoomen, på et Olympus OMD EM1 Mark III.

Innvendig er den værtettede zoomen bygget opp med 28 linseelementer i 18 grupper, som inkluderer et EDA-element (ekstra lav dispersjon asfærisk), fire Super ED-elementer (ekstra lav dispersjon). Samt to ED-elementer, to HR-elementer (høy brytningsindeks) og et HD-element.

Lengden på objektiver øker ikke hverken når man bruker den innebyggede telekonverteren, zoomer, fokuserer. Fokusgruppen og zoomelementene flyttes internt i objektivet, og konverteren er tross alt integrert.

Foran er det 95mm filterfatning, noe som betyr at man står foran et heftig utlegg når man skal handle filtre. Bare sjekk hva et B+W Käsemann polarisasjonsfilter koster i denne størrelsen…

Olympus-zoomen leveres med en stor solblender i lettmetall, og et stofftrukket frontdeksel som festes med borrelås, samt et dreibart stativfeste med to sett gjenger.

Betjening

Objektivet er ganske hendig til å ha så stor rekkevidde, og balanserer godt med et kamera som har vertikalgrep. Stativfestet kan dreies til den posisjonen man foretrekker, og den lave vekten som skyldes mye bruk av magnesium og karbonfiber, gjør det til å lek å bære kamerariggen med en skulderrem.

Bak på høyre side, sitter bryteren for telekonverteren. Den kan låses i begge posisjoner. På den andre siden sitter brytere for valg av stabilisatormodus, fokusavstand, akustisk varsel og valg av programmert knapp.

Som det er flere av på kameraet, for at det skal være enkelt å nå uansett om man fotograferer vertikalt eller horisontalt. Fokusringen sitter helt fremst, litt langt unna i enkelte situasjoner, men man venner seg til alt.

Olympus har en perfekt funksjon i proffkameraene som kalles Pro Capture, Sammen med zoomen kan man få enestående bilder av f.eks. dyr, som ellers er vanskelig å få skarpe bilder av. Som fugler. Noen av dem (ikke måker) er så raske at de nesten aldri lar seg fange på minnekortet. Hvertfall ikke i skarp tilstand.

Men med Pro Capture, kort lukkertid (min. 1/1000s) og en stødig hånd (eller stativ), kan man bare trykke utløseren halvveis ned så lagrer kameraet de siste bildene før utløseren trykkes ned. Sånn slipper man å gå glipp av et bilde fordi man ikke klarer å trykke utløseren raskt nok.

Autofokus

Olympus nyere autofokus, på proffkameraene, er temmelig bra både på sport og dyrefotografering. Under testen fokuserte jeg mest på det siste, og tro meg, å stå ute i villmarken å dreie rundt på 1000mm brennvidde på jakt etter eksotiske fugler, har aldri vært så lett (pun intended). Med en totalvekt godt under tre kilo, kan man stå med armene i været ganske lenge, før man kjenner det.

Dessverre er gleden ved å gå gjennom bildene etterpå, noe redusert når man har fotografert en hel dag med en skuddtakt på enten 20 eller 60 bilder/s. Da blir det noen tusen bilder å gå igjennom, men belønningen kommer når man ser de bildene som virkelig sitter.

Det var i hovedsak tre ting jeg var spesielt interessert i finne ut av under testen. Hvor anvendbar er zoomen i felt, henger autofokusen med, og blir bildene skarpe nok – særlig med telekonverteren og 1000mm.

Svaret på det første finner du lengre opp, og autofokusen fungerte upåklagelig så lenge det a) var nok lys, b) ikke var mye motlys, c) motivet ikke var for nært. Følgefokusen vil slite på alle kameraer som skal prøve å fange raske fugler, men så snart kameraets følgefokus fant konturene av fuglen, skulle det mye til for at bildene ikke skulle bli skarpe nok.

Bildekvalitet

Hvilket leder meg til det siste punktet. Hvor svaret er ja bevares vel, bildene blir skarpe i massevis. Zoomen drar fram detaljer med letthet, det er virkelig ingen ghosting eller strølysropblemer å snakke om, og selv bokeh på blender 4.5 (f5,6 med 1,25x konverter), ser mykt og lite deformert ut.

Det er bare marginalt fall i skarphet med telekonverteren på, men selv da er objektivet superskarpt, og jeg fant ingen tegn til skjemmende kromafeil.

Vignettering er ikke-eksisterende, det er ikke fortegning her, og skarpheten er høy uansett brennvidde helt fra full blenderåpning. Ganske sjeldent for en zoom med så kraftig brennvidde.

Konklusjon

Den svinedyre Olympus M.Zuiko Digital ED 150-400mm F4.5 TC 1.25x, betaler seg fort for entusiaster som trenger mer rekkevidde enn Olympus 300/4, eller 100-400/5-6.3-zoomen kan gi dem. Med potensiale for 2000mm brennvidde kan man fotografere motiver og dyr som det ellers er veldig vanskelig å fange på minnekortet. Ulempen er selvsagt at 800, 1000 – og ikke minst 2000mm, ofte har gir noen kvalitetsmessige brister, men sånn er det ikke her. Den relativt kompakte Olympus-zoomen, er rett og slett en fantastisk vellykket konstruksjon, som jeg er sikker på at Canon, Nikon, og Sony-fotografer vil misunne Olympus-fotografene.