TEST: Nikon Z fc

Tidløs design går aldri av moten. Men etterhvert som kameraene gikk fra å være analoge og mekaniske, til digitale og elektroniske, har designspråket endret seg.

De analoge innstillingene for lukkertid og blender, er erstattet av trykknapper. Skal man lese av innstillingene på et digitalt kamera, blir man henvist til en LCD-skjerm.

Sånn er det ikke på Nikon Z fc. Som er et digitalt kamera med analoge innstillingshjul, akkurat som Nikon FM og Nikon FA hadde på 70- og 80-tallet. På Z fc kan man lese av ISO-valg, eksponeringskompensasjon og lukkertid, på et analogt innstillingshjul. Selv når kameraet er avslått.

Det eneste du ikke ser umiddelbart, er valgt blenderverdi. Den vises på en knøttliten LCD-skjerm som er skviset inn mellom lukkertidshjulet og eksponeringskompensasjon, og er nesten umulig avlese.

Nikon-kameraets klassiske analoge design til tross, under det grå skallet, finner vi et heldigitalt Nikon Z50. Som er et kompakt systemkamera med en 20 Mp APS-C CMOS bildebrikke, i et hendig format. De tekniske spesifikasjonene er like, og det samme kan vi si om bilde- og videokvaliteten.

Men de er ganske så forskjellige å bruke.

Velkjent teknikk

Den analoge betjeningen og den umiddelbare oversikten over innstillingsvalg, gjør håndteringen av kameraet mer sømløs. Man kan slå av skjermen og likevel ha oversikt. Søkeren behøver ikke kludres til med masse informasjon, og det føles befriende å bare stille kameraet på lukkertidsautomatikk, og velge blender med den programmerbare fokusringen.

Man velger programautomatikk eller prioritert automatikk, og manuell, med en bryter ved siden av innstillingshjulet for ISO-verdier. Der markerer den grønne Auto-innstillingen at kameraet også tar over styringen av ISO og lysmåling, autofokus, også så videre.

Velger man å styre alt manuelt, settes bryteren på M, så velger man lukkertid til høyre, og blenderverdi enten med innstillingshjulet under utløseren/strømbryteren, og leser av blender på den lille skjermen. Som så mange andre Nikon-kameraer, kan man ikke vri ISO-innstillingene fra en valgt verdi til automatisk ISO-valg. Man må inn i menyen og trykke seg til ISO og så velge auto ISO. Unødvendig tungvint.

Video

Under lukkerhjulet, finner man en bryter som skifter mellom stillbilder og videoopptak. Som kan stilles fra full HD opptil 120 fps, til UHD 4K.

Siden Z fc er bygget på et Z50, har kameraet den samme autofokusen, skuddtakt på opptil 11 bilder/s, 4K/30p videoopptak, og utmerket bildekvalitet. Men Z fc mangler håndgrepet som Z50 har, og det har heller ikke innebygget blits. Det finnes dog et separat grep for Z fc, kalt GR-1, som enkelt monteres i stativfestet på undersiden.

Objektiver

Det finnes også en objektivadapter – FTZ – som settes på kameraet om man vil bruke noen av Nikons F-objektiver. For noen kan det løse et problem, fordi det finnes nemlig svært få Nikon-objektiver som er tilpasset Z fc (og Z50). Z DX 16-50mm f3.5-5.6 VR er en av to zoomobjektiver, Z DX 50-250mm f4.5-6.3 VR det andre.

Nikon annonserte også en 18-140mm zoom til Z50, men den glimrer så langt med sitt fravær.

Ellers er alternativet det nye Z 28mm f2.8 SE, som ble brukt under testen av kameraet, og tilsvarer 42mm brennvidde på fullformat. De to zoomobjektivene har innebygget bildestabilisator, det har ikke 28-en, og heller ikke kameraet.

Forbedret autofokus

Den fysiske delen av kameraets autofokus, er den samme som på Z50, men her er ansikt- og øyestyrt autofokus både på stillbilder og video, som også fungerer på katter og hunder.

Som Z50, har heller ikke Z fc en hodetelefonutgang. Kun mikrofoninngang. Men Nikon tilbyr likevel kameraet som et vlogging-kit, med en Sennheiser-mikrofon, fjernkontroll og et Smallrig håndtak/stativ.

Skuddtakten er meget god med 11 bilder/s, eller ni bps med 14-bits RAW-filer

Som på Z50, finner man 20 filtereffekter i kameraet som man kan legge til etter smak eller motiv.

Bildekvalitet

Testbildene fra Z fc viser at kameraet leverer like høy bilde- og videokvalitet, som Z50 gjør. Den kompakte 16-50mm zoomen, ikke er like skarp som 28mm vi testet Z fc med, men ellers er den rent tekniske bildekvaliteten lik.

Den nye 28-en (som altså er en 42mm), fokuserer ikke akkurat lynraskt. Men det går tilstrekkelig unna for gatefotografering og reisebilder, og den er skarp over hele blenderomfanget fra f2.8. Hvor det heller ikke er mye vignettering eller fortegning.

Jpeg-filene fra kameraet har nydelig toneomfang og fargegjengivelsen er upåklagelig. Det er et meget godt dynamisk omfang i bildefilene, og skyter man 14-bits råfiler, har bildefilene mye å gå på i etterbehandling. Bildestøy er som på Z50, godt kontrollert opptil 3200 ISO, og grensen går ved 6400, hvor svak kornstøy begynner å gjøre sin inntreden.

Videokvaliteten på 4K er meget høy med meget god skarphet og detaljoppløsning. Det er heller ingen beskjæring av bildeflaten, og bare moderate mengder rolling shutter,.

Konkurrenter

Man kommer ikke utenom Fujifilm i denne klassen. Fujifilm X-T30 og X-S10 stiller i samme klasse som Z fc. Det samme gjør også nevnte Z50 og Sony a6400. Sistnevnte har bedre autofokus og langt bedre batterikapasitet, mens de to Fuji-kameraene – spesielt X-T30 – byr på mye av den samme, retro, brukeropplevelsen som Z fc. Det er lite som skiller på bildekvalitet, men Fuji-kameraene har litt bedre detaljoppløsning, bedre skuddtakt, og X-S10 har i tillegg innebygget bildestabilisator.

Konkurrentene – spesielt Fuji, har dessuten et langt større utvalg objektiver til sine kameraer, enn Nikon har til Z-serien med APS-C bildebrikker.

Konklusjon

Nikon Z fc er etter vår mening et langt mer vellykket kamera enn Nikon Df, som var Nikons første forsøk på et retrokamera. Z fc er virkelig en fest å fotografere med. Det fokuserer rimelig kjapt, man har full oversikt over innstillinger, og retrodesignet skiller seg markant ut. Som på Z50 savner vi en søker med skarpere oppløsning, og i mange tilfeller en bildestabilisator. Men brukeropplevelsen og bildekvaliteten er definitivt med på å gjøre kameraet til et svært interessant innslag i prisklassen.