Den første utgaven av Helicon 400 tok oss med storm for noen år siden, og sammen med toppserien Euphonia var de med på å heve Dali sitt image betraktelig. Fra å være best kjent som en produsent av billige dusinvarer, tok de steget opp til å bli en respektert high-end produsent. Og Dali har neppe spart på kruttet når de skulle lage en arvtager til en populære modellen.

Helicon 400 MK2 er med sine 40.000 kroner de klart dyreste høyttalerne i testen, og koster nesten 8.000 kroner mer enn modellen den erstatter. Har Dali foretatt et skikkelig løft i lydkvalitet, eller dreier det seg mer om en kostbar ansiktsløftning? Kvaliteteten på treverk og lakkfinish indikerer ihvertfall at dette høyttaler som koster mye penger å lage, for ikke å snakke om høyttalerelementene.

Helicon 400 bruker Dalis velkjente hybrid diskantløsning, som består av en tradisjonell softdome og en bånddiskant. Målet har vært å kombinere bånddiskantens utstrakte og luftige diskantgjengivelse med domediskantens gode spredning, slik at høyttaleren låter bra selv når du sitter utenfor «sweet spot» eller står oppreist. Og ganske riktig så er det nettopp diskanten Dali har fått mye skryt for i senere tid. Men detaljene til side. Spørsmålet er hvordan de spiller?

Lyden av Dali
Tradisjonelt sett har de danske høyttalerne vært blant de mest utagerende og dynamiske i sin klasse. De nye Helicon-høyttalerne oppleves derimot som mer beherskede enn tidligere, samtidig som de har fått en større grad av nøyaktighet.

I likhet med de finstemte Neeper høyttalerne takler Dali de vanskelige partiene hos Mahler på fortreffelig vis. De har et godt grep om musikken og tegner opp et lydbilde som er mer behagelig tilbakelent, enn akkurat rått og direkte. Totalt sett opplever vi at Helicon 400 MK2 presenterer musikken på en mer avslappet måte enn KEF og Swans, og det gjør at de tidvis også kan oppleves som litt mindre engasjerende å lytte til.

Når vi sammenligner KEF og Dali på storbandmusikk, er det nesten som om de spiller med to forskjellige dirigenter. Mens KEF representerer en nokså illsint og aggressiv ledertype som krever maksimalt av musikerne sine, har Daliene en mer avslappet holdning – på godt og vondt. Det er lett å høre hver minste nyanse i opptaket, men blåserekka antar ikke de samme fysiske dimensjonene med Dali som med KEF.

Bassgjengivelsen strekker seg dypt, og er imponerende kjapp og kontant i anslagene. Helicon 400 MK2 kan imidlertid ikke vise til det samme drivet i dypbassen som det Swans og PSB får til. Det er tydelig at det er finesse og raffinement som står i høysetet på denne modellen. Dalienes største styrke definivt diskantgjengivelsen – den er krystallklar, lett og ledig, og skaper massevis av luft mellom musikerne. På dette punktet er den faktisk skremmende nær de dobbelt så dyre Neeper høyttalerne!

Det hersker ingen tvil om at MK2-versjonen av Helicon 400 er blitt en mer komplett høyttaler, med klare lydmessige assosiasjoner til den dyrere Euphonia-serien. Samtidig virker det som høyttalerne har blitt mer kresne på elektronikken, og de egner seg derfor best til de som allerede har kostbart utstyr, eller som vil utvikle lydanlegget sitt over tid. En ganske sikker vei til ekte high-end lyd, men ikke nødvendigvis den enkleste eller mest underholdende i dette selskapet.

Også i denne testen: