Ved siden av de enorme Swans høyttalerne ser PSB’ene nesten litt beskjedne ut, men det er ingen tvil om at Synchrony One er en fullvoksen høyttaler. Det slanke og langstrakte kabinettet er lekkert utført i trefiner og aluminium, og huser et solid kobbel med høyttalerelementer.

Foruten diskant og mellomtone har Synchrony One hele tre 6,5 tommers basselementer ombord, delt inn i hver sin innvendige kasse med bassrefleksport. Denne omfattende bassløsningen skal ifølge produsenten gi en fyldig og dyp bassgjengivelse nesten uavhengig av hvordan høyttaleren plasseres – fritt eller inntil veggen.

Forventningene tilsier at dette bør vær en særdeles kraftfull høyttaler i forhold til størrelsen. Men spørsmålet er om de klarer å matche det gedigne lydbildet, og den utstrakte bassgjengivelsen til Swans?

Lyden av PSB
Som første utfordrer til de gedigne Swans-høyttalerne var vi nesten forberedt på en solid nedtur når det gjaldt bass og dynamikk fra PSB – men den kom aldri. Synchrony One har nemlig et imponerende stort lydbilde, og en fyldig bassgjengivelse som får det til å svinge skikkelig av Mark Knopflers siste plate. Stemmen sitter som et skudd, og gitarlyden er både krisp og velklingende.

Det krever sin mann å skulle matche Swans kruttsterke gjengivelse av storbandet Sharp Nine. Men PSB holder overraskende godt følge her også. Den sterkt utagerende musikken gjengis uten at det legges tøyler på dynamikken. Samtidig er det tydelig at PSB har valgt en noe mørkere klangkarakter enn Neeper, der blåseinstrumentene ikke klinger like tydelig ut.

Vi biter oss spesielt fast i en blåsesekvens mot slutten av første spor, hvor Neeper-høyttalerne har en evne til å forsvinne helt og la blåserekka spille for frie tøyler. Her opplever vi at PSB’ene blir mer tilbakelente og ikke graver fram den samme mengden av detaljer. En tur innom Diana Krall avslører også at lyse kvinnestemmer kan bli i spinkleste laget. Dianas deilige stemme blir litt flatere og tynnere enn vi er vant til.

Kompakt klang
I sammenligning med Swans-høyttalerne låter Synchrony One både kraftfullt og fyldig, men de er ikke like frigjorte i klangen. Lydbildet er mer tettpakket og får ikke frem den samme mengden med musikalsk informasjon. Og i de laveste bassoktavene er det tydelig hvordan Swans har bedre kontroll på notene.

Klassisk musikk låter likevel bedre enn ventet – kanskje skyldes det at konstruktør Paul Barton også er en habil fiolinist? Uansett så kler den litt mørke klangkarakteren Mahler godt. Selv de tøffeste partiene gjengis uten at det skjærer i ørene, og PSB sin fyldige bassgjengivelse kommer også til sin rett.

PSB har laget en god allround-høyttaler som gjengir de store linjene i musikken på en velbalansert og engasjerende måte. Det eneste vi savner, er litt mer detaljer. Og selv om Synchrony One er både raffinerte og rike på klangfarger, gir de ikke den samme livefølelsen som de store Swans-høyttalerne. Likevel vil nok den mer kompakte størrelsen gjøre at mange foretrekker PSB.

Den kanadiske utforderen er altså tøff, men mangler litt finesse. Kanskje en gentleman fra de Britiske Øyer har mer å stille opp med?

Også i denne testen: