Etter noen utehøyttalere på rad begynner man se en trend når det gjelder utførelsen. La oss se, hvitt plastskal uten noen åpninger overhodet. Et likedan hvitt og tett metallgitter foran elementene. En halvrundet form for å eliminere stående bølger og ikke minst for å bidra til enkel og uskjemmende montering. Til slutt en kraftig metallbøyle for selve monteringen. Jo da, Preference likner mange av de andre på utsiden, og man begynner nesten å mistenke at det pågår en utstrakt smugtitting produsentene imellom, eller i det minste at fantasien har begynt å tørke ut. IO-605 er ikke så fælt tunge, men de kjennes likevel stabile ut, og det finnes egentlig intet vondt å si om konstruksjonen utover at designen er trist.

Monteringen av høyttalerne er ganske rett frem, med ett glimrende unntak. Man kan faktisk ta bort metallbuen helt, bytte platen i bunnen og toppen, og få noe som ser ut som en tradisjonell bokhyllehøyttaler. Skal man derimot skru dem fast, handler det helt enkelt om å dra fast buen i veggen, vinkle dem rett og spenne til skruene for å låse dem i posisjon. Alternativt kan man benytte en monteringsarm med kuleledd. En slik en følger ikke med, men det finnes skruehull for den. En litt annerledes detalj er at man med litt kraft kan dra løs gitteret og vinkle diskantelementet mot lytteposisjonen. Høyttalerterminalene skjules av en luke, og der finner vi til og med en EQ-omkobler for utendørs- eller innendørsbruk.

Lydkvaliteten
Etter å ha sett et halvt dusin andre, plastaktige høyttalere med samme utseende, der disse mest skiller seg ut først og fremst gjennom å være billigere, hadde vi ingen store forventninger. Vi startet forsiktig med pianoplinging og kvinnelig skjønnsang, og det låt kvikt og trivelig som seg hør og bør, selv om lydbildet kjentes noe innestengt ut. Dette ble etterfulgt av en meget rytmisk og dansevennlig låt der inntrykket bestod, men der det var en usedvanlig tilstedeværelse i trommeseksjonen. Nå begynte det faktisk å bli interessant. I rask rekkefølge utfordret vi dem med triphop, og med unntak av at diskanten kjentes litt anstrengt ut, var det et detaljert lydbilde med bra separasjon som møtte oss. Etter dette var vi overhodet ikke urolige for momentet med listepop, og ganske riktig låter de fullstendig glimrende i denne sammenhengen. Bare for å være litt djevelske, utsatte vi dem for blytung rock også. Bassressursene strekker ikke helt til for å slå lytteren over ende, men det var et absolutt akseptabelt resultat.

Også i denne testen: