Anmeldelse: Post Mortem – Ingen dør på Skarnes, sesong 1

Harald Zwart er (ved siden av Rønning/Sandberg og Morten Tyldum) blant de norske regissørene som har gjort seg mest bemerket i Hollywood. Med filmer som One Night at McCool’s, Agent Cody Banks, The Pink Panther 2 og The Karate Kid har gutten fra Plankebyen satt Norge og Norden på det internasjonale filmkartet.

Med Post Mortem vender han, på oppdrag fra Netflix, tilbake til gamlelandet – og det viser seg å slettes ikke være en dårlig idé!

 

Lokalt innhold

Netflix forsetter sin, vel gjennomtenkte, strategi med å gi sine seere lokalprodusert kvalitetsinnhold – et viktig element i den intense kampen om abonnenter i et strømmemarked med stadig flere tilbydere.

Post Mortem er det andre, lokale, samarbeidsprosjektet mellom Zwarts produksjonsselskap Motion Blur og strømmegiganten Netflix; det første prosjektet var den noget uforløste filmen Kadaver. Denne gangen har de en langt bedre historie.

Blodtørstig kamp på landsbygda

Med et manus fra Petter Holmsen (som også er co-regissør) følger vi den litt uheldige familien Hallangen som driver et meget lite, konkurstruet, begravelsesbyrå på det norske tettstedet Skarnes.

Skarnes ligger kun litt over en times tid nordøst for Oslo, like ved svenskegrensen og med Kongsvinger som nærmeste by. Med knappe 2.500 innbyggere er det utfordrende for en liten bedrift å få pluss i regnskapet. Få dødsfall til tross («Ingen dør på Skarnes») er det rift om lik-jobbene mellom Hallangen Begravelsesbyrå og de store kjedene i Kongsvinger.

«Dessverre» er liktørken utbredt, og når det en sjelden gang kommer en telefon fra politiet, eller helsevesenet, om et dødsfall, så er det som om sønn, Odd (Elias H. Sørensen) og far, Arvid (Terje Strømdahl) spretter Champagnen av glede.

Dog, det oppstår en litt dempet reaksjon når det er sin egen søster/datter de må hente, sten død, ute på et forblåst jorde.

På den tredje dagen…

Sagn og forbannet overtro skal ha det til at selveste Jesus stod opp fra de døde på den tredje dagen – Live Hallangen (Kathrine T. Johansen) hadde ikke like god tid; allerede dagen etter dødsfallet spretter hun opp i skrekk og terror i det obdusenten setter kniven i brystet hennes.

Og voila!, som ved et trylleslag er dødsstivheten borte, og legen finner intet feil ved hennes almenntilstand. Men Lives far aner uråd, vet mer enn han vil ut med, og ser med bekymring utviklingstendenser han kjenner igjen fra sin avdøde kone.

Live selv har brått fått problemer med å sove på natten, skjerpede sanser, økt fysisk styrke og en umettelig tørst etter ferskt blod.

Bygdetullinger

Utad er det flere likhetstrekk mellom den fantastiske HBO-serien Velkommen til Utmark og Post Mortem, men der Utmark var et mer personfokusert mellommenneskelig drama, satt til landsbygda med en mengde «rare» karakterer, så er Post Mortem den mer lyse, lettlivede og uskikkelige lillebroren.

Den morbide humoren er definitivt av det mørke slaget, men den er samtidig skamfullt spøkefull og lunt infernalsk.

Jovisst er tematikken vampyrfokusert, og det serveres da også en del blodtørstige scener som ikke er for sarte sjeler; men i sentrum for Post Mortem står herlig, ironisk og mørk morbidhumor. Det er mer en situasjonskomedie, der aktørene roter seg stadig lenger ned i hullet, enn skrekkinngytende thriller.

Man gjør heller ikke narr av «enfoldige» mennesker (bygdetullinger?) på landsbygda, men ler med dem.

Den lokale politistyrken, bestående av lett naive Reinert, og kyniske/ambivalente Judith, drømmer om en gang å endelig få løse en virkelig kriminalsak – helst en drapsgåte. Så faller «drømmesaken» ned i fanget på dem; i form av liket til Live Hallangen. Men når likene begynner å hope seg opp, får de plutselig mer enn de kan håndtere.

Lekent manus og drivende godt skuespill

Manuset til Holmsen er lekent, lett intrikat og elegant freidig. Samtidig evner det å overraske, gang på gang.

Dialogen sitter, som oftest, som et skudd, og vi lar oss sjarmere av den håpløse familien, med den stakkarslige sønnen som kun ønsker sin fars anerkjennelse, men som tilsynelatende ikke får til noe som helst i livet.

Når sønnen skal drive firmaet på egenhånd, kommer alle hans sviktende ferdigheter, og innboene usikkerhet, opp i dagen. Elias H. Sørensen er et funn som den litt keitete, konfliktsky og nølende, tykkfalne mannen – som åpenbart har et hjerte av gull. Han leverer Post Mortems sterkeste, og mest troverdige, skuespillerprestasjon. Den morbide gleden (ispedd en dæsj av skam) til Odd hver gang det dukker opp et lik er en fryd å se.

Søsteren bor fortsatt hjemme, er singel og jobber skift på det lokale sykehuset – mens bygdas politimann drømmer om et liv sammen med henne. Men Live er en uventet kompleks person.

Terje Strømdahl fremstår i overkant teatralsk, mens Kathrine T. Johansen virkelig vokser med rollen. I begynnelsen litt irriterende naiv, men stilen hennes kler karakteren som hånd i hanske. Dessverre får vi se alt for lite av Robert Skjærstad.

Foto (Jon G. Espevold) er usedvanlig sobert, nært og kunstferdig. Espevold får naturen, kornåkrene, broen og tettstedet til å fremstå både magisk, tiltrekkende og skummelt. Scenografien, og rekvisittene er et kapittel for seg; her er det lagt vekt på detaljene. En visuell bragd!

Zwart har bunnsolid kontroll over dramaturgien, og bortsett fra et par unødvendige hvileskjær, så er sesongen tilnærmet fri for død(!)punkter. Det hele toppes med et fengende musikkspor, som ofte står i sterk kontrast til handlingen. Bravo! 5 stjerner til en serie som garantert vil tiltrekke seg mange seere langt utenfor landets grenser.