: Elipson Planet L og Music Center

At design selger er ingen hemmelighet. Å gjøre et helt alminnelig produkt ualminnelig ved å gi det en uvanlig form, farge, eller utførelse, er et billig triks som har vært benyttet så lenge man har drevet med handel. Mange går på triksene, men ikke jeg. Et tiltalende design må ha substans. Ellers kan det være det samme. Jeg har lenge vært blant dem som lett overbærende har vippet med øyenbryn, i møte med familie og kjentes nyinnkjøpte design-hva-det -skal-være.

For eksempel en dritlekker sofa som ser ut som en myk skulptur, men er håpløst umulig å sitte godt i. Eller en svindyr lampe designet av en for lengst avdød berømthet blant innvidde designhoder, som viser seg å gi så lite lys at den knapt kan kalles en lampe. Enda verre er det når jeg motstridende må sitte ned – i en håpløs sofa – for å høre på de nyinnkjøpte designhøyttalerne. Er det en ting man kan være sikker på i livet, er det at dess lekrere en høyttaler er designet, dess verre er lyden. Det er en naturlov. Derfor er jeg alltid skeptisk til  alt som smaker av nusselig, søtt, smekker, til-å-dåne-av design. Spesielt når det gjelder høyttalere. Der er jeg nådeløs. Gi meg gjerne aluminium, trefiner i uvanlige mønstre og glassflater, men kjipe høyttalerelementer og billige delefiltre gjør ikke lyden like bra som designet. Aldri. Uten substans er tiltalende design meningsløs og redusert til et lokkemiddel.

Less is more
Det er lite som tiltaler meg av såkalt moderne design, når det kommer til hi-fi-komponenter. Bang & Olufsens BeoLab 5 er definitivt på ja-listen min. En fantastisk kul høyttaler hvor form så til de grader følger funksjon. Og en av de beste høyttalerne jeg har hørt i den klassen.

På hver sin ytterkant synes jeg også at Devialets D-Premier hybridforsterker, og McIntosh MC275 rørforsterker, fungerer overmåte bra både for øyne og ører. Men de mange platespillerne som ser ut som oljeplattformer i miniatyr har jeg aldri skjønt poenget med. Gi meg en Linn Sondek LP12 eller en Rega P9 en hvilken som helst dag.

Derfor har jeg gått forbi hver gang jeg har sett franske Elipsons kulerunde høyttalere på messer. Det klassiske designet til tross, røde kulehøyttalere har ikke fenget meg. Men det var inntil jeg ved en tilfeldighet fikk høre de runde høyttalerne spille.

På en CD-receiver med samme supereffektive digitale forsterkerteknikk som B&O bruker – ICE Power – rev de ned fordommene mine på et blunk. Her var det faktisk substans. Kunne de leveres i sort, hva med hvitt? Klart de kunne. De kunne også henges fra taket i en smart snorløsning. Eller henges på veggen, tres på gulvstativer – you name it.

Ikke er de spesielt store heller. 43 cm i diameter har de fleste plass til. Og det 7,3 cm lave musikksenteret er omtrent like stort i diameter som en LP. For de som husker dem. OG, det er trådløst og kommer snart med AirPlay-støtte. Mye å like altså, men hva med lydkvaliteten?

Trådløs musikk
Helt i tråd med tiden, er Elipsons Music Center trådløst. Det følger med en liten sender man plugger i dockkontakten på en iPhone, så har man trådløs overføring av musikken på mobilen, til anlegget. Elipson har sagt at de jobber med en trådløs AirPlay-løsning for iPod, iPhone og iPad, som ikke skal være langt unna, og skal være oppgraderbart for de som allerede har et Music Center.

Utførelsen og brukervennligheten er soleklart på plussiden. Dette anlegget kan alle bruke. Kanskje noen minutters tilvenning er alt som skal til, men så er det bare å glede seg. Her får man CD-spiller, en vellydende FM, DAB og DAB+ radio. Man kan koble til digitale lydkilder, og naturligvis analoge lydkilder, foruten den trådløse iPod/iPhone/iPad senderen. For noen vil muligheten til å koble til en subwoofer være innmari kjekk. For er det noe jeg vil sette fingeren på, er det fraværet av dypbass.

Forbeholdsløs nytelse
Med anlegget plassert der det passer best, vil de flest oppleve Elipsons anlegg som både enkelt å bruke, og velspillende. På en Apple-lignende måte, hvor teknologien ikke kommer i veien for brukeropplevelsen. Alt fra fjernkontrollen, til den trådløse senderen og navigeringen i anleggets skjermmenyer, krever lite for å sette seg inn i.

Begrensingene ligger i den allerede nevnte avkortede dypbassen. Som man virkelige trenger en subwoofer for å kompensere. Elipson lager en selv, som vi ikke har testet. Ellers finnes de gode alternativer fra PSB, B&W, Velodyne og REL, som ikke ruver på parketten i størrelse, men i lyd.

Balansen i anlegget er fortreffelig. Så lenge man ikke gjemmer høyttalerne for mye. Min erfaring er at de trives best en halv til en meter fra bakveggen i et rom på 20-30 kvm, og vinket innover levere de et meget bredt stereoperspektiv og stort lydbilde. Vokalen til Sara K, Bob Dylan eller Alison Krauss har jeg hørt glattere og mer homogent gjengitt på dyrere høyttalere. Som Dali Menuet, Audiovector K1 Super og Acoustic Energy AE1 Classic, men ingen av dem har den samme fyldige og sjenerøse bassen som Planet L.

Fra topp til bunn er det egentlig mer enn nok lydtrykk i et normalt stort rom. Så lenge høyttalerne ikke står for langt fra bakveggen, leverer de et stort og dynamisk lydbilde. Og etter min erfaring er Elipsons musikksenter verdig av en spesielt anbefalt. Det virker å farge lyden i minimal grad, mangler kanskje bare enda mer krefter for mer krevende høyttalere, men sammen med Planet L fungerer det aldeles prikkfritt. Hvem sa at designanlegg ikke har substans. Elipson lager gulvstativer med en solid vekt i sokkelen. Som holder høyttalerne  et sikkert og stabilt grep, med hulrom i røret, og sokkelen til høyttalerkabler.

Konklusjon
Elipson har holdt på med høyttalere i 60 år. Det merker man på den fine tonale balansen Planet L høyttalerne har. De spiller overmåte engasjerende for høyttalere i denne klassen –og størrelsen – og mangler egentlig bare dypbassen. På den annen side, er det ikke så mange andre småhøyttalere i denne klassen, som rekker noe særlig dypere i bassen.

Kombinasjonen av Elipsons musikksenter og kulehøyttalerne Planet L, den brukervennlige tilnærmelsen til avansert teknologi, gjør dette til et anlegg alle kan trives med. Lydkvaliteten er både ett og to hakk over det jeg har hørt i denne prisklassen. Designanlegg eller ei. For knappe 20.000 kroner får man altså et  engasjerende musikkanlegg langt fra alle konvensjoner, som spiller fletta av det meste som smaker av design. Og som hverken øyne eller ører blir lei av.