: Zu Druid mk4

Boksing er en selektiv sport: noen elsker den, andre hater den. Å se to menn banke livskitten ut av hverandre i ringen er neimen ikke for alle. Men det er lett å bli fascinert av det elegante dansende fotarbeidet, samtidig som det nesten gjør vondt i kroppen å se de mektige mageslagene godt plantet i menneskekjøtt.

Parallellen er lett å trekke til høyttaleren Druid mk4, fra den amerikanske high-end-produsenten Zu Audio. Den er ikke for alle. Men de som liker den, blir avhengig fra første takt. Med en lynkjapp og hardtslående bass dundrer trommeklubba rett i mageregionen. Trompeter smeller ut med høy realisme og med en naturlig råhet, der mange høyttalere i stedet polerer dem til noe snilt og behagelig. Den som har hørt en trompet i virkeligheten, vet at den slett ikke låter polert og snilt! Ordet ”hi-fi” er for mange ensbetydende med rent og pent. Zu Druid mk4 er et eksempel på at det også kan være nådeløst brutalt.

Konstruksjonen
For å få mest mulig tonal helhet og god timing, har Zu Druid fått et fulltoneelement som spiller alt fra bass til diskant opptil 12,5 kHz – hvor en superdiskant overtar.

Men Zu Audios konstruktører tror først og fremst på dynamikk. Uten dette, ingen musikk. Og for å få en høyttaler mest mulig dynamisk, må den ha høy effektivitet. Hver milliwatt fra forsterkeren må utnyttes til det fulle, derfor har Zu jobbet hardt og lenge med høyttaleren Druid for å få følsomheten opp til hele 101 dB. Det betyr at den kan spille like høyt som vanlige høyttalere, med bare en tiendedel av forsterkerkraften. Dette har de klart, blant annet ved å bruke hornkonstruksjon til både mellomtoneområdet og til superdiskanten som sitter under. Et horn binder energien fra høyttalerelementet lettere til luften, og fungerer dermed som en akustisk forsterker. En fin bonus er at elementene ikke trenger å bevege seg like langt for å oppnå ønsket lydnivå, dermed blir responsen kjappere. Foruten en høy følsomhet har høyttalerne også en høy impedans, hele 12 ohm. Det betyr at de ikke tapper like mye strøm fra forsterkeren som 8 og spesielt 4 ohms- høyttalere. De blir enklere å drive, lydbildet vil være mer stabilt også når forsterkeren jobber på høygir. Selv en nokså strømsvak forsterker kan levere varene med disse høyttalerne, selv om vi selvsagt anbefaler en med god kontroll. En høy følsomhet som her betyr som regel en av to ting: Enten er høyttalerne kjempestore, eller bassen går ikke dypt. Men Druid er oppgitt til å strekke seg helt ned til 35 Hz. Og den er bare 16 cm dyp! En spesiell innvendig kabinettkonstruksjon kombinert med de riktige elementene muliggjør dette, men bare med riktig plassering. Og det høyttalerne mangler nederst i dypbassregisteret, ofrer undertegnede gledelig til fordel for en slagkraft som får det meste annet til å låte fisefint.

Jazztoner
Stua mi har i testperioden pustet mang en jazztone. Druidene presenterer lydbildet på en merkbart ryddigere måte enn jeg er vant til. Hvert instrument står i fokus. Det er spesielt i mellomtoneområdet at sjelen befinner seg, med en massiv råhet, uten at det kan kalles grovkornet. Dynamikken er som skåret i stein, med laserslipt kniv. Og der hvor mange hornhøyttalere tilfører instrumentene en ”honky” lyd, er Druidene ærligere. Men de er ikke myke, så en innspilling som i utgangspunktet låter spiss, får en nådeløs behandling.

Diskanten er lynkjapp, og en merker aldri at den gjengis av et eget element. Den kritiske overgangen fra mellomtonen er nemlig så sømløs som den kan bli. Hør bare på kvinnevokaler. Tori Amos, et godt eksempel. Det sære trøkket i stemmen hennes ligger i dette frekvensområdet, og med Druid er det som om hun står rett fremfor nesa mi og synger. Så virkelighetsnært er det. Men diskanten er ikke i den veldig luftige klassen, og blir slått av den 7 000 kroner rimeligere System Audio Ranger. Sistnevnte er luftigere i toppen og strekker lydbildet mer i høyden og bredden. Mange synes nok disse er mer behagelige å høre på.

Samtidig blir man mye mer direkte koblet til musikken med Zu Druid. Lyden vandrer i enda mindre grad innom vegger, tak og gulv på veien til øret. Og dynamikken er i en klasse for seg.

Partybass
Bassen er et eget kapittel. Den er lynkjapp og meget velklingende. Pianoets dypeste toner synger lenge, og klangstrukturen i bassen matcher mellomtonen. Helheten er meget bra. Og det er gøy! For jeg må selvfølgelig på med partymusikken. Midt på lyse dagen sitter jeg med lydkontrollen på Hegel H200 nesten på maks, med masserende bassrytmer i mageregionen, og uten at lyttetrettheten melder seg. Høyttalerne låter aldri skjærende, og med en basstromme som banker mot brystkassa er det rett og slett digg. At de dypeste basstonene er amputert vekk, får vi bare tilgi. Heller en kjapp smekk i mageregionen enn hengekøyebass. Den som ønsker dypere bass kan for eksempel supplere med Zu Audios egne Method subwoofer. Den koster 24 500 kroner, og vil levere varene i form av dype basstoner som med vanvittig slagkraft gir enda mer brutalitet, men også gjør lydbildet mer tredimensjonalt. Stakkars naboer …

Litt snevert perspektiv
Det jeg vil trekke for er at lydbildet ikke åpner seg nok. Instrumentene er godt separert, men klangen fra innspillingsrommet brer seg ikke ut i rommet på samme måte som med SA Ranger eller Dali Mentor 6, for å nevne noen. Det er nettopp her domediskantene er overlegne. Ingen horndiskanter jeg har hørt har klart å tegne det åpne lydlandskapet jeg gjerne vil ha. Likevel, Zu Druid er såpass overlegen på dynamikk, gnist og realisme, at jeg ikke er i tvil om hvem av dem jeg personlig ville hatt!

Konklusjon
Druid var mitt første møte med Zu Audio, men definitivt ikke det siste! For disse høyttalerne leverer et lydbilde med høyt engasjement og en sinnssyk dynamikk, og har fått stå og spille plate på plate på plate. En herlig kule av en høyttaler, som med en saftig uppercut slår knockout på konkurrentene i dette henseendet.

Den høye følsomheten gjør at høyttalerne kan drives med selv svake forsterkere, noe rørfolket absolutt vil sette pris på. Men den som vil ha huskestue, må ha kraftigere saker.

Høyttalerne er nok ikke for alle, for de pynter absolutt ikke på noen ting. De har også et litt snevert perspektiv, og for rungende dypbass kan man med fordel fleske til med en subwoofer.