: Paradigm Signature 8

Uff, den var ikke pen den der, sa sønnen da han hjalp til med å pakke ut de enorme eskene som inneholdt toppmodellen Signature 8 fra Paradigm.  Men, fortsatte han, det finnes jo faktisk mange som synes at en høyttaler skal se akkurat slik ut.

En nøyaktig analyse.  Paradigms eventyr i high-end kategorien er en artig sammenblanding av et utseende som snakker direkte til rockentusiasten – toys for boys – men som rent lydmessig viser seg å ha mye mer enn det å by på.  Det kommer jeg tilbake til.

Paradigm har 25 år på nakken og hører hjemme i en by ved navn Mississauga i Ontario, Canada.  Man tilhører samme konsern som Anthem og Martin Logan.  De har ikke skydd noe middel når det gjelder å skaffe seg Registred Trademarks til markedsføringsavdelingen, men det skal ikke overskygge det faktum at de faktisk har en hel del innovative påhitt hva gjelder konstruksjon av ulike detaljer. P-Be™ Pure-Beryllium Tweeter Domes, ARB™ Aperiodic Resonance Breakup Fins, Co-PAL™ Cobalt-Infused Anodized Pure-Aluminum Midrange Cones, Dual ATC™ Asymmetrical Tapered Channels er noen av “oppfinnelsene”.  Les mer om alle disse på paradigm.com.

Signature 8
Signature 8 er firmaets referansehøyttalere.  Det er en majestetisk sak på nærmere 125 cm i høyden med hele seks elementer som er svært synlige om man ikke har på fronten – noe som lydmessig er litt synd å ha.  Ikke katastrofalt, bare litt synd.

I toppen sitter en berylliumdome som angis å kunne gå opp til 45 kHz on-axis og 20 kHz 30 grader off-axis.  Det gjør at man kan eksperimentere en hel del med toe-in på for å få den utstrålingen og det lydbildet man trives best med.  On-axis blir en anelse for aggressivt for meg, og lydbildet smalner unødvendig inn en anelse.  Jeg havnet på rundt 10 grader toe-in, her fikk jeg det lydbildet som fungerte best i mitt relativt store lytterom.

Mellomregisteret og de fire basselementene kan synes å se helt like ut, men har i prinsippet bare størrelsen til felles.  Mellomregisteret har en koboltanodisert aluminiummembran og neodymiummagneter, mens basselementet har ferritmagneter og membran av mineralfylt polypropylen. Høyttaleren har bessrefleksporter både foran og bak, og er konstruert for å stå på spikes som gjenges opp i små støtteben på foten.  Spikes passer absolutt ikke på mitt parkettgulv, og jeg eksperimenterte derfor litt med diverse dempende føtter, noe som absolutt kan anbefales.  Bruk bare spikes om du har vegg-til-vegg-teppe, og da bare i nødsfall.  Med spikes blir høyttalerne en smule “aggressive” og kanskje vel krevende på oppmerksomhet etter min ringe oppfatning, uten spikes blir det noe helt annet!

La musikken tale
Det er lett å bli lurt av høyttalerens utseende.  Den ser ut til å kunne spille rock – og det kan den til fulle også – men bakom det tøffe ytre skjuler det seg også en fintfølende og fullvoksen musikkformidler.  Jeg frykter imidlertid at mange mer allround lyttende musikkvenner går forbi denne høyst interessante høyttaler i troen på at den ikke kan det de søker – synd, virkelig synd, for det kan den.

Det her er nemlig en høyttaler som både tar all musikk på alvor og dessuten vokser med oppgaven.  Den presterer et stort og veldefinert lydbilde med mengder av detaljer, og den gir den der spesielle åpningen inn til musikkens kjerne, noe som kjennetegner en kvalitetshøyttaler.  Den frykter ingen sjanger, og det eneste den egentlig ber om er at det er en kvalitetsforsterker du kobler den til (med kvalitetskabler…).  For er det en for dårlig forsterker får du også vite det, men ikke så tragisk som for eksempel Magico snakker om.  Det går å leve med, men du får også hele tiden vite hvor skoen trykker.

Noen eksempler
Det var vanskelig å la ordet Paradigm lede meg inn på sporet til forskjellig musikk, så jeg valgte litt favorittmusikk i stedet – en del på grunn av musikken, en del på grunn av teknikken og en del på grunn av begge.

Joe Jackson Trio live fra Europaturen 2010 låter som om man var tilstede.  Flott med plater innspilt på konserter eller turneer man har vært på – kommer følelsen tilbake?  Høres det ut som man syntes det gjorde?  Signature 8 lykkes nesten skremmende bra med å ta meg tilbake til Hamburg i tankene og formidlet en meget fin livestemning.

Mozarts Pianokonsert No. 20 i den versjonen fra Dansk Radios konserthus med Katrine Gislinge som solist som finnes på High Fidelity Reference CD No. 8 er en klassiker for testing.  Orkesteret spiller meget behersket og Gislinge så fintfølende at det nesten blir nervepirrende i blant.  På mange høyttalere kommer orkesteret inn med en aldeles for stor tyngde i bassen, så det nesten virker som om det slår Gislinge overende, men Paradigm holder klangbildet overraskende fint i sjakk.  Orkesterklangen er så sprø som vi kjenner fra de aller beste høyttalerne – en meget god karakter. Korstykket Schweigen av Max Reger er sporet foran Mozart på samme plate.  Som gammel korsanger er det en ren fornøyelse å høre hvor godt man kan følge stemmene og hvor fintfølende høyttaleren gjengir det faktum, at det er mange ulike stemmer som gjør et kor til en enhet.

Samlingsplaten Jazz Delights vol. II fra Opus 3 dukket opp i min postkasse mens jeg holdt på med lyttingstesten.  En samling jazzinnspillinger av høy klasse som var en sann fornøyelse via Paradigm Signature 8.  Kjell Öhmans Hammond B-3 versjon av Gerry Mulligans Swing House er en lekkerbisken, og den spesielle tonen og anslaget fra orgelet låter meget ekte.  Hihaten i bakgrunnen har akkurat rett atmosfære. Bra jobbet, både Opus 3 og Paradigm.

Sergio Mendez Encanto er en plate med legenden, hvor han sammen med Will-I-Am produserer og moderniserer noen klassiske låter – på godt og vondt.  Åpningssporet The Look of Love features Fergie og har en herlig subbassinformasjon som ruller som tett tåke langsmed gulvet.  Signature 8 kan gå lavt med fin kropp og substans.  For øvrig hender det ganske mye artig i produksjonene på denne meget varierte platen, som selv om den i blant taper i interesse rent musikalsk sett, er riktig spennende å bruke når man skal vurdere et anlegg.

Mye mer enn rock
Musikkeksemplene er valgt for å illustrere at høyttaleren, tross sin fysiske toys for boys fremtoning kan mer en den gir inntrykk av.  Rock kan den spille, tro meg, med både ordentlig trøkk og følelse.  Det kom imidlertid som litt av en overraskelse at den var en så komplett høyttaler som den viser seg å være.  Det er en høyttaler som jeg i løpet av testen ble mer og mer glad i, og til slutt hadde andungen nesten utviklet seg til svane…