: Piega Twen

Kompromissene blir ofte mange når man skal skape en høyttaler som både ser bra ut og spiller godt. Og som kan plasseres inntil veggen i en vanlig stue. Smale designhøyttalere klarer ofte å tilfredsstille de estetiske kravene designbevisste nordmenn – og kvinner – har, men de spiller sjelden like godt som de ser ut. Takk og lov finnes det unntak og, enda bedre, som ikke koster flere månedslønner og som er egnet til det meste av musikk.  Man blir ofte nødt til å velge. Skal husfreden bevares kan ikke høyttalerne dominere stuen. Mange faller derfor flatt for et par mikroskopiske Bose-høyttalere, andre for slanke rør i plast eller aluminium. Felles for disse typene høyttalere, er beskjeden bassdynamikk, begrenset lydtrykk og moderat interessant lydkvalitet.

Velger man å ignorere husfreden, er det langt enklere å finne høyttalere som kan tilfredsstille høye krav til lydkvalitet. Problemet oppstår når man forsøker å forene skjønnhet i en kompakt design, med skikkelig nok teknikk og elementer til at lydkvaliteten blir interessant.

Derfor vil mange fire på kravene og heller velge høyttalere som for eksempel en B&W 703, som er større og har mer fylde i bassen. En høyttaler som tar mer plass i rommet, men som prismessig og klangmessig er blant de beste vi har hørt i prisklassen. B&Ws eget alternativ er den slankere XT4, som er en langt mer møbleringsvennlig og lekker designhøyttaler i samme klasse som Piega Twen. Klangmessig når den ikke opp til den større 703, men hva om man kan kombinere det beste av begge verdener? Slank, møbleringsvennlig design med klangkvalitetene til en stor høyttaler?

Hos sveitsiske Piega har de i en årrekke produsert ulike høyttalere, utelukkende i aluminium. Fordelene er mange. Ulempene få. Man kan for eksempel beholde en høyttalers volum, selv om de ytre målene krymper sammenlignet med en høyttaler i trekabinett. Piegas aluminiumskabinetter er tre til fem mm tykke, mens en konvensjonell høyttalers trefiberplater er 19 mm tykke eller mer. Et aluminiumskabinett er dessuten stivere, og dempet riktig, er det også færre kabinettresonanser som kan farge lyden. Den største ulempen med aluminiumskabinetter av den kvaliteten Piega bruker, er den økte kostnaden sammenlignet med en vanlig høyttaler.

Lydkvalitet
Derfor er det viktig at lydkvaliteten henger på greip i forhold til prisen. Den gulvstående Twen er en 101 cm høy og slank aluminiumshøyttaler i titangrått. Laget for å feire Piegas 20-års jubileum. Høyttalerne har et trekantformet kabinett i et helt stykke ekstrudert aluminium, helt uten skjøter. De er dempet med Idikell dempematter som er limt på innsiden, og høyttalerne står på en integrert fot i aluminium.

Med en dybde på kun 12 cm er de enkle å plassere i rommet. De kan faktisk stå bare noen centimeter fra bakveggen, og likevel spille som en kule. To 10 cm- basselementer sitter i et bassrefleksladet kabinett, med porten forovervendt. Over disse sitter Piegas egen bånddiskant, som rekker helt til 50 000 Hz. Med bassporten rekker Twen ned til cirka 45 Hz i bassen. Nok til å skape et realistisk inntrykk av skalaen til den laveste oktaven på et klaver, og få en kontrabass til å beholde sin runde kropp i bassen.

Piega Twen er relativt lettdrevne med 90 dB følsomhet, og 4 ohms motstand. Under testen av Twen ble de testet på den integrerte 40-watteren Rotel RA-05 og et par 500 W kraftige McIntosh MC501 effektforsterkere. I det ene testrommet ble de plassert 10–12 cm fra bakveggen, og med Piegas bassrefleksspalte på forsiden av kabinettet, bød det ikke på noen problemer å få bassresponsen til å sitte i det 30 m² store rommet. I det andre testrommet ble de flyttet lengre ut på gulvet, med 120 cm til bakveggen. Man skulle tro at bassresponsen ble dempet betydelig, men så var ikke tilfelle.

Basstrommen på Keb’ Mo’s ”Everything I Need”, satt rett i mellomgulvet, selv med Rotel-forsterkeren forspent til høyttalerne. Her var det riktignok ingen dypbass å skrive hjem om, men de små elementene som har en flate omlag på størrelse med et 8-tommers basselement, hadde slaglengde og presisjon i bøtter og spann. Noe som også hørtes fett ut på Thomas Dybdahls ”This Year” fra albumet Science. Selv med høyttalerne inntil bakveggen, var lydbildet sjenerøst dypt og troverdig skalert. Langt bedre enn man skulle forvente av en så slank høyttaler.

Med de heftige McIntosh-forsterkerne fikk jeg muligheten til å teste hvor høyt det var mulig å spille, før de små høyttalerne knelte. Og det var temmelig høyt, med fenomenal basskontroll og lynraske responser. De to små basselementene hang sjokkerende godt med den dynamiske responsen til det glassklare og luftige diskantelementet. Her ligger nøkkelen til høyttalernes åpne lydbilde og fantastiske gjennomsiktighet. Små klanglige nyanser i f.eks. låten ”U” fra Dybdahls album, ble uanstrengt og vektløst presentert i rommet foran høyttalerne.

Vokalen til Kari Bremnes på ”Per og Pål og Janus” fra Over En By, fikk mye av den samme varme fylden som jeg har hørt på den sju ganger dyrere Sonus Faber Amati Anniversario. De som måtte tro at Piegaene lyder slanke og diskantfokuserte, må tro om igjen. Klangbalansen heller faktisk mot varmere enn nøytralt i bassen og mellomtonen, mens diskanten er noe av det mest nøytrale jeg har hørt. Og mye luftigere og utstrakt enn en elektrostat, samtidig som den er like hurtig og like dynamisk som et konvensjonelt diskantelement. Balansen er klangmessig noe nær optimal for en høyttaler av denne størrelsen.

Konklusjon
Lydbildet er superdetaljert og åpent. Høyttalerne har langt mer bassdynamikk enn man skulle tro, størrelsen tatt i betraktning, de er enkle å ha med å gjøre, og kvaliteten er rett og slett fantastisk. De gjør noe så sjeldent som å kombinere tiltalende design med stor grad av plasseringsvennlighet, og ikke minst med en lydkvalitet som ikke står tilbake for noe i prisklassen. Piega Twen er en sjeldent vellykket høyttaler, som nittini av hundre ganske sikkert vil elske ved første blikk. Forelskelsen går ikke over når man spiller på dem heller …