: Gryphon Diablo

Mannen med ljåen får ha oss unnskyldt, har man hørt Gryphons djevel på et par svære høyttalere, overvinner man frykten for et uønsket besøk. Forsterkeren er så brutalt tøff og skremmende dynamisk, at man bør lime igjen øyelokkene for å holde øyeeplene fast i sokkelen. Monsteret banker bassen fast i veggen så murpussen skvetter og neglene sprekker. Sånt talent måtte man før i tiden selge sjelen sin til djevelen for å få. Som salige Robert Johnson etter legenden skal ha gjort på 30-tallet.

Med et utseende som kun en mor kan elske er den massive forsterkeren like oppsiktsvekkende å se på, som den er forbløffende å lytte til. Men det er ikke bare utseendet til Gryphons Diablo som vekker oppmerksomheten. Innvendig er den bygget som en gedigen effektforsterker, hver kanal sirlig avdelt med hver sin strømforsyning og kretsløp, som pumper ut flere hundre watt rett i selv den mest motvillige høyttaler. Har man trøbbel med å finne en forsterker til et par ineffektive høyttalere, behøver man ikke lete lenger.

Crossroads
Helt siden Krell ga integrerte high-end-forsterkere sin renessanse med KAV-300i for elleve år siden, har det dukket opp gledelig mange stereoforsterkere av virkelig høy klasse. Som Accuphase, Jeff Rowland, Mark Levinson, Burmester, McIntosh og selvsagt Gryphon. I dette celebre selskapet stiller også Gryphons Diablo. Et skikkelig beist, som minner om forgjengeren Callisto, men med klare lydmessige forbedringer.

Siden man ikke alltid husker detaljene, leste jeg gjennom testen av Callisto fra 2004, og fant likhetstrekk med klangkarakteren til den nyere Diablo-forsterkeren, men også vesentlige endringer. Den mest vesentlige endringen er at djevelen sjøl har langt kjappere dynamisk respons. Kontrasten i musikkens stadig vekslende dynamikk er rett og slett større. På mange måter minner den meg mer om den 2,5 ganger dyrere Krell FBI, enn forgjengeren. Særlig med tanke på hvor utrolig fysisk musikkopplevelsen blir.

Selv om jeg har stor respekt for rørbestykkede 12-wattere på egnede høyttalere, er det noe eget med en kraft som kan nå stadiontrøkk i stuen. For ikke å snakke om kontrollen kubikk og effekt sammen kan ha over lasten – i dette tilfellet høyttalerne. Og det er her Diabloen virkelig boltrer seg. Sammen med de relativt små Martin Logan-høyttalerne fikk jeg i gang en groove som kompenserte for høyttalernes manglende lydtrykk – de kan spille høyt, til et visst punkt – og bedre dypbassdefinisjon enn både Ayre Ax-7e og Burmester 051 til sammen. Forsterkeren tok rett og slett kontroll over det lille basselementet og ristet fysisk bass ut av det i en grad jeg ikke trodde var mulig.

Med den digre McIntosh MC602 på 600 W og Ayres MX-R monoblokker er det ingen sak, men en integrert som låter som en mye dyrere og kraftigere forsterker, er en sjeldenhet. Her fikk jeg et dønn stabilt stereoperspektiv med mye luft og rom bakover i lydbildet. Kanskje ikke like dypt som Krell FBI, eller like digert som McIntosh MC602, men supergjennomsiktig og ytterst fokusert. Dybdeperspektivet ga en følelse av å sitte på de første radene, nesten uansett opptak. Musikken kommer i fanget på deg, her er det ingen distanse til noe som helst.

Kontrollen over dynamikken gjelder ikke bare i bassen. Kantslaget på skarptrommen stod ikke noe tilbake for den dynamiske kontrasten fra basstrommen og bassgitaren, på Thomas Dybdahls Science. Klangfargene oppfattet jeg som nøytrale, med en kledelig varm klang i nedre mellomtone og bass. Dybdahls vokal lød litt slankere enn gjennom McIntosh MC602, og ikke riktig like skarpt definert som gjennom Ayre MX-R. Strykerklangen fra Truls Mørks innspillinger med Haydns cellokonserter fløt vektløst i bakgrunnen, men kunne lyde litt slankt. Det gjorde ikke celloen, som hadde den herlige treresonansen som skaper instrumentets klangbunn og gjør opplevelsen troverdig.

Man trenger å ha lommetørkleet innen rekkevidde, men for all del ingen skarpe gjenstander, når bluesen siger ut i rommet og griper tak i hjerterota. Formidlingsevnen til Diablo-forsterkeren er formidabel. Det gnistrer av selv gamle opptak, med vibrerende smerte vrengt ut av høyttalerne som håpløse bønner om et bedre liv.

Vokalen og fiolinen til Alison Krauss fikk større tonal kontrast når Diabloen ble koblet sammen med Amati Anniversario. Stålplaten på de akustiske gitarene fikk en mer fremtredende plass i klangbildet fra gitaren, og banjoklangen lød herlig fri for unoter. Med tre gitarer drukner lett noen toner i lydbildet, men ikke her. Forsterkeren hadde hele tiden en frapperende kontroll over transienter og når jeg dobbeltsjekket med DVD-opptaket fra samme Alison Krauss-konsert, kunne jeg ved selvsyn konstatere at jo da, det gikk ikke en tone tapt. Jerry Douglas’ dobrospill mente jeg bestemt lød nesten like definert som fra Amati Anniversario på Ayres MX-R monoblokker, men klangbunnen lød mer dempet på Diablo.

Djevelsk bra
Slå meg, bit meg, pisk meg og stikk meg, men ta ikke fra meg gleden over å nyte særs velkonstruerte og vellydende high-end. Om Gryphon Diablo er verdt å selge sjelen sin for, kommer an på hvem man spør, men for egen del er fristelsen stor. Den massive integrerte forsterkeren spiller musikk med sjela utenpå skjorta, og kan vekke eufori i lytteren i det ene øyeblikket, og helle blues over hjertet i det neste. Mer kan man ikke forlange.