: Vienna Acoustics Mozart Grand SE

Det er ikke så mye østerriksk hi-fi vi kommer over egentlig.  Men det drøyt 20 år gamle høyttalerfirmaet Vienna Acoustics er et av de få firmaer som har fått innpass og respekt her oppe i nord.  Naturligvis ligger firmaet i Wien, navnet er som om en høyttaler her hjemme skulle hete Oslo eller Stockholm.  Men det låter bare ikke like poetisk på en måte.

Firmaet selv påpeker at de får inspirasjon av all musikk- og kunsthistorie som byen jo unektelig oversvømmes av.  Så derfor bærer nesten alle Viennas høyttalere navn etter tyskspråklige komponister – det seneste unntaket er den nye Klimt-serien som har fått navnet sitt etter den store symbolisten Gustav Klimt, en av de mest prominente medlemmene av Art Noveau bevegelsen i Wien rundt forrige århundreskifte.  Høyttalerne bærer faktisk navn etter noen av Klimts berømte kunstverk, The Music, The Kiss og The Poetry.  Bak alle Viennas modeller står akustikkingeniøren Peter Gansterer, som også grunnla firmaet i 1989.

Nygammelt
Vi har hatt besøk av en ny, men gammel høyttaler, eller hvordan man nå skal uttrykke det.  Modellen Mozart har faktisk røtter mer enn 15 år tilbake i tiden, da grunnlaget til høyttalere ble skapt.  Den seneste inkarnasjonen har fått tilnavnet SE, som står for Symphony Edition, og den erstatter den tidligere modellen Mozart Grand.  Denne siste har høstet mange lovord i tester verden over i løpet av mange år – først og fremst takket være et aldeles utmerket forhold mellom pris og prestasjon.  Den nye modellen er litt dyrere enn forgjengeren, men ikke så mye at det gjør vondt.

Det som har hendt i SE-modellen er at Vienna har implementert en av sine nyutviklede elementkonstruksjoner, Spider-cone, som man liksom med mange andre av sine elementer har fått produsert hos Eton i Tyskland, i det nedre av de to bass/mellomregister elementene.  Det handler i bunn og grunn om kunsten å kunne gjøre en membran stivere uten at det blir for tungt.  Man bruker normalt et membranmateriale man kaller XPP, som er en type polymer-polypropylen miks.  I Spider-cone har man justert dette materialet ved å ha i litt mindre polypropylen og kaller det TPX, for å få enda høyere stivhet og indre demping.  Materialet skal etter hva man vet, ha den laveste spesifikke vekten av all termoplast.

Men, spider må jo stå for noe annet også.  Det handler om at man har skapt forsterkningsribber i det samme materialet som ligger ”som et edderkoppnett” på membranens bakside. Du kan lett se strukturen, da membranene er gjennomsiktige.  Du ser ribbene plassert i lengderetningen hjulpet av en ringformet forsterkning rundt membranens indre.

Selvfølgelig har dette også medført noen andre justeringer i blant annet delingsfiltret.  Ellers er høyttaleren ganske lik seg fra tidligere, det vil si en rett smal, firkantet boks knappe meteren høy og med en pen støpt fot for spikes.  Hele høyttaleren gir et elegant inntrykk, med elegante åpninger mellom boksen og for/bakstykket som letter opp hele den visuelle framtreden.

Dome-diskanten virker å komme fra Scan-Speak, men jeg våger ikke påstå det.  Baksiden har to portåpninger rundt kabinettets midte, og man kan om man vil, justere bassgjengivelsen her med propper.  Single-wiring terminalene er ytterst hyggelig å ha med å gjøre og virker til å være av finfin kvalitet.

Lett og moderat
Jeg opplevde Mozart Grand SE som lett å få til å spille både i rommet og med ulik elektronikk.  Nei forresten, jeg prøvde også med noe meget billig elektronikk som mine Wilson hadde fortalt at ”hadde visse brister”, og det kunne Mozart Grand SE også lett verifisere.  Men det slående med denne høyttaleren er at den med en gang vitner om at det er en gjengivelse av høy klasse.  Det er liksom man allerede fra starten skreller bort en masse av de hindre som høyttalere kan legge i veien for gjengivelsen, og at man med en gang kommer i kontakt med musikken.  Bassgjengivelsen påvirkes naturligvis av hvor langt ut i rommet høyttaleren står, men i mitt tilfelle var en knapp meter et velfungerende kompromiss for ulike typer musikk i et rom som nok egentlig er over hva høyttalerne egentlig skulle kunne spille opp.

Mozart spiller generelt lett tilgjengelig – som den store komponisten – den runder av det hele en anelse, men absolutt ikke så mye at det blir kjedelig.  Gjengivelsen er hele tiden full av liv med mange detaljer og en mer enn godkjent romgjengivelse.  Den spiller åpent, ””moderat” på alle måter og det virker ærlig.  Moderat er jo et slikt ord som dekker alt og intet, men det føles hele tiden som om vi er på rett spor hva musikkgjengivelsen angår, den forsøker ikke ta snarveier eller legge til eller trekke fra.

Ofte har høyttalere i denne og lavere prisklasser et kjennemerket på lyden, eller i verste fall får de all musikk til å låte som om den var innspilt i samme rom og av samme tekniker.  Ikke slik med denne høyttaleren, den forsøker å gjøre en så god jobb som mulig med å gjengi det hele som det er innspilt.

Litt wienermusikk
Det kan vel knapt ha unngått noen som pleier å lese mine tester, at jeg iblant blir litt inspirert av hva det er jeg har å leke med og velger litt musikk ut fra det.  Det er jo åpenbart å spille noe av Mozart, og mitt valg falt til å begynne med på klarinettkvintetten, KV 581.  Først og fremst kanskje for at klarinetten kan føre til problemer for mange høyttalere og definitivt kan bli hørende ut som et skarpt stikkvåpen og alt annet enn en klarinett.  Men Vienna Mozart Grand SE gjør en utmerket jobb.  Klarinetten skal lydmessig integrere i lydbildet sammen med strykekvartetten som akkompagnerer, og det skal fremstå som en helhet.  Mozart lykkes fint med dette og skaper en fin illusjon av at det faktisk er en kvintett man lytter til.  Klarinetten låter som den skal, noe som betyr at den ikke stryker med hårene hele veien, men viser at klarinetten har et ganske spennende lydspekter med både myk og hard lyd.  Vienna med Ultravox… Umulig å gå glipp av.  Om ovenstående eksempel ga naturlig frembrakte toner, spiller Ultravox helt syntetisk.  Underlig nok føles den her låten mer antikvert enn Mozart, tidens tann tærer hardt og hurtig på en del musikk.  Men, Mozart Grand SE viser at den både er rapp og stram i bassen – er det Spider-cone som gjør susen her – og at du får den rette attakken i de ulike syntlydene.

Jeg avholdt meg fra å spille An der Schönen, og la i stedet på et annet Strauss-epos, Kaiser Franz 1. Rettungs-jubel Marsch – den med de siste åtte taktene av Tysklands nasjonalsang i seg.  I den innspillingen som finnes på High Fidelity Reference CD No. 46 har man virkelig lagt seg i selen for å få til så mye dynamikk som bare mulig.  Et imponerende orkester som går hele veien, men hvor den ganske sprø perkusjonen er selve kronen på verket.  Mange høyttalere faller sammen som korthus her, det blir bare for mye å ta hånd om på en gang, og om også perkusjonen skal tilgodeses blir det ofte ganske snart uutholdelig.  Mozart Grand SE klarer det, men her er vi nok tross alt på grensen til hva man kan utsette den for – den må jobbe for å klare det, men overlever med anstendigheten i behold.  Det går å dra på en hel del volum her, men høyttaleren henger faktisk med riktig fint tilstrekkelig høyt opp i volumet.  Det pleier ikke høyttalere til denne prisen å være så ivrige med.  Men, her finner vi også ut at det også finnes grenser for hva Mozart Grand SE kan klare i form av hurtighet og oppløsning. Som avslutning bør man ta et eksempel på noe som høyttaleren kan tenkes å bli utsatt for på hjemmemarkedet.  Imidlertid fantes det merkelig nok dessverre ikke Hansi Hinterseer i min skivesamling.  En fullgod erstatter fikk bli Wir jodeln durch das Alpenland med Ligister Luis & die 3 Lavantal.  Det er faktisk litt rart hva en bra høyttaler faktisk kan gjøre for ”crummy music”, som Frank Zappa gjerne kalte det.  Du får virkelig mye musikk, et riktig bra drag og pingpong jodling mellom høyttalerne, og har det faktisk artig.  En låt som minner en del om dvergenes sang i Snøhvit.

Value for money
Jeg liker denne høyttaleren.  Den forsøker ikke å ta over musikken, den gjengir bare det den får inn.  Den gjør det hurtig, dynamisk og kompetent med bra romgjengivelse, høy trivselsfaktor og fin oppløsning.  Den gir valuta for pengene, ingen tvil om det.  At den dessuten er relativt lett å få til å spille i rommet og ikke virker være en for stor belastning for forsterkeren, er bare ytterligere plusspoeng.

Jo, det finnes mer fintfølende og mer analytiske høyttalere til denne prisen, liksom det finnes mer rockede høyttalere med mer trøkk.  Men som altspillende allroundhøyttalere hevder Vienna Mozart Grand Symphony Edition seg aldeles utmerket.  Prøvelytting anbefales.