: Chord CPA3000 og SPM1050

Det finnes faktisk to britiske hi-fi-produsenter som heter Chord.  Den ene er en kabelprodusent, den andre produserer elektronikk.  Og de er ikke engang i slekt.  Det er den siste av de to firmaene det skal handle om her, altså Chord Electronics.

Firmaet ble grunnlagt i 1989 av John Franks, som tidligere hadde arbeidet med blant annet høyfrekvente strømforstryrrelser.  Firmaet har også i de senere år skapt seg et navn innenfor digitalteknikken.  Og man legger unektelig merke til deres produkter, som virkelig skiller seg ut når det gjelder utseende.

Spesiell design
De produktene som jeg har testet er forforsterkeren CPA3000 og effektforsterkeren SPM1050.  Som det nå er mer og mer vanlig for Chord, kommer de i et høyst spesielt ytre design.  Men det handler ikke bare om å skape design for å være annerledes, det er også en viss mening med det hele.

På kabinettets side sitter et par ”støtteben” som to runde tårn på, hver side. På tårnenes topp er det tre fordypninger som passer til de tre runde føttene som sitter under hvert tårn.  Det betyr at Chordproduktene enkelt kan stables på hverandre, og produktene vil således bli stående på den måten som Chord har tenkt og optimert ved konstruksjonen.  Dessuten slipper du et hi-fi møbel og kan i tillegg kjøre med relativt korte kabler. Fremtoningen er således en massiv frontplate med dekor, en massiv bakplate med delvis synlige kjøleflenser og ben – eller tårn – på hver side samt et ordenlig perforert kabinett.  Og en masse Bling.  Man bruker gjennomgående samme form overalt, litt for stort, og spesielt pent er det heller ikke.

Effektforsterkeren er minst Bling.  En rød diode lyser sterkt når den er slått av.  Trykk inn strømbryteren og dioden lyser grønt, pluss at en blå diode lyser opp når effektforsterkerens relé slår seg på og viser således at den er klar til å spille.

Forforsterkeren har to ratt, et stort for volum og et mindre for balanse.  Balansen kan også stilles med fjernkontrollen, og det er vel egentlig mer fornuftig å stille inn balansen mens man sitter på plass og lytter.  Rattene på selve apparatet føles temmelig unødige.  Volumkontrollen derimot er riktig lekker å bruke. Tegnvinduet er stort med grønn tekst som i og for seg er lettlest.  Under teksten finnes en type vu-meter som består av ilske lysende blå og røde lysdioder.  Det første man gjør er å lete etter hvordan man slår disse av, noe man bare kan med en knapp på fronten.

Opp gjennom det perforerte lokket lyser det også både blått og rødt, det sitter flere lysdioder inne i kabinettet.  Det gir et spøkelsesaktig skinn fra apparatet når det begynner å mørkne rundt omkring…

Det fysiske inntrykket av apparatenes ytre er således minst sagt blandet.  Apparatene er både lekre og litt for mye av det gode på samme tid.  For mange er de midt i blinken, for andre er det bare for mye.

Velutrustet
Bak er forforsterkeren CPA3000 meget velutrustet.  Det finnes både balanserte og ubalanserte utganger, og hele fire par balanserte og tre par ubalanserte innganger, alle av utmerket kvalitet.  En av disse er merket med tape, og det finnes også en korresponderende tape out.  Man finner også en balansert A/V bypass inngang, bypassen aktiveres enten via reset-knappen på fronten eller via fjernkontrollen.
Fjernkontrollen er en universalfjernkontroll som både kan programmeres via kode for å styre andre apparater, men også lære seg kommandoene via IR.  Den kan dessuten lære seg makrokommando, men likevel føles det som om den har for mange knapper.

Den fungerer imidlertid tross dette ganske bra, men et lett trykk på volumet gir ikke bare ett steg i lydstyrken, men ruser liksom i vei når man trykker.  En vanesak, reaksjonen er kjapp som bare det.  En annen liten ting er at den nevnte bypass-knappen sitter akkurat over volum opp – det hender at man trykker litt feil…

A eller B?
Effektforsterkeren SPM1050 oppgis til 2 x 200 W i 8 ohm og 2 x 300 W i 4 ohm.  Den har selvfølgelig både balanserte og ubalanserte innganger, men har ikke som så mange andre forsterkere en bryter som velger mellom dem.  Det fremgår ikke av manualen om man kan ha begge inne samtidig, og jeg ville ikke risikere å prøve.  Manualen angir at man bare skal bruke ”common sense”.

En artig detalj er at inngangene sitter speilvendt på de to kanalene, mens de doble høyttalerutgangene ikke gjør det.  Det betyr at du uvilkårlig kommer til å koble en høyttaler til den ene kanalens ”A” utgang og den andre til den andre kanalens ”B” utgang – om du ikke sjekker manualen først altså.  Men det gjør du vel alltid….

Effektforsterkeren er helt balansert og benytter seg av noe man kaller dynamic coupling av strømforsyningshalvdelene (+/- 80 V) for å få den negative og den positive halvdelen til perfekt å kompensere for den andres krav.  Det skal gi mer forvrengningsfri forsyning.  Man benytter også noe man kaller en ”sliding bias” klasse A/B design, der alle drivkretsene arbeider i klasse A, og der størstedelen av forsterkningen ved normale lyttenivåer komme til å være i klasse A.

Liv i musikken
Forsterkerne har naturligvis blitt testet både sammen og hver for seg.  Det er alltid interessant å spille samme musikk både gjennom en forforsterker og siden sammenligne med å kjøre samme musikkeksempel med spilleren koblet direkte til effektforsterkeren.  Slik kan man slå fast om forforsterkeren i seg selv innvirker på lyden.  Idealistisk skulle det naturligvis være om lyden var helt uforandret, med det er nærmest en utopi å få det resultatet, de elektriske signalene skal tross alt gjennom både kretskortbaner, diverse velgere og en hel del komponenter og kontakter.

Chord CPA3000 klarer seg riktig bra her, og den forskjellen vi hører er ikke spesielt betydelig.  Jo, den er der, men å dra en ekstra kabel mellom forforsterker og effektforsterker – i og for seg en slik som benyttes fra spilleren til forforsterkeren respektive direkte til effektforsterkeren – kan også bidra.  Sammenlignet med så mange andre forsterkere, selv de i minst samme prisklasse, er resultatet mer enn bare hederlig.  Vi får en ren gjengivelse med stille sort bakgrunn og er nær nok et like stort lyttevindu som med direktekobling av spilleren. Effektforsterkeren Chord SPM1050 var jeg til å begynne med ikke helt fornøyd med, jeg syntes det føltes en smule udynamisk og litt trøtt.  Men, så prøvde jeg et par dager med et par andre høyttalere, og der fikk jeg raskt et meget positivt resultat hvor det virkelig kunne sparke liv i musikken.  Her hørte jeg ikke noe som underbygget mine tidligere innvendinger.  Så koblet jeg tilbake til de første høyttalerne, og helt plutselig hadde jeg både dynamikk og fullt trøkk selv her.  Et par dagers oppvarming hadde gjort susen?  Det kan kanskje være svaret, men det kan jeg ikke være helt sikker på.

Zappa går igjen
Ja, iblant kan man bare ikke unngå Frank Zappa.  Jeg fikk et uimotståelig behov for å høre den gamle provokatøren, og et hav av Zappa-skiver landet i spilleren samtidig som de ble strømmet fra serveren.  Den beste karakter jeg kan gi til Chord-paret var at jeg virkelig hadde stort utbytte av min ekskursjon i Zappa-county og nøt det i store drag.  Her var dynamikk, intertransient stillhet – som det så vakkert heter – og både detaljer og ordentlig luft i toppen.  En fast og veldefinert bass plusser bare til det gode inntrykket.  En kvalitetsgjengivelse, så absolutt.

Dette inntrykket holder seg når man spiller ”Die Kluge”, det gamle Carl Orff klenodiet.  Her går øvelsen ut på at man skal kunne holde interessen oppe, og det kan man.  Man får en meget illusorisk gjengivelse av sangernes bevegelse på scenen, og ektheten i gjengivelsen oppleves som aldeles utmerket.  Litt må-musikk og en del afrikansk musikk underbygger bare den fine dynamikkevnen og det sterke og konkrete grepet om bassen.  Det er helt enkelt moro å lytte på musikk med Chord-paret. Jeg kunne heller ikke la være å spille skiven In Search of the Lost Chord med Moody Blues fra 1968.  Interessant, for Chord-paret lyktes gi den tyngde til musikken, som vi alltid mener den hadde da vi lyttet på den tiden.  Formodentlig handlet det vel mer om at den diskantgjengivelsen vi hadde da var for dårlig.  Med Chord får vi både tyngde og diskant, og det låter faktisk betydelig bedre enn forventet.  Men, musikken har unektelig fått en del patina under årenes løp…

Sterkt par
Lydmessig er det et riktig sterkt par som Chord har kommet med.  Og det skulle bare mangle, det er vel egentlig hva vi har rett til å kreve for den prisen.  Utseendet er noe annet.  De er litt vel flamboyant for min smak, spesielt er det alle fargene på lysdiodene og tegnvinduet som forstyrrer meg.  Med de er unektelig annerledes og et lydmessig friskt pust i all vanlig hi-fi-firekantethet.  Prøv dem, lydmessig finnes det i hvert fall en stor sjanse for at du kommer til å like dem.