: Amphion Argon 3L

Finland er ikke det første landet jeg tenker på når jeg tenker høyttalere. Ikke en gang når det handler om nordiske høyttalerprodusenter. Da tenker jeg naturligvis på Danmark, som i en årrekke har gitt oss høyttalere i verdensklasse. Dernest på Sverige, som blant annet har gitt oss noen av de særeste, men også festligste høyttalerne, som Carlsson og Rauna.

Men Finland. De lager noen av de aller beste studiohøyttalerne vi har hørt hos Genelec, og så har jeg ikke glemt Gradients subwoofere, som jeg en gang vurderte til mine Quad ESL-63 på 80-tallet.

” Målet har vært å forene kompakthøyttalerens sømløse mellomtonegjengivelse og presise stereoperspektiv, med mer bass og større rekkevidde i dypbassen.”

De senere årene har Finlands beskjedne høyttalerindustri sakte men sikkert skapt seg et navn internasjonalt. Penaudio og Amphion har gjort seg bemerket på messer og i tester, så det vil være en stor unnlatelsessynd å holde dem borte fra testbenken. Og etter testen av disse høyttalerne, angrer jeg bare på at vi ikke har gjort det tidligere. Å teste Amphion ga absolutt mersmak.

For de gulvstående Argon 3L, er egentlig bygget som en liten toveis kompakthøyttaler. Hvor målet har vært å forene kompakthøyttalerens sømløse mellomtonegjengivelse og presise stereoperspektiv, med mer bass og større rekkevidde i dypbassen. Alt i følge Amphion selv, som har basert disse høyttalerne på Argon3. En elegant kompakthøyttaler som fint passer på en hylle, eller et stativ.

Snur man dem ser man at kabelterminalene er plassert høyt oppe på bakplaten, hvilket indikerer at Amphion ikke tuller når de sier at utgangspunktet er en kompakthøyttaler.

Den en meter høye 3L har nemlig et eget basskammer, og mellomtoneelementet og diskanten er avdelt i eget kabinett innvendig, og har sin egen bassport på baksiden. Mens bassladingen innvendig munner ut i en separat bassport, lengre ned på baksiden av kabinettet. Dermed kan Amphion hevde at høyttalerne rekker ned til 30 Hz, uten at det høres usannsynlig ut.

Homogen og involverende
De leveres i ulike utførelser, men det matt hvite kabinettet ser virkelig elegant og lekkert ut. En 16,5 cm bass med aluminiummembran flankeres av en 25 mm diskant med titanmembran, begge fra SEAS i Norge. En membran som skal strekke seg mot 30.000 Hz. Målet har vært å få høyttalerne til å oppføre seg som små høyttalere i mellomtonen, og som en stor høyttaler i bassen. Det må jeg medgi at de har lyktes godt med.

Amphion har implementert en såkalt Wave Guide – hvor diskanten er trykket litt innover i kabinettet for å kontrollere spredningen bedre. Da havner også det vertikale senter for svingspolene på begge elementene på linje. Noe som fører dem i fase tidsmessig, og fordi tonene forlater det samme planet på samme tid, når de i teorien frem til ørene samtidig.

Høyttalerne presenterer lytteren for et stort, varmt og overordentlig fyldig lydbilde. Sammenhengen er meget god fra topp til bunn, og når jeg dyttet den medfølgende skumgummiproppen inn i bassporten øverst, fikk jeg vokalen til Sara K enda bedre fokusert. Uten ble den for mørk og diffus.

De spiller med et lett og ledig grep om bassen, og fikk trommene på Ezperanza Spaldings Ponta De Areia, til å virkelig fylle rommet. Anslagene var mektige høyttalerens størrelse tatt i betraktning, og jeg var smått forbauset over hvor bra dynamisk kontrast høyttalerne besitter. Mellomtonen er nydelig presentert, og vokalen til Keri Noble på Last Warning lyder fenomenalt flott med tydelig fokus og harmonier. Pianoet på samme spor har den ekstra fylden i bassen som trengs for at man skal høre at det virkelig er et piano, og ikke en synthesizer.

Små trommer (tammer) og skarptrommer fikk jeg ikke helt grepet på. De havnet ofte litt bak i lydbildet, og det smalt ikke skikkelig av anslagene. Grunne skarptrommer i stål og kantslag derimot, føltes som pistolskudd i måten de skjøt ut av høyttalerne på. Blant annet merket jeg det på Knut Reiersrud og Mighty Sam McClains One Drop is Plenty. Vokalharmoniene på Fleet Foxes Helplessness Blues, lød derimot smellvakkert. Høyttalerne presenterte musikken med et åpent og gjennomsiktig lydbilde, og forsvant ut av veien allerede på spor to, Bedouin Dress, hvor alt bare ble ren musikknytelse. Og er tross alt det det handler om.

Konklusjon
Det er vanskelig å sette fingeren på noe galt. Litt mer bitt i mellombassen, kanskje. For ellers er Amphion Argon 3L en svært vellykket musikkformidler. Den fyldige klangsignaturen og det åpne lydbildet gir deg aldri et kjedelig øyeblikk. Og så spiller de så dynamisk og levende som man kan forlange i denne prisklassen. De er kanskje ikke førstevalget for tungmetallfans, men på det meste av musikk er dette et par svært innsmigrende og vellydende høyttalersett. Som i tillegg ikke er vonde å se på. Skulle noen fremdeles være i tvil, finnene kan lage høyttalere i verdensklasse. Vel verdt å lytte til.