TEST: JBL Synthesis HDI 3800

De er svære, men mye mindre enn de enorme Synthesis-høyttalerne vi testet tidligere i år. Likevel biter de slankere høyttalerne skikkelig fra seg, du kommer til å merke det på kroppen. Seks åtte-tommers basselementer med stive alu-membraner, føles som å ha en sekssylindret motor boltet til brystkassen, når man spiller høyt.

De er med andre ord ikke for sarte sjeler, for selv om høyttalerne gjerne spiller på moderate volum, er det først når man gir gass, at moroen starter.

Med en høyde på 110 cm ruver de godt i rommet. Men de er enklere å plassere enn man tror, tross at bassrefleksportene er plassert bak, og lar seg lett drive med en 60-watter.

JBL Synthesis HDI 3800 er flaggskipet i HDI-serien, som er den mer møbleringsvennlige varianten av de enorme studiohøyttalerne fra JBL. Det finnes en HDI 3600 også for de som ikke har plass til 3800-modellen, og en relativt kompakt stativmodell kalt HDI 1600. For de som liker surround og kinolyd, finnes det også en 12-tommers, 1000 W kraftig subwoofer og en senterhøyttaler i samme serie.

Vi har ikke prøvd HDI-serien i surround, men etter testen av 3800, tviler vi ikke ett sekund på at HDI i seks kanaler spiller tøffere enn toget.

For ett par 3800 er i stand til å skyve så mye lyd ut i rommet, at man blir svimmel og ør, men det har ikke blitt mulig uten at JBLs ingeniører har skjelet til proffhøyttalerne, og studiomonitorene.

Kompresjonshorn

Alle modellene i HDI-serien – unntatt subwooferen, har en variant av JBLs HDI kompresjonshorn, High-Definition Imaging. Her sitter det et 2410H-2-horn med et 25 mm v-formet polymerelement bak, hvor lydbølgene spres fra et horn hvis geometri er formet for en uniform frekvensrespons fra diskanten.

Sammen med den v-formede membranen, har JBL forsøkt å dempe oppbrytning under belastning, og redusere forvrengning og tidsglidning.

I stedet for to basselementer og én mellomtone, har JBL valgt å bruke tre basselementer per høyttaler, men dele det ene i et litt høyere frekvensområde – 800 til 1800 Hz. Det gir en mer effektiv høyttaler som leverer mer energi i mellomtonen samtidig som forvrengningen kan holdes lav.

De tre 20 cm basselementene bruker en aluminiumbasert Matrix-lignende membran som tåler mye effekt. Svingspolen på halvannen tomme, har lang slaglengde, og er utstyrt med en flux-ring som konsentrerer magnetfeltet, og en kobberring som tåler mye varme og energi uten at elementet bryter opp og forvrenger.

To- og en halvveis konstruksjon

Denne 2 1/2-veis høyttaleren, ville kollapset som en pappeske, hvis den ikke var forsterket og avstivet godt nok når man drar opp volumet. JBL sier at det er nettopp derfor de har valgt buede kabinettsider. Det gir et stivere ytre skall, enn om kabinettflatene var nettopp det, flate. Innvendig er det vertikale avstivninger spesielt der basselementene sitter, som tar opp energien fra 3 x 8 tommer på 100 dB+ lydtrykk.

For disse beistene spiller høyt. Veldig høyt. Men samtidig klarer de å holde lydbildet sammen, det vil si, hvis man har valgt riktig forsterker.

Bare glem data, de er riktignok relativt følsomme på 92 dB, men det betyr ikke at den gamle NAD-forsterkeren på 30 W fra 80-tallet er en god match. Selv den strømsterke Hegel H120 fikk problemer med kontrollen når den ble presset på 3800.

Forsterkeren på 60 W, spilte fortreffelig til et visst punkt, da ble det ikke så lett å styre de seks basselementene med samme stramme kontroll. En rask oppkobling med tilhørende oppvarming av den langt mer potente H590, løste problemet. DA ble det virkelig fart i sakene.

Forsiktig med tannfyllingene

Det var da James Blakes Limit To Your Love dundret ut i rommet, at jeg kjente at det vibrerte i kjeven. Da hadde den gyngende dypbassen allerede sneket seg inn i ryggmargen, og jeg syntes synet ble litt uklart. Da trommestikken falt ned på skarptrommen, måtte jeg skru ned lyden.

Da følte jeg at det knaket i tannfyllingene.

Men bass er ikke det eneste som er tøft med et par HDI 3800. Det er også hvordan de klarer å spille musikk så høyt, og samtidig med stålkontroll, uten at lydbildet bryter opp. En av årsakene er selvsagt en grundig og solid konstruksjon, men JBL har valgt å slippe bassen ned (-6 dB @ 37 Hz) under 40 Hz så pass at basselementene klarer seg med å spille så optimalt som mulig.

Dypbassfantaster må legge til en subwoofer, men som eksemplet med James Blake viser, er det egentlig ikke nødvendig.

Resten av frekvensområdet gjengis med samme stålkontroll som bassen. Jeg har hørt mer nøytral og korrekt klaverklang, og strykere er heller ikke favorittinstrumentet her, men sett på Grant Greens Green Street, og du får halvakustisk jazz som automatisk demper belysningen i rommet, og er det ikke lyden av en halvliter som tappes i bakgrunnen jeg hører, mon tro?

Her er de virkelig på hjemmebane. Det svinger grassat fra høyttalerne, og den runde gitarklangen får nydelig varm, lubben klang hvor man kan høre hvor godt bassisten trakterer ståbassen uten å anstrenge seg.
Seratones Fear suger deg mot høyttalerne, vokalharmonien er nydelig gjengitt, og rommet fylles med et massivt trøkk, som aldri lyder hardt eller ullent.

Den enda hardere Devil Worm fra Ola Kvernbergs album Steamdome II, gir meg en oppsiktsvekkende følelse av å være på live-konsert, hvor bassen og trommene kjemper om oppmerksomheten i et intenst lydbilde breddfullt med detaljer. Man hører alt. For JBL-ene er også gjennomsiktige på den måten at de slipper gjennom flere nyanser enn et par Klipsch RF7 III, eller B&W 702 S2 Signature klarer.

Etter nok et forsterkerbytte, denne gang til Devialet Expert Pro 250, fikk Keith Jarretts trio-innspillinger litt mer luft og lydbildet strakk seg lengre bakover i rommet. Det ga mer rom for musikernes instrumenter, og viste at JBL-høyttalerne ikke bare handler om dynamikk og kontroll. De takler finesse også. Hva med Luciano Pavarotti? Eller mezzoklangen til Cecilia Bartoli? Akkurat her viste Devialet seg som det beste valget. Vokalklangen skinte mer med den franske forsterkeren, og strykerne fikk litt mer varme og dybde, noe som kledde både musikken og høyttalerne godt.

Konkurrenter

Det nærmeste man kommer en direkte konkurrent til HDI 3800, er Klipsch RF-7 III, som er en bølletøff høyttaler med et enormt lydtrykk – og to 25 cm basselementer som du kjenner på kroppen. Den har kanskje enda litt mer energi i bassen, men er ikke like raffinert og balansert som JBL-høyttaleren, med definitivt en fantastisk morsom høyttaler som er verdt å vurdere. De mer forseggjorte kabinettene på et par Sonus faber Sonetto V, vil nok tiltale mange, og her er lyden enda bedre balansert med mer varme og glød. Dynaudio Evoke 50 og nevnte Bowers & Wilkins 702 S2 Signature, er to andre alternativer, som ikke er like hardtslående, men slankere alternativer som er lettere å plassere.

Konklusjon

JBL Synthesis HDI 3800 er den stuevennlige utgaven av JBLs proffhøyttalere, og byr på veldig mye av de samme egenskapene. En hardtslående og mektig bass, med enorm dynamikk og evnen til både å spille grisehøyt og klokkeklart på samme tid. De ruver likevel godt i rommet, men kan leveres i tre utførelser med fin møbelkvalitet, og tar seg godt ut som blikkfang i en stor stue. Men det er når man drar opp volumet at man skjønner hvorfor HDI 3800 er så bra. Det er nemlig en av de mest anvendelige høyttalerne i klassen, og en av få som kan gi deg en skikkelig følelse av å være på konsert hjemme i egen stue.