Anmeldelse: The Tomorrow War

Chris Pratt fikk sitt virkelig store internasjonale gjennombrudd som sjarmerende og rappkjeftet «cowboy» i Guardians of the Galaxy (2014). Den høyst fornøyelige, og uhøytidelige, sci-fi-filmen gjorde mannen fra Bride Wars til superstjerne, og typcastet for tøffe actionroller (i filmer som The Magnificent Seven og Jurassic World).

Nå har Jeff Bezos & Co, i Amazon Prime Video, kastet seg over «boy wonder» og fått ham med i den nye actionfilmen til Chris McKay (Lego Batman).

I 2022, midt under en fotball VM-kamp i Qatar, får verden sjokk når en gruppe tidsreisende kommer fra 2052 for å levere et viktig budskap. Tretti år frem i tid er Jorden i ferd med å tape en altutslettende krig mot slimet aliens som skyter ut giftpiler. Eneste håpet for menneskeheten er å få soldater og sivile fra nåtiden til å reise til fremtiden for å nedkjempe fienden.

Den tidligere elitesoldaten, nåværende læreren Dan Forester (Chris Pratt) bestemmer seg for å gjøre sin plikt i fremtidskrigen, primært for å redde sin datters fremtid.

I 2052 kommer han under kommando hos Romeo Command (Yvonne Strahovski), en person han har en meget spesiell tilknytning til. Sammen legger de en «kløktig» (!) plan for å bli kvitt aliensavskummet.

The Tomorrow War er en salig miks av Starship Troopers (en film som, tross alt, hadde en dypere mening), Aliens, Terminator, Independence Day, Edge of Tomorrow og enhver Jerry Bruckheimer-film de siste tiårene. Det hele med en umiskjennelig, emmen 1980-talls smak.

Handlingen, og det kaotiske plottet er fullstendig underordnet. Ikke engang forsøk å få mening eller logikk ut av historien, godt eksemplifisert av når fremtidssoldatene skal «forklare» hvorfor man ikke bare kan reise til fremtiden før romvesenene fikk overtaket. Her handler alt om bang-for-the-bucks, og er det «din greie» så får du kuler, krutt og splattereffekter med hjernemasse og aliensslim i rikelig monn.

CGI-avdelingen har her virkelig jobbet overtid, noe som for ofte kun blir anmassende, utmattende og alt for dataspillaktig. Det blir uvirkelig og fjernt, slik at du ikke evner å bli følelsesmessig engasjert.

De patetiske forsøkene på emosjonelle øyeblikk faller fullstendig på stengrunn, som når Pratt (med grøtet stemme, til svulstig musikk, mot slutten) uttaler: «For my best future, it turns out, was always right in front of me».

Et av de mer spenstige rollevalgene er Yvonne Strahovski (isdronningen fra The Handmaid’s Tale) som hardbarket vitenskapskvinne – filmens svar på Sarah Connor. Vi kommer garantert til å få se Strahovski i flere actionfilmer fremover, og godt er det!

Alt i alt en relativt kaotisk og sprikende film som du må koble ut både venstre og høyre hjernehalvdel for å ha noen glede av. Pratt gjør, nok en gang, en habil jobb som actionhelt, og filmens beste scene er faktisk avslutning, når Pratt og faren (J.K. Simmons, som han selvsagt har et meget anstrengt forhold til), kicks alien ass på en russisk isbre. 3 stjerner til en høyst middelmådig, tanketom actionfilm.