TEST: Sigma fp L

De har stort sett flydd under radaren for de fleste, som sikkert tenker på Sigma som en optisk produsent, og ikke som kameraprodusent. Men det mange ikke vet, er at Sigma har noen egenutviklede kameraer på samvittigheten.

For eksempel de med Foveon X3 bildebrikke.

Den så vi sist i sd Quattro som ble lansert i to versjoner med opptil 45 Mp, hvor den spesielle sensorens tre fargelag er stablet sammen.

Den nye fp L, er et helt annet kamera, med en helt annen, fullformat, 61 Mp Bayer-mønstret bildebrikke. Som noen allerede kjenner fra Sony a7r IV. Det betyr dog ikke at Sigma-kameraet er basert på et Sony-kamera, langt i fra. Det merker man ganske fort når man får pakket opp kameraet, og begynt å lære seg å bruke det.

Sigma fp L er den høyoppløste utgaven av fp med 24 Mp fullformat CMOS-brikke, med stort sett de samme egenskapene. Som 8-bits 4K-video, med muligheten for eksternt opptak i 12-bits DCI eller UHD 4K-oppløsning.

Et kamera med muligheter med andre ord, som bruker L-fatningen Sigma, Leica og Panasonic samarbeider om.

Verdens minste

Sigma-kamaerat er knøttlite og verdens minste fullformatkamera. Mye mindre enn Sony a7c og Panasonic Lumix S5 for eksempel, men så leveres Sigma-kameraet uten søker, eller vipp/vribar skjerm. Det finnes en søker, EVF-11 som er vippbar, som ekstrautstyr. Med 3,9 Mp oppløsning, som plasseres på venstre side av kameraet. Den hadde vi ikke inne under testingen, så vi vet heller ikke hvor god den er.

Men vi hadde fire objektiver fra Sigma med i testen. En 24mm f3.5, 35mm f2.0, 45mm f2.8, og 65mm f2.0. Alle med autofokus, fokus- og blendering, og solblendere. Ingen av dem har bildestabilisator, og dessverre har ikke kameraet det heller.

De fire objektivene var en fryd å bruke på kameraet, og virket svært solid bygget, med tydelige klikkstopp på blenderingen, og akkurat passe motstand i fokusringen.

Kamerahuset er lite, men knappene er store. To store innstillingshjul, og de store knappene på baksiden, gir god oversikt og et lettbetjent kamera. Det finnes ikke noe programhjul, istedet velger man eksponeringsprogram med Mode-knappen, og et innstillingshjul, og sekundære funksjoner som valg av ISO, serieopptak og lysmåling, finner man under den konfigurerbare QS-menyen som aktiveres med knappen med samme navn.

Menystrukturen er relativt oversiktlig og lettnavigert, men pekeskjermen er begrenset til stort sett valg av fokuspunkter. Den kan heller ikke vippes eller vris, noe som er en ulempe for mange fotografer. Når man for eksempel trenger å holde kameraet langs bakken eller over hodet, for ikke å snakke om når man filmer. Den vippbare søkeren kan bare delvis kompensere for fraværet av en vippbar skjerm, som jeg mener burde vært en selvfølge på et kamera som dette.

Cinema DNG

Men jeg er ikke sikker på hvor mange i målgruppen for et fp L, som vil slå seg til ro med 8-bits 4K-video lagret på minnekortet (det er bare én kortplass her). De vil sannsynligvis foretrekke en ekstern opptaker, for da kan man dra ut 12-bits Cinema DNG, altså råfiler (Apple ProRes el. BlackMagic RAW, og ekstern opptaker med skjerm, kan nesten alltid vinkles.

Kameraet kan vise sebra-mønster og man kan aktivere fokus-peaking før opptak, og et par hakk ned i menyen, finner man også innstillinger for beskjæring og videoformater. Det er også mulig å velge regissør-rammer på skjermen (Arri, Sony, RED), som viser utsnittet og det som er omkring, og fotografen kan beskjære bildeflaten med opptil 5 x hvis man trenger et trangere utsnitt.

Ytelse

Kameraets skuddtakt på 10 bilder/s, begrenses av bufferens dybde, og skyter man både DNG- og jpeg-filer, må man regne med lange pauser mens kameraet lagrer bildefilene. Man kan trygt si at fp L slett ikke er noe actionkamera.

Det gjelder forsåvidt autofokusen også. Som tross fasedeteksjon og øyedetekterende fokusalgoritme, ikke er like rask som på et Sony-kamera. Men fullstendig tilfredsstillende for et kamera som egentlig er bedre egnet til landskap- og arkitektur, men forsåvidt også gatefoto og reiser. Hvor skuddtakt og klisteraktig følgefokus ikke er førsteprioritet.

Tone og Color

Blant noen av de mest interessante funksjonene, er Tone, Color og Composite Low ISO.

Tone-knappen under skjermen åpner valg av tonekurve, som man også kan justere selv. Mens Color-knappen gir fotografen tilgang til 15 fargeprofiler, som blant annet Duotone med ulike fargegraderinger, som vist på bildet i artikkelen. Her kan man også gå inn i en valgt profil, og finjustere etter smak.

Det er også mulig å utvide ISO-følsomheten helt ned til 6 ISO (!), eller 102400 ISO i den andre enden. Man kan også velge å kombinere flere eksponeringer på lav ISO, for å maksimere bildedynamikk og redusere støy, men det krever at kameraet står på stativ.

Kameraet har også en egen webcam-innstilling. Plugg kameraet i en USB-port og velg Webcam i menyen, så styre kameraet bilde og lyd på datamaskinen, i en helt annet kvalitet enn det innebyggede webkameraet klarer.

Bildekvalitet

Med den høyoppløste bildebrikken vi kjenner fra Sony a7r IV, er bildekvaliteten lett gjenkjennelig. Detaljskarpheten er fantastisk, og fargedybden og bildedynamikken er enestående. Man kan beskjære bildene hardt, og likevel sitte igjen med sylskarpe bilder, som fremdeles tåler å utskrifter i storformatklassen. Det er muligens en marginal fordel til Sony hvis man virkelig gransker piksler, men den er neglisjerbar.

Det her heller ikke mye bildestøy å bekymre seg over, 6400 og 12800 ISO fungerer helt fint, og man kan dra mye i kurvene før bildene blir grumsete.

Fargegjengivelsen på jpeg skiller seg litt fra Sony-kameraets, ved at hudtoner ikke er like naturlig dempet, og et hint av blålilla kan dukke opp i tonene.

Bortsett fra de er bildefilene fra fp L så strøkne som man kan ønske, og videokvaliteten tross 8-bits filer, holder absolutt mål. Den elektroniske lukkeren kan gi noe rolling shutter, som ‘bøyer’ diagonale linjer på opptak, noe man må ta høyde for på akkurat dette kameraet.

Konklusjon

Det knøttlille Sigma-kameraet er en kompakt kraftpakke som er i stand til å produsere fantastiske bildefiler. Spesielt på stillbilder, hvor den høyoppløste bildebrikken leverer upåklagelig bildekvalitet. Landskapsfotografer, motefotografer og mange som tar bilder av arkitektur, får bildefiler med mye informasjon å jobbe med. Videofotografer vil nok foretrekke en ekstern opptaker for maksimal kvalitet, for kameraets internopptak kan ha for mange begrensninger.

Batterikapasiteten på 240 eksponeringer er en vits, og vi mener at et kamera i denne klassen må ha en fullverdig, vipp- eller vribar skjerm. Da kan man leve med at den eksterne søkeren er dyrt ekstrautstyr, og der ligger også vårt største ankepunkt. Prisen. Med søkeren inkludert, nærmer man seg faretruende nær prisen på et Sony 7r IV, som tross andre egenskaper, er et mer anvendelig allroundkamera for de som ikke satser bare på videoproduksjon.