Anmeldelse: Katla, sesong 1

Den største strømmetjenesten av dem alle, Netflix, fortsetter sin meget bevisste strategi med å tilby sine abonnenter mer lokalprodusert innhold.

Nå har selv Island (en nasjon med kun 340.000 innbyggere og et språk ingen andre snakker) fått sin «egen» serie. Og med ringreven Baltasar Kormákur som serieskaper, manusforfatter og regissør har det blitt en riktig så annerledes og drivende god serie.

Om du syntes at persongalleriet i den briljante norsk HBO-serien Velkommen til Utmark var sære og outrerte, så vent til du møter den islandske gjengen askefast i den golde, islandske ødemarken.

Fra Hollywood til islandske sagn

Innfødte Kormákur er nok mest kjent for sine actionmettede Hollywood-filmer, som Contraband, 2 Guns og Everest. Med Katla tar han sin særegne visuelle stil med hjem, og mikser den med arketypisk islandsk folklore ispedd moderne mystikk.

Ikke minst har han latt Islands spektakulære og unike natur spille en helt sentral rolle, der vulkanen Katla har selveste hovedrollen.

Katla er en meget aktiv vulkan, men har ikke hatt et stort utbrudd siden 1918, Eyjafjallajökull derimot hadde et gigantisk, og langvarig, utbrudd i 2010; som medførte at store deler av den internasjonale flytrafikken ble berørt og vi fikk uttrykket «askefast».

Det er i de berørte områdene etter Eyjafjallajökulls utbrudd at Kormákur har lagt (og filmet) sin historie.

Askefast

Under en enorm isbre på Sagaøya ligger den aktive vulkanen Katla. Vulkanen har nå i over ett år hatt et nærmest kontinuerlig utbrudd, og omhyllet alt i sin omkrets i et stort lag av skitten giftig aske, mens området plages av mørke og vedvarende askestormer.

De få, innbitte, innbyggerne som fortsatt er igjen sliter med å få endene til å møtes, holde dritten unna husdyr og utenfor husets fire vegger og egne lunger. De lever nærmest i Helvetes forgård.

I forbindelse med utbruddet forsvant søsteren til Gríma (Guðrún Ýr Eyfjörð), Ása, under en dramatisk redningsaksjon. Innbyggerne som, isolert og askefast, fortsatt klorere seg fast i Vík får noen livsomveltende opplevelser når de finner person etter person vandrende nakne, dekket i et lag av aske og størknet lave, ute på isbreen.

Hvem er de? Hvor kommer de fra? Og ikke minst, hva vil de?

Byttinger?

På det øde hotellet (nesten like skummelt, forlatt og utilgjengelig som The Overlook i Kubricks The Shining) i hustrige Vík styrer den halvokkulte bestyrerinnen med bestemt hånd.

Gjester er det knapt med, og om du ønsker deg en kjøretur er det bare å ta en av de forlatte bilene som står nedstøvet i aske utenfor. Til geologen som (høyst ufrivillig) stikker innom forteller hun sagnet om Katla-utbruddet på 800-tallet, der omkomne dukket opp i levende live igjen, år etter utbruddet.

De var «klonede» kopier, høyst levende «spøkelser» av de omkomne; såkalte byttinger. Nå later det til at historien er i ferd med å gjenta seg – eller?

Gamle minner, konflikter og sterke følelser kommer tilbake som åpne sår når de mystiske «askefolkene» inntar småplassen. Med største selvfølge og naturlighet finner de si plass i det lille lokalsamfunnet, og skaper kaos, spenning og drama.

Bygger seg opp

Det går tregt i starten av sesongen, og Kormákur bruker for lang tid på å etablere universet og karakterene. Det stryker- og pianotunge musikksporet blir også i overkant insiterende. Handlingen tværes unødvendig ut. Men så løsner det.

Det forklares aldri tilfredsstillende hvorfor de få personene har valgt å leve i isolasjon, i et ulevelig landskap uten fremtidsutsikter, men de mange sære karakteren skaper friksjon og interessant mellommenneskelig drama.

Du har den sindige geologen som opplevde en samlivskrise etter at sønnen omkom i en bilulykke, Gríma som mistet søsteren sin, den merkelige, svenske, Gunhild som jobbet på hotellet for 20 år siden, den erkekristne lensmannen som har en dødssyk kone og nå aner mulighetene til et bedre liv.

Alle personer som hendelsene setter deres karakter og moral på prøve.

Visuelt blendene

Det er ikke merkelig at vi ser på islendingene som selve urfolkene i Norden. Isolert på en øy med røft klima, lange, mørke vintre og et språk som er tatt rett ut ifra vikingtiden er det nærmest som å bli hensatt tilbake i tid.

Det visuelle er definitivt blant seriens fremste styrker, og Kormákur benytter seg da av den dramatiske islandske naturen, det golde månelandskapet, det skitne askestøvet og den værharde kysten til det fulle.

Omgivelsene er slående, kontrastene brutale og landskapet styggpent. Alt fra den vulkanske kysten til varme kilder, nedstøvede byer, nedslitte hus og innsiden av isbreen er overveldende, annerledes og originalt.

Filmfotograf Árni Filippusson har tatt dette episke, åpne landskapet på kornet, der vi svever over svartsvidd ørken og ned i de mørkeste dyp. Samtidig tar han oss intimt inn på karakterene, dvelende med nærgående bilder av de værbitte ansiktene.

Handlingen i seg selv er ikke av de mest originale, men de vågale, brutale, og ofte høyst kontroversielle, valgene Kormákur tar er sjelden kost på en mainstream strømmekanal. Noe vi tar av oss hatten for.

I det menneskelig dårskap, moral og etikk blir satt på prøve, stiller Katla de fundamentale spørsmålene. Ofte gjør det vondt, ofte bil du bli opprørt – men du vil garantert bli underholdt av dette originale dramaet fra vår nabo i vest.

5 stjerner til en serie som våger å være annerledes.

Anmeldelsen er basert på samtlige episoder av sesong 1, som slippes på Netflix den 17. juni.