: B&W PM1

Det er alltid en interessant nyhet når noen av de aller største aktørene på markedet introduserer en ny modell.

Jeg var tilstede ved lanseringen av den nye høyttaleren PM1 fra B&W og fikk både lyttet litt og snakket med både product manager Mike Gough, mannen bak den vel nærmest legendariske 800-serien, Steve Pearse fra R&D avdelingen og brand director Danny Haikin.  Dessuten var Kjell Nygaard og Ole-Vidar Andersland, som tar hånd om markedsføringen av B&W (og Rotel og Classé, som B&W også distribuerer) i Skandinavia.

Den lille lyttingen jeg fikk da føltes virkelig lovende ut, så vi ble med en gang enige om en kommende test.  Det viste seg at etterspørselen var ganske mye større enn forventet, så det har ikke vært helt enkelt å få tak i et par.  Etter en stund fikk jeg imidlertid anledning til å rigge de opp i mitt lytterom.

Litt bakgrunn
Hos B&W er man interessert i å finne ut av om og eventuelt hvordan man kan gjøre high-end mindre i formatet.  Modellen 805 har jo tidligere vært firmaets prestisjemodell blant stativhøyttalere, men kravene fra hjemmene sier at formatet skal være så lite som mulig,  Derfor, sa Mike Gough, ville man se om det ikke gikk an å skape en liten høyttaler mellom CM-serien og 800-serien som bød på en kvalifisert gjengivelse og helst skulle bli en ny referanse i klassen.  For å få dette til kreves det en helt ny teknikk, og R&D avdelingen ble satt på en hel del vanskelige prøver.

Det er ingen stor høyttaler, men det var jo liksom utgangspunktet for det hele.  Inklusiv den karakteristiske Nautilus-pipen på toppen er den bare 33 cm høy, 19 cm bred og 29 cm dyp.  Det veier imidlertid hele 9,3 kg.  Kabinettet er typisk for B&W bygget i et matrisesystem for å få så høy stødighet og stabilitet som mulig.  Det er jo et konsept som helt eller delvis er blitt omfavnet av veldig mange andre produsenter gjennom årene.  Kabinettet har front og topp i ett stykke som er modellert etter ”hodet” på 800 og 802 modellene.  Det er en form som man hos B&W mener forbedrer romgjengivelsen.  Inni har man stabilisert kabinettet ytterligere med et komposittmateriale som føres på i flytende form for å øke både masse og demping.  Kabinettets sider er pålimte trepaneler, og hele høyttaleren gir et rasende elegant og eksklusivt inntrykk.  Til eksklusiviteten hjelper også en del av forpakningen, hvor den lille esken med booklet og jumpers er riktig Apple-lignende i sin framtoning.

Til høyttaleren finnes også et par matchende stativ, som til sammen med høyttaleren gir et overbevisende visuelt inntrykk.  Disse har jeg dessverre ikke hatt med i løpet testen, men har fått ta til takke med mine sædvanlige dempende stativ.

Omdiskutert diskant
B&W har alltid vært i stand til å provosere frem veldig ulike meninger om hvordan høyttalerne låter.  Det er først og fremst diskanten det fokuseres på.  En del virker trigget av noe de oppfatter som en anelse hvast og ubehagelig.  Vi er alle ulike, og denne gruppen er, sikkert med rette for dem, derfor ikke så positive over gjengivelsen fra B&Ws diskanter.

Når man ikke trigges på den her måten, og vi er jo tross alt temmelig mange som ikke gjør det, er det litt vanskelig å forstå hvor problemet ligger.  Jeg får, i motsetning, inntrykk av en ærlig og ren diskant med høy oppløsning og en masse detaljer.  Jo, iblant kan det låte litt hvast, men bare når musikkmaterialet sier at det skal låte hvast.  En fiolin smeiker ikke bare trommehinnen, iblant kan den sette kniven i den også!  Selv har jeg for eksempel, et mye større problem med domediskanter som tilføres for mye energi i toppen for at de skal virke å ha en så høy oppløsning som mulig.

Men det var bare et lite eksempel på at vi alle er ulike og også oppfatter saker på ulike måter i blant.

Lyden
Det er jo faktisk en meget liten høyttaler som tross det, skryter av at den skal kunne kalle seg high-end.  Eller i hver fall high-end light.  Kan den det?

Ja, vi kan i hvert fall konstatere at den har en hel del fordeler som man normalt ikke finner i prisklassen og ikke på så små høyttalere.  Selvfølgelig, formatet kan i seg selv være et pluss, små toveishøyttalere drar gjerne fordel av at elementene sitter nær hverandre, og at man ofte kan lage et velfungerende og ikke overdrevet komplisert delingsfilter.  Men det finnes jo også visse fysiske lover som er vanskelige å komme unna…

Det første man blir overrasket over er lydbildet.  Det er stort, og fremfor alt er evnen til å la lyden komme fra et meget bredere (og dypere) perspektiv enn høyttalernes fysiske plassering, direkte imponerende.  Man får en overraskende bra kropp på lyden og gode detaljer over hele spekteret.  Bassen oppleves som om den går betydelig dypere en det lille formatet og det lille elementet kan tillate, men det føles samtidig ikke som om bassen er fremtvunget på trass mot fysikkens lover.  Når alt kommer til alt er det en balansert gjengivelse som om den skulle ha kommet fra en betydelig større høyttaler enn den lille tingesten som står på stativet.

Litt musikk
Det ble litt Afrika som første tema for testmusikken.  ”Senegals Elvis”, Ismaël Lo, gjorde i begynnelsen av 90-tallet en skive ved navn iso, som jeg i perioder har lyttet en del til og også benyttet ved mange tester.  Mye akustisk og med en viss livefølelse i studioinnspillingene.  Her spiller PM1 overraskende bra og ”high-end sound alike”, det kreves detaljgjengivelse for å få med nyansene på denne platen, og det får vi også.  Det betyr at man kan høre at noen av låtene er litt merkelige, men veldig sjarmerende spilt inn, noe som ofte kan gå tapt eller gi en direkte kunstig lyd om ikke høyttalerne henger med.

En annen favoritt er de blinde representantene for ”afrikansk blues”, Amadou & Mariam.  Deres skive Wati har jeg også spilt på mange anlegg, og resultatet er at PM1 kan formidle den nerven som musikken har og som gjør at den blir meget interessant.  Flott!

Jeg benyttet hele High Fidelity Reference CD No. 14, men det var først og fremst den klassiske delen som jeg benyttet for å bedømme gjengivelsen fra PM1.  Beethovens sekstett i e-dur for to horn og strykekvartett viser at PM1 spiller stykket med en anelse mer rundhet enn strengt tatt nødvendig, det gjør visselig brorparten av høyttalere, spesielt i denne prisgruppen og nedover.  Men det er vel prisen man må betale for å få så mye ut av en så liten boks.  Imidlertid får vi så mange detaljer opp at resultatet enda er riktig nytbart.  Men jeg hadde nok ikke koblet på en eldre tradisjonell rørforsterker om jeg ville spille klassisk.

Forsterkere
Jeg skulle jo komme tilbake til forsterkere, og generelt gjelder det at den gjerne vil ha en kvalitetsforsterker, og da mener jeg virkelig kvalitet.  Jeg har også prøvd med mangedoblet dyrere forsterker i virkelig toppklasse, og det blir PM1 bare glad for og henger overraskende bra med.  Det blir morsomt å lytte!

Prøv med din egen forsterker om du er spekulant, eller bytt forsterker til en som passer fint med høyttaleren.  Gjør du det kan du få en gjengivelse som er overraskende fullkommen for prisen – tross den diminutive størrelsen.  Og det lille formatet og den eksklusive fremtoningen kan jo sikkert gjøre det lettere for mange hi-fi entusiaster å kunne få bra lyd i hjemmet uten å gå over terskelen til partnerens innredningskrav.

Sven Bilen