Anmeldelse: Lupin, sesong 1 – del 2

I den mørke januarmåneden kunne vi kose oss foran TV-en med en leken, freidig og sterkt sjarmerende fransk gentlemanstyv.

Andre del av førstesesongen følger i akkurat samme spor, men mangler litt av overraskelseselementet og oppfinnsomheten.

Løselig basert på den franske fiksjons-gentlemanstyven Arsène Lupin (bokserie fra begynnelsen av 1900-tallet, skrevet av Maurice Leblanc) møter vi den driftige Assane Diop (Omar Sy) som, i Paris, livnærer seg helt i Lupins ånd.

Del 1 av førstesesongen sluttet brått i det Assanes sønn, Raoul, forsvant i løse luften fra en kystby i Bretagne. Assane er hellig overbevist om at det er familie-erkefienden, den gjennomkorrupte finansmogulen Hubert Pellegrini (Hervé Pierre), som står bak kidnappingen.

Tematikken denne runden blir å redde sønnen, samt fullføre en utspekulert hevn mot Pellegrini som svertet Assanes far og drev ham i døden; som en rød tråd lurer den «umulige» kjærligheten som en gang forsvant…

Både plottet og persongalleriet er sterkt karikerte og overdrevne, her males det fortsatt med bred pensel med dumme/naive politifolk og håpløst lettlurte ofre; men, det er en stil som kler den uhøytidelige, eventyrlige røverhistorien.

Omar Sy er fortsatt et funn i rollen som den kreative, løsslupne og høyst energiske mestertyven. En vaskekte gentlemanstyv som raner de som kan tåle tapet, aldri bærer våpen og drar det hele i land på en spektakulær og fiks måte – konstant med et bredt smil om munnen, og en kjapp replikk på lur.

Det skal dog sies, Sy er ikke en mann det ikke er så lett å forkle. Med sin kraftige kropp og store høyde blir mange av forkledningene hans i overkant lett gjennomskuelige. Troverdighet i plott og historie er da heller ikke blant kriteriene som har fått størst prioritet når man skrev manuset, det er da heller ikke meningen i en slik befriende eskapistisk serie, der lekenhet, freidighet og sjarmoffensiv står i fokus.

Nok en gang får vi en postkort-rundtur i episk vakre Lysenes by, med Triumfbuen, Eiffeltårnet, Seinen og Musée d’Orsay i sentrale roller. Vakre omgivelser til tross, det lugger litt i første halvdel av denne runden, der jakten på kidnapperne hverken blir spennende nok eller innehar samme wow-faktor som del 1 av førstesesongen.

Spenningen tiltar i det Assane setter inne alle midler, og utspekulerte metoder, for å få Pellegrini til å gå i baret. Finansmogulens naive datter, og Assanes tidligere flamme, blir en viktig brikke i det intrikate plottet.

Som en kuppserie fungerer Lupin godt, om ikke helt på høyde med de beste innenfor genren. Det er når man avkler triksene og dobbeltspillet av det virkelig svinger av serien, på det mer personlige planet blir både karakterene og relasjonene for overfladisk behandlet.

Vi føler at det ikke står like mye på spill for Assane i del 2, det sagt så er kuppserien fortsatt lekent tegneserieaktig og sjarmerende. Så absolutt godkjent, lettbent underholdning for en regntung sommerkveld. 4 stjerner.