De senere årene har det dukket opp kompakte og kompetente kameraer, som leverer topp bildekvalitet i de aller fleste situasjoner. Hendige er de også, og umåtelig populære. Men de har et stykke igjen til samme bildekvalitet som et speilreflekskamera. De to viktigste grunnene til det, er kompaktenes bittesmå bildebrikker og optikk, som ikke kan levere den samme tekniske kvaliteten som et speilreflekskamera kan.
De større bildebrikkene har færre ulemper og mindre bildestøy, og med utskiftbar optikk kan man velge den optiske kvaliteten som passer best. Disse begrensningene har ikke de nye hybridkameraene. Speilløse kalles de også, fordi det tradisjonelle speilet bak objektivet er borte, til fordel for et mer kompakt kamera. Men like fullt et systemkamera, med utskiftbar optikk.
Sony slapp sitt første speilløse systemkamera i 2010, i form av NEX 3 og 5. Det nye NEX C3 er oppfølgeren med vesentlige forbedringer, men den samme ultrakompakte formfaktoren. Ikke rart man kan forveksle kameraet med et kompaktkamera. Selv om de har mye til felles. Ikke bare størrelsen, men også grensesnittet. For Sony har valgt så få knapper som mulig på NEX-modellene, for å gjøre det enkelt for brukere av kompaktkameraer å oppgradere til et bedre systemkamera. Uten å ofre bærbarheten.
Viktige forbedringer
Tre knapper og et navigeringshjul er alt man har til rådighet, når man navigerer rundt i skjermmenyene. Noe som skapte mye frustrasjon da vi testet NEX 5 i fjor høst. Siden den gang har Sony forbedret grensesnittet, og NEX C3 har gitt fotografen relativt omfattende muligheter til å selv bestemme hvilke funksjoner knappene og innstillingsrattet skal ha.
Vil man ha direkte tilgang til valg av lysfølsomhet uten å måtte bla i menyene med mange tasteklikk, kan man legge ISO-innstilling på foretrukket knapp i oppsettmenyen. En nyttig detalj er forklaringene til valgt funksjon, som spretter opp på skjermen, når man blar i innstillingsvalgene. Så brukervennligheten har fått et løft, ingen tvil om det. NEX C3 har beholdt den vippbare skjermen, som kan vippes opp eller ned.
De har også beholdt den proprietære tilbehørsokkelen på fronten, som man blant annet kan feste den medfølgende, mikroskopiske og svake blitsen i. For det er ikke innebygget blits på kameraet. En separat elektronisk søker, som på Olympus PEN og noen av Panasonics Lumix G-modeller, finnes ikke til NEX C3.
Formfaktoren og størrelsen er den samme som på forgjengeren. Et lite håndgrep, dog mindre enn på NEX 5 og 5N, og den kompakte størrelsen gjør kameraet attraktivt for amatørfotografen som ønsker bedre bildekvalitet.
Utvalget av optikk til NEX-serien er økende, men mange av objektivene er relativt store. Standardzoomen med 18-55 mm brennvidde, er blant de største standardzoomene, og betydelig større og tyngre enn tilsvarende zoomobjektiver til Panasonic og Olympus hybride systemkameraer. Med en 18-55 mm blir ikke et NEX C3 så kompakt som for eksempel en Olympus PEN PL3 er – med 14-42 mm zoom som dekker omtrent samme bildevinkel.
Bildekvalitet
En av grunnene til at E-objektivene til NEX-serien har så stor diameter, er at Sony bruker bildebrikker i APS-C-størrelse, mens Panasonic og Olympus bruker MFT-format, hvor bildeflaten er mindre enn i Sony-kameraet. Fordelen med større bildebrikker, er lavere bildestøy på høy ISO, men Sony har øket fra 14 til 16,2 megapiksler på NEX C3, som krever bedre bildeprosessering for å holde bildestøyen nede. Straks man har slått på kameraet, er det kjapt og reaksjonsvillig, autofokusen er relativt kjapp også i lite lys. Om enn ikke så lynende rask som på Olympus PEN E-P3, men bildekvaliteten er hakket bedre. I hvert fall når det handler om oppløsning og bildestøy. Selv med det medfølgende 16 mm vidvinkelobjektivet vi testet C3 med, kan man se at oppløsningen fra bildebrikken bringer små detaljer fram med litt bedre konturskarphet. Et enda bedre objektiv kunne sikkert dratt enda mer oppløsning fra bildebrikken, men den er likevel i toppklasse hva oppløsning angår.
Bildestøy er ikke særlig sjenerende unntatt på veldig høy ISO. Glem 12800 ISO. Da er det så kraftig støydemping – selv med støydempingen satt til lavt – at detaljer drukner. Problemet er der også på 6400 ISO, og på 3200 ISO, men ikke på langt nær så markert. Men sammenlignet med bildefilene fra PEN E-P3, er det mindre bildestøy her, men fallende detaljoppløsning. Olympus-kameraet bevarer detaljer litt bedre på høy ISO, men på bekostning av mer kornstøy.
Kontrast og bildedynamikk er meget bra, med godt bevarte detaljer i skygger. Lysmåleren bommer sjelden og kameraet eksponerer nær perfekt i de fleste situasjoner. Fargegjengivelsen er av det mettede, nesten for sjenerøse slaget på jpeg-filer, men det er mulig å dempe fargene i kameraet hvis man ikke liker det. Selv videokvaliteten er bra, om man ikke forlanger full HD-kvalitet, men lyden er ikke i samme klasse som de beste hybridkameraene. Og autofokusen kan med fordel bli enda mer presis og kjappere. For folk flest vil bruke videofunksjonen til å ta små videosnutter. Gjerne av folk i bevegelse, og da er autofokusen litt i tregeste laget under opptak.
Bildekvaliteten er det lite å utsette på. Den kunne vært enda bedre med et bedre objektiv enn det medfølgende 16 mm objektivet. At det fortegner er nå en ting, tønneformet fortegning er ikke uvanlig på optikk med bildevinkel tilsvarende 24 mm, men lystapet i hjørnene er sjenerende, og skarpheten er lav. Objektivet er rett og slett ikke skarpt i hjørnene på blender 2.8, og blir det heller ikke før ved blender 5.6. Hvor den blir akseptabel, men ikke mer.
Konklusjon
Sony har et godt argument for kompakte systemkameraer i NEX-C3. Den beskjedne størrelsen, den høye bildekvaliteten – tross objektivets mangler – og den for mange superenkle betjeningen av kameraets funksjoner, gjør dette til et tiltalende alternativ. Bildekvaliteten er fullt på høyde med et godt speilreflekskamera, og langt bedre enn fra et kompaktkamera. For mange kan NEX-C3 være et godt alternativ til et speilreflekskamera, og for fotoamatører som er mer opptatt av bildekvalitet enn en lang liste med funksjoner, kan NEX-C3 være verdt å vurdere.
Også i denne testen:
Nikon 1 J1
Junior
Nikon 1 J1 er en enklere og billigere utgave av Nikon V1, men bildekvaliteten er like god.
Nikon 1 V1
Verdensmester
Nikon kom sent med i klassen for hybridkameraer. V1 eer det mest påkostede og har integrert søker.
Olympus PEN E-PM1
Enkel og grei
PM1 er Olympus minste og enkleste systemkamera. Tross det er det lite å utsette på bildekvaliteten.
Oppsummering
Hvilket passer for deg?
Forskjellen i bildekvalitet er ikke så stor som man kunne tro. Å velge blant disse 10, handler om å finne kameraet som best dekker ditt behov.
Sony NEX 5N
Beste bildekvalitet
Når bildekvaliteten er viktigere enn noe annet, er dette førstevalget.
Pentax Q
Kompakt systemkamera
Man må gni seg i øynene når man ser Pentax Q. Det minste systemkameraet siden Pentax 110 fra 1979.
Olympus PEN E-PL3
Kompakt kvalitet
Argumentene for speilrefleks sprekker når man får et Olympus PEN E-PL3 i hånden, et kamera som gjør det meste like bra. Om ikke bedre.
Olympus PEN E-P3
Fremragende fotoverktøy
Med barnesykdommene ute av veien, og lynrask autofokus, fremstår Olympus toppmodell som nesten perfekt.
Panasonic Lumix GF3
Kvalitet helt enkelt
Mange trenger ikke knapper og ratt for å ta fine bilder. De trenger bare et kvalitetskamera. Lumix GF3 fyller slik sett de fleste kravene.
Panasonic Lumix G3
Foto for folk flest
Hvis man vegrer seg for å kjøpe et systemkamera fordi de er klumpete og for avanserte, kan Panasonic G3 være et smart valg.