I det hurtig voksende segmentet Olympus PEN E-P3 befinner seg i, er utvalget blitt stort. Blant de mange nye modellene i hybridsegmentet, er dette kanskje det mest spennende av dem alle, ved siden av Sonys kommende NEX-7. De kompakte hybride systemkameraene kan langt på vei erstatte et speilreflekskamera, men er mindre, lettere og leverer som regel bildekvalitet i samme klasse som speilreflekskameraene. Men det har ikke alltid vært slik. De første hybridkameraene hadde treg autofokus, trege reaksjoner og bildekvaliteten på høy ISO-følsomhet, stod flere hakk tilbake for de beste speilrefleksene. I det siste har hybridene stort sett tatt igjen forspranget speilreflekser i samme prisklasse hadde. Bildekvaliteten er i de fleste tilfeller like god, så det er ikke lengre et argument for ikke å velge hybrid.

Argumentene mot har vært på ytelse. Autofokusen har rett og slett vært for treg til å holde følge med en vilter krabat, noe som har gjort utløserforsinkelsen alt for lang. Fra man har trykket ned utløseren til kameraet har klart å fokusere og eksponere, har det i verste fall tatt sekunder. Ikke millisekunder. Det gjør det nå. I hvert fall med Olympus PEN E-P3.

P3 som starter på 7.500 kroner, er toppmodellen i en ny serie med tre PEN-modeller som har ulike egenskaper, men den samme lynraske autofokusen og samme bildekvalitet (optikk, bildeprosessor og bildebrikke). Kameraet etterfølger P2, og har beholdt det klassiske PEN-designet, men er forbedret på en rekke områder.

Utskiftbart håndgrep
Kameraet er større enn de andre – nye – PEN-modellene, større enn Sony NEX-C3, NEX-5n og Panasonic Lumix GF3, men har utskiftbart håndgrep. Som gjør det mulig å sette på et annet og større håndgrep, hvis man føler det er mer komfortabelt og praktisk. Håndgrepet kan selvsagt fjernes helt, hvis man vil ha kameraet minst mulig. Med håndgrepet på er betjeningen og håndterbarheten nesten forbilledlig. Man merker godt at Olympus har over 40 års erfaring, mot mange av konkurrentene som stadig gjør betjeningsmessige blundere.

Lynrask autofokus
Bildebrikken på 12,3 megapiksler og bildestabilisator er forbedret med nytt antipassfilter (anti-moare), en tokjerne TruePic VI bildeprosessor støtter full HD-video, og et helt nytt 35-segments aufokussystem. Som er blant det kjappeste og mest presise vi har testet. Autofokusprosessoren sjekker fokus 120 ganger i sekundet (!), noe som gjør det mulig å gjøre endringer i fokusplanet umiddelbart.

Kombinert med de nye R-objektivene, som den medfølgende M.ZD 15-42 mm f/3.5-5.6 II R, skal den nye PEN-serien være de kjappeste hybridkameraene i skrivende stund.

Sammen med en fokuslampe på fronten, klarer kameraet også å fokusere i de fleste situasjoner med lite lys. Noe tidligere PEN-modeller ofte sliter med. En nedfellbar blits med trådløs blitsstyring har funnet sin plass der funksjonshjulet var på P2, nå er det plassert til høyre for blitsskoen. Som forresten har kontakter til den elektroniske VF-2 og den nye VF-3 LCD-søkeren fra Olympus.

Full HD
Kameraet kan ta opp 1080i HD-video i AVCHD-format opptil 17 Mbps, med stereolyd, og det har fått pekeskjerm med høyoppløst OLED-panel. Pekeskjermen er fantastisk fin, også i sollys. Kontrasten og lysstyrken er meget bra og bedre enn fra noen LCD-skjerm, og man kan velge fokuspunkt og faktisk ta bilde med en lett berøring med fingeren. P3 er forresten et av få kameraer som tillater lukker- eller blenderprioritert eksponeringsautomatikk, i tillegg til manuell eksponering, under opptak.

Pekeskjermen er dog ikke aktiv under videoopptak, som man aktiverer med en egen knapp på baksiden. Fem av knappevalgene kan endres til å aktivere andre funksjoner, og i de rikholdige menyene er de fleste innstillingsmulighetene man kan tenke seg til stede. For en aktiv fotograf er mulighetene til å skreddersy kameraet rene drømmen. Man kan velge skyggejustering eller høylyskontroll individuelt, det finnes flere måter å vise skjermmenyen på. Skuddhastigheten er begrenset til maks 3 bilder per sekund i serieopptak, ubegrenset i JPEG-opptak og maks 17 råfilbilder, men lysfølsomheten strekker seg fra 200 til 12800 ISO, og fokussporing finnes både på videoopptak og stillbilder.

Kreativ prosessering
Olympus rekke av kreative filterinnstilinger er utvidet til 10. Pop Art, Soft Focus, Pale & Light Color, Pinhole, Cross Process, Sepia, Dramatic Tone og Grainy Film, har i tilegg fått flere valg av effekt. For eksempel    kan man velge hvor hard kontrast man vil ha i Grainy Film, i to trinn, og legge på ramme i tillegg til det valgte filteret. Grainy Film – eller kornet film – er blant mine personlige favoritter, og kanskje den filtereffekten jeg ikke kunne klart meg uten. På noe kamera. De andre filmoppsettene, naturlig, dempet, sorthvitt osv, kan alle justeres. Fargemetning, skarphet, kontrast, filtertype, gradering og fargetone, er blant mulighetene som finnes.

Filtrene fungerer også på videoopptak, men da faller bildehastigheten (frame rate), og prosesseringen etter at opptaket er stoppet, tar lengre tid. Her som ellers, gjelder de innstillingsvalgene man har gjort i valget av kreativt filter på forhånd.

Bildekvalitet
Den aldrende 12-megapiksler bildebrikken klarer seg meget godt. Riktignok er oppløsningen på Panasonics nye 16-megapiksler bildebrikke høyere, men Olympus har gjort underverker med bildeprosesseringen. Fargegjengivelsen er kanskje den beste vi har sett fra noen JPEG-filer i denne klassen. Bildefilene har strålende fargemetning, temmelig nøytral fargebalanse, og gjengir hudtoner til perfeksjon. Kontrastomfanget og bildedynamikken er nå på nivå med de beste i denne klassen, og eksponeringspresisjonen og den automatiske hvitbalansen, er det lite å utsette på. Kort sagt, bildekvaliteten er fremragende og JPEG-prosesseringen til Olympus gir meget tiltalende bildekvalitet i alle situasjoner. Men alt er ikke perfekt.

For bildestøyen er til dels fremtredende, tross bedre bildeprosessering. Bildefilene er rene og pene helt opp til 800 ISO hvor finkornet støy dukker frem i skygger. Ved 1600 ISO øker kornstøyen, men ikke plagsomt mye. Men på 3200 ISO er både korn- og fargestøy synlig også i lyse partier. På 6400 ISO begrenser merkbar bildestøy hvor store forstørrelser man kan lage. Dessverre er 12800 ISO knapt brukbart. Men det er en oppside, stiller man støykontrollen til lav, eller av, bevarer man detaljer bedre enn på for eksempel Sony NEX-C3. Så kan man bruke støyfjerning nennsomt i etterbehandling av bildefilene, og få meget gode resultater. En annen fordel med P3 er den integrerte bildestabilisatoren, som gjør det mulig å få skarpe bilder i lite lys, uten å skru opp ISO, noe som til dels mildner våre innsigelser om bildestøy. Kvaliteten på videoopptak har vi ikke vektlagt i karaktersettingen. Kameraet leverer meget god HD-kvalitet, men slå av bildestabilisatoren under opptak. Den kan nemlig skape den fryktede skjelveeffekten når man panorerer under opptak. Lyden er for øvrig meget bra, noe av det beste vi har hørt fra innebyggede mikrofoner. Så var det autofokusen da. Ikke uventet er den kjapp, lydløs og nesten alltid presis. Det eneste vi har å sette fingere på er følgefokusen, som kan slite litt når objektet beveger seg raskt rett mot kameraet.

Konklusjon
Olympus PEN E-P3 er et fremragende kamera på alle måter. Det er lett og frem for alt morsomt å bruke. Kameraet ligger godt i hånden og entusiaster kan glede seg over de mange innstillingsmulighetene som gjør det mulig å nesten skreddersy kameraets funksjonalitet. Bildekvaliteten er dessuten i toppklasse, unntatt på høy ISO, og fokushastigheten er klasseledende. Seriøse fotografer som ser etter et lite systemkamera, finner per dags dato ikke noe bedre kamera enn dette.

P3 er kanskje det beste av hybridkameraene i skrivende stund, og har egentlig bare en utfordrer, Sony NEX-7. Et kamera som vil ha høyere oppløsning, integrert OLED-søker og større bildebrikke, til bare 1.900 kroner mer enn P3. Og der ligger vårt eneste ankepunkt med kameraet, prisen med det nye 14-42 mm objektivet synes høy. Særlig når den elektroniske søkeren ikke følger med, og man kan få like bra bildekvalitet – fargegjengivelse unntatt – fra Panasonic Lumix G3, til en lavere pris. Men P3 er subjektivt sett mye bedre å jobbe med, og fargegjengivelsen virker uslåelig.

Også i denne testen: