: Kef Reference 201/2

Når man betaler 50.000 kroner for et par høyttalere, er vi forbi å snakke om god lyd. Det dreier seg snarere om en opplevelse. En drøm. En rus som gjør at du etter å ha viet din første lytt, bare blir sittende og har lyst på mer. Noe så kostbart må klare bragden det er å tegne opp et lydbilde så omfangsrikt og magisk, at det nærmest trekker deg ut av din dagligdagse sinnsstemning og inn i en verden hvor musikken er nuet.

Nettopp derfor er det naturlig å spørre seg om hvorfor man skal bruke så mye penger på en stativhøyttaler. Lyd er som kjent fysikk, og skal du ha ekte dypbass, trengs en høyttaler av størrelse. Og intet lydbilde er komplett uten bassregisteret.

Smått mangler bass
Det var da også ankepunktet vi hadde da vi i L&B nr 4 testet Usher Be-718 DMD og B&W 805 Diamond, begge med diamantdiskanter som sørget for en ekstra luftig overtoneopplevelse. Ingen av dem hadde imidlertid dypbassen nødvendig for totalopplevelsen. Usher sin bass gikk dypere og var varmere og fyldigere, mens B&W var strammere, men da også slankere i bassregisteret. Disse kostet vesentlig mindre enn Kef Reference 201/2, (33.000 kr for Usher og 42.000 for B&W, inkludert stativ), derfor øker da også kravene ytterligere til Kef-høyttalerne.

Stor kompakthøyttaler
Kef Reference 201/2 utstråler da også en annen type autoritet enn de to nevnte. Ikke bare er den lekkert buede høyttaleren en god del større – stor til en stativhøyttaler å være – den er også av typen treveis, med separate bass- og mellomtoneelementer som hvert måler 6,5 tommer. Dette er normalt forbeholdt gulvhøyttalere, og kan være nøyaktig det som skal til for å få en stativhøyttaler til å holde mål med sine større slektninger. Og hvis bassen går dypt nok, kan en kompakthøyttaler nyte fordelene av bedre diksjon og presisjon fra mellomtonen og oppover i diskantområdet. Ved å krympe kabinettet oppnås nemlig bedre demping og mindre forvrengning.

Koaksialhøyttaler
Kef har fått plass til tre elementer ved at diskantelementet er plassert bakom mellomtonen og spiller gjennom denne. Dette kalles koaksialprinsippet, Kef har valgt å kalle det UniQ. Dette sørger også for at begge elementene spiller på samme akse, som betyr bedre timing og stereoperspektiv uansett avstand til lytteren. Ulempen kan være litt ekstra forvrengning som følge av at det vibrerende mellomtoneelementet vil påvirke diskantgjengivelsen noe.

Kabinettene er godt dempet, ettersigende med en spesiell innvendig avstivning som tilpasser kabinettvolumet til å nøyaktig samstemme med høyttalerelementenes parametre. Dette for å ikke la noe være opp til tilfeldighetene hva frekvensrespons og dynamikk angår.

Datatilpassete delefiltre
Delefilteret er et avsnitt for seg selv. Ved nøyaktige datamålinger er dette tilpasset hvert høyttalerelement for å optimalisere integreringen og responsen til disse, deretter har Kefs ingeniører etterjustert ved lyttetesting for å forsikre at det hele låter naturlig og musikalsk. På baksiden sitter separate terminaler til hvert enkelt element, slik at separate kabler kan brukes til hvert av disse (tri-wiring), eller til og med en egen forsterker til hvert element (tri-amping). Dette vil bedre både dynamikk og oppløsning, da elektriske signaler ikke smitter mellom terminalene.

På høyttalernes bakside er også tre skruer som gjør det mulig å øke eller senke diskantgjengivelsen i fire trinn fra +0,75 til -1,5 dB.

Førsteinntrykket
Fordi høyttalerne koster 50.000 kroner inkludert stativer, er jeg nysgjerrig på om man kan spare penger andre steder, for eksempel med forsterkeren. Hvis et høyttalerpar til 50.000 med en forsterker til 10.000 spiller like godt som et høyttalerpar til 30.000 gjør med en forsterker til 30.000, er det plutselig ikke så dyrt lenger. Jeg har tilfeldigvis den meget gode, men ikke spesielt strømsterke digitalforsterkeren Wadia PowerDAC 151 på lur, og er nysgjerrig på hvordan den takler å drive Kef-høyttalerne med sin moderate følsomhet (små høyttalere har nesten alltid lavere følsomhet enn store).

Med min egen CD-spiller Hegel CDP4A mk2 koblet til koaksialinngangen (forsterkeren har utelukkende digitale innganger) låter det faktisk ganske bra. Det er spesielt høyttalernes åpenhet som forbauser meg. De er vesentlig mer åpne i toppregisteret enn jeg er vant til fra koaksialhøyttalere, som ofte er litt mer dempet i toppen. Diskantinnstillingene kan trygt eksperimenteres med, da en økning eller senkning oppleves som nettopp det, uten å gå utover selve lydkvaliteten. Personlig trives jeg faktisk i mange tilfeller med diskantområdet økt med +0,75 dB.

Singer/songwriter Sophie Zelmanis nydelige stemme står frem som klare dagen, og det ytterst velplassert i midten av lydbildet. Her er det luft i bøttevis, og i vårt godt dempede lytterom virker det som bare en fordel å sette høyttalernes diskantgjengivelse til maksimum. Lydbildet vokser en anelse i bredden, samtidig som det blir et hint mer gjennomsiktig enn med nøytral diskantinnstilling.

Jeg innbiller meg at Kef-høyttalerne er like åpne som Genelec 8260A, et par aktive monitorer til nesten 70.000 kroner, som jeg dessverre ikke lenger har å sammenlikne med. Høyttalerne har dessuten et bedre fundament i bassen enn det aller meste jeg har hørt av stativhøyttalere (nevnte Genelec-høyttalere ekskludert).

Det kommer heller ingen ulyder fra høyttalernes kabinetter, dette er blant det mest klangnøytrale jeg har hørt.

Lite livlig med svak forsterker
Ankepunktet er at høyttalerne låter lite livlig med den strømsvake forsterkeren fra Wadia. Sammenliknet med Usher Be-718 DMD drevet av Musical Fidelity M6i, en kombinasjon som til sammen koster 56.000 kroner inkludert stativer, låter det flatere og kjedeligere. Det hjelper ikke spesielt å skyve Kef-ene nærme veggen (i vårt rom låter de best ca en meter ut fra vegg), som gir en litt fyldigere dog mer utflytende bassgjengivelse. Det er nemlig kraft som mangler her.

Mer kraft
Når Kef-høyttalerne derimot får prøve seg med den samme Musical Fidelity-forsterkeren, blir det andre boller. Turboen sparker inn, og de viser seg fra en langt mer standhaftig side. Lydbildet vokser i størrelse, hvert instrument står lenger fra hverandre og med bedre markerte anslag. Det var dette som manglet, og Kef-høyttalerne er straks i en ganske annen liga enn de fra Usher – selv om de også er meget bra.

Med mektig, klassisk musikk som Tsjaikovskys ”Svanesjøen” er det glimrende kontroll på messingen samtidig som strykerne er både luftige og aggressive. Jeg blir slukt inn i en musikalsk verden av endeløse strukturer og klangfarger. Og bassen er slett ikke slank. Kef Reference 201/2 går minst like dypt som Usher, samtidig som de er strammere. Kef-ene har dessuten vesentlig dypere grunntoner å stå på enn B&W 805 Diamond, samtidig som jeg føler sammenhengen er enda mer helstøpt hos Kef.

Fremdeles er det litt å gå på. Det er ikke det at jeg ønsker å spille høyere, da høyttalerne sammen med MF-forsterkeren spiller mer enn høyt nok. Jeg bare føler at det kan bli enda mer kontroll når man spiller høyt. Ikke minst når kanonene fyrer av på slutten av 1812-ouverturen, som med Musical Fidelity tar litt for mye oppmerksomhet bort fra resten som foregår.

Enda mer kraft
Dagen reddes av Chapter Précis 250S, undertegnedes integrerte til 75.000 kroner. Med denne koblet til, vokser Kef-høyttalerne virkelig ut av sitt skall. Lydbildet males utover på et gigantisk lerret, samtidig som stillheten senkes mellom satsene. Dette er hva jeg kaller high-end-lyd! Det er helt klart at disse monitorhøyttalerne er noe helt spesielt. Jeg er nødt til å sammenlikne med mine egne Gallo Reference 3.5, et par gulvhøyttalere til 60.000 kroner. Selv om litt ekstra penger går til det sidemonterte 10-tommers basselementet, er Gallo-høyttalerne spesielle nettopp på grunn av sin oppløsning i overtonene og helstøpte mellomtonegjengivelse.

Superskjerpet mellomtone
Det er derfor overraskende at Gallo-høyttalerne, som få kan utfordre i sitt øvre register, plutselig nærmest oppleves som sløve i mellomtoneregisteret. Kvinnevokal har sjeldent kommet så langt ut som hos Kef-høyttalerne, uten at det har gått på bekostning av den musikalske helheten. For her er lydbildet intakt. Det skal sies, at om opptaket er litt harskt og spisst, blir det litt mye med en 0,75 dB hevelse i diskanten. Da kan høyttalerne stilles til nøytralt, eller prøv å demp med enten -0,75 eller -1,5 dB. Personlig gikk jeg aldri under nøytralt, verken på det dempete testrommet på jobben eller hjemme i min mer klanglig levende stue.

Elektroniske dypbassrytmer avslører i stor grad om en høyttaler mangler dypbass. Og det er ingen hemmelighet at med den psykedeliske trance-låta ”Deck & Sheker” av Infected Mushroom gjengis bassen tydelig dypere av Gallo-høyttalerne. Likevel føler jeg ikke at Kef totalt sett står noe tilbake. For det første er det enda mer fokus på alle de elektroniske lydeffektene som ligger oppover i frekvensområdet, som er meget viktig på denne typen musikk. For det andre er bassen så rask og med mange klangfarger, at mangelen på skikkelig dypbass ikke oppleves som noe savn. Dessuten er det alltids muligheter for å kline til med en subwoofer siden en gang!

Konklusjon
Et par stativhøyttalere til 50.000 kroner inklusive stativer reiser høye forventninger. Til denne prisen kan man ikke tilgi det minste feilskjær.

Og Kef Reference 201/2 skuffer ikke. Den varter opp med et lydbilde så helstøpt og forvrengningsfritt at det meste annet låter sløvt og livløst i forhold. Kvinnevokaler, mannsstemmer, et stort orkester eller harde elektroniske rytmer – alt sitter! Og det låter himmelsk og oppløst, og høyttalerne er noe av det raskeste og mest dynamiske vi har vært borti (før prisen går til himmels)! Vi opplever heller ikke dypbass som et savn, for ekte treveishøyttalere som dette er, har de faktisk ett og annet bassess i ermet.

Høyttalerne krever sitt av elektronikken. For lite kraft vil gi et detaljert og fint, men altfor livløst lydbilde. Høyttalerne klarte seg fint med en Musical Fidelity M6i til 23.000, men låt enda mye bedre med en Chapter Précis 250S til 75.000 kroner. Nå skal vi ikke påstå at en slik er nødvendig, men poenget er at her skal det ikke spares på kreftene – eller pengene!