: PMC PB1i Signature

Man skal ikke skue hunden på hårene heter det, og når man ser de slanke gulvstående høyttalerne fra PMC, er ikke fet lyd det første man tenker. Så feil kan man ta. Jeg er gammel nok til å huske at liter var en kvalitetsbetegnelse på høyttalere, større var alltid bedre og selv valgte jeg JBL-høyttalere for 30 år siden, delvis på grunn av størrelsen på det hvite basselementet. Men det er som kjent ikke størrelsen det kommer an på, og selv om mine JBL-er den gang spilte fett, manglet de kvaliteter som mange av dagens høyttalere har i rikt monn. Også moderne JBL-høyttalere.

Den gang eksisterte ikke PMC. De startet først i 1990 med en høyttaler for profesjonell monitoring, kalt BB5-A. En høyttaler med integrert forsterker, som ble benyttet av blant andre BBC som mastering monitor, og som finnes den dag i dag. I en forbedret utgave kalt BB5-XBD-A. De ville definitivt scoret høyt om liter fremdeles var et kvalitetskriterium.

Høyttalerne er enorme, og vil neppe bli godtatt av den bedre halvdel om man skulle bli fristet til å kjøpe den sivile utgaven, for å innlemme den i anlegget i stuen. Men det finnes alternativer, for PMC lager en hel serie med høyttalere fra den kompakte DB1i til den enorme BB5 XBD, som er tilpasset hjemmebruk og leveres i fine trefinerte kabinetter.

Noen av dem har vi testet tidligere, blant dem de meget lekre Fact.8. En slank gulvstående toveis høyttaler som kan noe slanke gulvstående høyttalere sjelden kan. Nemlig å gå dypt i bassen. Skikkelig dypt, sånn at man kan bli småkvalm, men på en god måte. Grunnen til at de små høyttalerne går så dypt, er at de benytter et gammelt velprøvd prinsipp kalt transmisjonslinje. Eller Advanced Transmission Line som PMC kaller det. ATL benyttes også i PMCs PB1i Signature, som vi tester her, og jeg må innrømme at de blåste all min skepsis vekk på sekunder, etter at jeg pakket dem opp og startet innspillingen.

Dette er noe ganske annet enn det jeg forbandt med tidligere tiders transmisjonslinjehøyttalere, som for eksempel TDL høyttalerne fra 80-tallet. Signature-utgaven er basert på den normale PB1i, men har fått oppgraderte komponenter og et optimalisert delefilter, fintrimmet av grunnleggeren selv, Peter Thomas. I tillegg er kabinettet kledd i en rødtonet palisenderfiner. Og høyttalerne leveres med hele 20 års garanti fra fabrikk.

Dypbass fra undergrunnen
Hvis man ser bort fra elektrostathøyttalere og hornhøyttalere, er det vanligste kabinettprinsippet for de fleste høyttalere, et kabinett med bassrefleks. Riktignok lages det ennå noen lukkede kabinetter, hvor det ikke finnes noen ventilasjon av lydbølgene inni kabinettet, men det er bassrefleksprinsippet som dominerer. Hvilket ikke er det minste rart. Når man ventilerer som jeg liker å kalle det, et høyttalerkabinett med en bassrefleksport, oppnår man tre ting:

Kompresjonen som dannes av lydbølgene inni kabinettet reduseres betraktelig, høyttalerens følsomhet/driftseffekt bedres, og sist, men ikke minst, bassen skjøtes med litt større rekkevidde omtrent der hvor basselementets virkningsgrad faller til bakken. Bassporten kompenserer for det, ved å legge nesten en halv oktav til bassens nedre grensefrekvens. Slik at selv en liten bokhyllehøyttaler kan øke rekkevidden fra 60 til 45 Hz. Noe som slett ikke er ubetydelig når vi vet at mange instrumenter fra pianoer til vokaler trenger undertonene i bassen for å gjengi musikken med en realistisk fylde og klangkarakter.

For ikke å snakke om hvor mye trommer og ikke minst kirkeorgler har igjen for at høyttaleren er i stand til å gjengi dype frekvenser.

Men hvis man kan gi en høyttaler en hel ekstra oktav i bassen, fra enten 60 til 30 eller 50 til 25 Hz, da kan man både oppnå et realistisk dypbassnivå og samtidig skape et fundament i bassen som man ellers må ty til en subwoofer for å få til.

Det er hele grunnen til at transmisjonslinje eksisterer, nemlig ønsket om å få mer av dypbassen frem i lydbildet. Uten å måtte ty til en separat subwoofer.

Transmisjonslinje
For å lage en såkalt transmisjonslinje, ledes bassen i kabinettet fra basselementet, langs en lang kanal opp og ned innvendig og ut av kabinettet via en port. Omtrent som en bassrefleksport. Men der bassrefleksen legger en halv oktav til i bassen, legger transmisjonslinjen til en hel oktav. Ulempen med dette prinsippet er at effekten av transmisjonslinjen varierer med hvor høyt man spiller. Og at kabinettvolumet må økes for at det skal ha noen effekt.

Tyske T+A har løst problemet med bedre demping i kabinettet, det samme har PMC gjort. Rett og slett for at høyttaleren skal være helt lineær i bassen uansett hvor høyt eller lavt man spiller. Innvendig er kabinettet dempet med et materiale som absorberer alle frekvenser utenom de dypeste. Dermed er det bare dypbassen som ledes gjennom kabinettet, og man oppnår økt rekkevidde i bassen, redusert forvrenging ved lave frekvenser, og ikke minst hørbar bass selv når man spiller lavt.

To 17 cm basselementer er montert slik at bassen ledes ut gjennom en 3,5 m lang transmisjonslinje. Sammen med en 7,6 cm mellomtonedom (!) og en SEAS-produsert 27 mm diskantdom, skal PB1i Signature rekke fra 24 Hz i bassen til 25.000 Hz i diskanten. Noe som er ganske ekstremt for en såpass slank høyttaler, men siden den benytter en relativt lang transmisjonslinje, er kabinettdybden hele 40 cm.

Kontrollert kontrast
Med et seriøst bassfundament oppnår man en bonus som faktisk gjør resten av høyttaleren enda bedre. Instrumenter som i hovedsak ligger i mellomtoneregisteret, gjengis ofte mer virkelighetsnært. Særlig gjelder dette vokaler, hvor klangen høres ut som den klinger fra hele kroppen, og ikke bare fra munnhulen. Og så får man ikke minst, med de dypeste tonene fra celloer, konsertklaver, store trommer, pauker og store pipeorgler.

Hvor dypt går PMC-høyttalerne egentlig? PMC sier 24 Hz, men i normale rom er det sjelden dypbassen rekker så lavt, så jeg sjekket. Hos meg gikk høyttalerne ned til 31,5 Hz uten problemer og rullet pent av ned mot 25 Hz! Det har aldri skjedd før at en høyttaler har levert effektiv bass på så dype frekvenser i mitt lytterom.

PMC hevder at høyttalerne er lettdrevne, jeg vil nok si at en kvalitetsforsterker uansett er påkrevet. Under testen benyttet jeg alt fra Musical Fidelitys 500 watt kraftige M6-forsterker, til den enestående D-Premier fra Devialet, og naturligvis McIntosh MC601 600 watts monoforsterkere. Uansett hvilken jeg benyttet, spilte PMC-ene organisk og mektig, med en dynamisk kontrast jeg sjelden har opplevd. Klangbalansen oppfattet jeg som snorrett og nøytral, og lydbildet var fjellstøtt uansett hvor høyt jeg spilte.

Bassoloen og trommesolen på Ain’t Misbehavin’ fra Keith Jarretts Live At Montreux i 2001, kan være en utfordring for små basselementer, men ikke her. Små dynamiske kontraster, og de store kontrastene likeså, satt som armering i betong. Det første som slo meg var at høyttalerne antagelig har noe av det laveste forvrengingsnivået jeg har hørt fra en høyttaler. Selv med fullt gasspådrag klarte jeg ikke få dem til å miste kontrollen i bassen.

Klaverspillet til Keith Jarrett og klangen fra instrumentet var krystallklart gjengitt ned til den laveste tonen. Ikke kunne jeg finne noe sted i mellomtonen som lød farget eller betont, noe som bør bety at mellomtoneelementet er temmelig lineært.

Lyden av kakkingen til trommestikker mot kanten på skarptrommen til Jack DeJohnette på blant annet åpningssporet Four, lød som pistolskudd i rommet, hele tiden mens høyttalerne lød uanstrengt og gnistrende dynamisk med et lydtrykk rundt 100 dB.

Vokaler lød praktfullt. Det er en dybde i lydbildet som forsterker realismen betraktelig, men blant andre Josefine Cronholms vokal – på In Your Wild Garden for eksempel – opplevde jeg som silkemyk og skremmende nær. Uten noen hørbar kornethet, forvrengning eller spissing av sibilanter. Sara Ks hesere og mørkere vokal har jeg bare hørt mer naturlig gjengitt på QUAD ESL-2905, men bare hårfint bedre. Store ensembler og symfonier flyter vektløst og mektig ut av høyttalerne. Alltid med den samme totale kontrollen og en strålende klar dynamisk kontrast.

Tankene mine gikk til de større høyttalerne til Audiovector, Dynaudio og Piega, men få av dem har de samme komplementære ferdighetene til PB1i Signature. Og ingen av dem går like dypt i bassen.

Bassisten Ezperanza Spaldings Ponta De Areia inneholder en nesten overveldende bass, og ikke uventet gjør PMC-høyttalerne en upåklagelig jobb med å gjenskape det store instrumentets skala og dype klangkarakter. Kanskje har jeg ikke hørt nettopp det bedre, særlig ikke med McIntosh MC601 monoforsterkerne som motor i anlegget. Minst like sjokkerende er Bachs Toccata og Fuge, hvor kirkeorgelets dype bass truer med å skremme trærne ute i hagen opp med røttene. Det dundrer og braker, men hele tiden har høyttalerne en kontroll over dypbassregisteret som jeg ikke kan huske å ha hørt i mitt rom, fra noen andre høyttalere.

Magisk musikkformidler
Det er ikke bare den fantastiske dypbassen disse høyttalerne kan gjengi, som er enestående. De lyder også krystallklart gjennom hele frekvensområdet fra bass til diskant. Uansett hva man spiller, har de total kontroll og de spiller høyere enn de fleste føler seg komfortable med – uten at det finnes spor av nevneverdig forvregning. Her er en grad av oppløsning, dynamisk kontrast og gjennomsiktighet, i kombinasjon med dyp bass, som man skal både betale en del mer for – og ha plass til – hvis man skal overgå de samlede kvalitetene til PMC PB1i Signature.