For folk flest som ønsker fine bilder, er det ofte nok med et godt kompaktkamera. Men mange vokser fra kompaktkameraet og vil fri seg fra begrensningene, og ikke minst, de vil gjerne ha høyere bildekvalitet. Da er systemkameraer et godt valg. Da får man et fleksibelt kamera som kan brukes til det meste,  i mange år, og utvides med ulike objektiver etter behov. Enten man planlegger å fotografere bier og blomster, landskap eller portretter.

Men det har sin pris å velge et systemkamera. Og da tenker vi ikke bare på at kameraet koster mer. Det er også større og tyngre, og for de fleste som er vant til et kompaktkamera; alt for avansert.

For mange vil det opplagte systemkameraet være en speilrefleks fra Canon eller Nikon, men en alternativ løsning kan for mange være den nye generasjonen systemkameraer, som kalles hybridkameraer. De ser ut som et speilreflekskamera, men fordi speilhuset (og i mange tilfeller søkeren) er borte, er de fysisk mindre og lettere.

Panasonic, Samsung, Sony og Olympus er allerede etablerte i markedet for speilløse hybridkameraer. Panasonic var først ute og har nylig lansert Lumix G3, som er tilpasset nettopp de mange som ønsker å ta steget fra kompakt til systemkamera, men vegrer seg for å velge en speilrefleks. Lumix G3 ligner et speilreflekskamera, men har i stedet en elektronisk søker, intet speil, og er mer kompakt enn for eksempel Canon EOS 600D og Nikon D5100. Som begge er i samme prisklasse.

Antallet knapper er få, i stedet har Panasonic lagt vekt på at målgruppen for G3 er de som helst ikke vil måtte forholde seg til mange innstillinger. Derfor er de fleste innstillingene man ikke trenger ofte, flyttet i menyene på den vri og vippbare pekeskjermen – med 460.000 punkters oppløsning. Som også kan brukes som elektronisk søker. På lik linje med LCD-søkeren på toppen, som har 1,44 Mp oppløsning.

Funksjoner og brukervennlighet
Man skifter mellom søker og skjermbilde med en knapp ved siden av søkerokularet. Mer påkostede kameraer – og forgjengeren G2 – gjør dette automatisk med sensorer som sitter ved siden av søkeren. Innvendig har kameraet fått en ny 15,8 megapiksler bildebrikke, som også støtter full 1080i HD-video i AVCHD-kvalitet. Som betyr full HD, men med litt mindre videofiler på minnekortet enn i andre HD-formater enn AVCHD. Det er også mulig å velge 720p HD-video som gir god oppløsning, men mindre videofiler som lettere lar seg redigere i annen programvare enn den som følger med kameraet.

Med færre knapper å forholde seg til, vinner kameraet garantert venner blant folk flest, mens viderekomne og proffer nok heller vil vurdere Lumix GH2. Som har et mer omfattende funksjonsnivå og flere knapper for direktevalg av innstillinger. Men det betyr ikke at G3 er blottet for muligheter.

Foruten fire bilder per sekund i serieopptak for å fange hurtige bevegelser, lysfølsomhet opp til 6400 ISO for å holde lukketidene korte i dårlig lys, og fokussporing både på video og stillbilder, har det en hurtigknapp for å starte og stoppe videoopptak, og en egen iA og iA+-knapp. Med den aktiverer man kameraets såkalte intelligente automatikk. Hvor kameraet ikke bare måler lys og finner hvitbalanse, men også velger motivprogrammet som passer situasjonen best. For eksempel kan man peke kameraet mot ansiktet til en person, da velger kameraet portrettautomatikk med mindre blenderåpning for skarpt ansikt og dusere bakgrunn.

Mange av funksjonene man kan ha nytte av, er tilgengelige på skjermen. Man trenger bare å peke på for eksempel Q.Menu – hurtigmeny for de mest brukte innstillingene – så dukker innstillingene man kan endre på opp, og man peker på funksjonen man ønsker å endre. Det hele er forbausende oversiktlig og enkelt å forholde seg til.

Og jeg vil våge den påstand at om et par-tre år, er pekeskjermer så vanlig på kameraer, at folk flest ikke vil forholde seg til andre knapper enn strømbryteren og utløseren på et kamera.

Praktisk nok er det mulig å – til en viss grad – skreddersy skjermmenyene, i hvert fall Q.Menu, slik at man kan velge selv hvilke funksjoner man vil ha på første skjermbilde, kjapt tilgjengelig. Man kan også lagre en rekke innstillinger i kameraets to minnebanker, tilgjengelig som C1 og C2 på funksjonshjulet på toppen.

I hånden
Fremskrittet har dog sin pris, Lumix G3 er et veldig lite kamera, håndgrepet foran og plassen til fingre er derfor begrenset, sammenlignet med et tradisjonelt speilreflekskamera. For de mange som G3 antagelig appellerer til, er det neppe noe stort problem.

Kameraet mangler mikrofoninngang slik at man må bruke den innebyggede, zoomobjektivet har integrert optisk bildestabilisator for å redusere faren for uskarpe bilder ved lange lukkertider, men knappen for valg av stabilisator eller ei er fjernet fra objektivet og lagt i oppsettmenyen på kameraet.

Den elektroniske søkeren er sammen med Olympus VF-2, den beste på markedet akkurat nå. Det er lite etterslep når man panorerer, og relativt lite grums i lite lys. Fordelene med den elektroniske søkeren er at man ser bedre i lite lys, hvor en optisk søker blir mørk.

Bildekvalitet
Det er ingen grunn til å frykte for bildekvaliteten fra G3. Kameraet leverer nemlig svært fine bildefiler. Til og med de komprimerte JPEG-filene – som vi tror de fleste vil benytte – har god fargebalanse, kontrast og tonalitet. Portrettbilder blir svært fine med G3 og 14-42-zoomen, særlig siden man kan velge portrett eller naturlig fargegamut, og selv justere kontrast, fargemetning og skarphet.
Oppløsningen imponerer ikke like mye. Her skulle man tro at nesten 16 megapiksler ga en betydelig forbedring sammenlignet med 12 megapiksler. Sannheten er at man skal zoome mye inn på bildet og lage store forstørrelser før de ekstra megapikslene får betydning. Det betyr ikke at oppløsningen er dårlig, tvert i mot, for detaljskarpheten er meget god og jevn over det meste av bildeflaten. Den faller riktignok merkbart ved høy ISO.

Bildefilene er rene og pene helt opp til 800 ISO. Da begynner finkornet støy å dukke frem i mørke partier, men det er av relativt ubetydelig karakter. Litt mer støy ved 1600 ISO, men fremdeles uten noen relevans for folk flest. Ved 3200 ISO begynner fargestøyen å gjøre seg gjeldene, kornstøyen blir merkbart grovere og 6400 ISO er på grensen til brukbart. Her bør man ikke lage særlig store forstørrelser, 10 x 15 cm går fint. Mens man til sammenligning kan lage forstørrelser i A3+ fra bildefiler mellom 160 og 1600 ISO uten å se mye til bildestøy.

Panasonics kameraer med AVCHD-video har alltid levert meget god videokvalitet. Lumix G3 er intet unntak. Oppløsningen er som ventet høy, det er fint lite flimmer å spore, og kitobjektivet klarer fint å fokusere på bevegelige motiver, så lenge det er godt med lys. Å lage småsnutter med G3 som man kan vise på tv-en hjemme, vil glede mange med nær kringkastingskvalitet i HD, og generelt god videokvalitet. Lyden derimot er ikke helt på nivå med det man ser på skjermen. Det lyder litt tynt og videoopptak med musikk blir ikke all verden.

Konklusjon
Hvis man er ute etter et enkelt, men meget godt kamera som leverer bildekvalitet på nivå med gode speilreflekser, er Panasonic Lumix G3 et opplagt valg. Det er forbausende enkelt å få gode bilder med. Den praktiske og fleksible pekeskjermen, og muligheten til å selv bestemme over nesten alle funksjoner, gjør G3 til et kamera som passer folk flest meget godt. Kameraets intelligente automatikk passer på alt for deg, og så kan man bli enda mer kreativ etter hvert som man lærer seg de mange mulighetene kameraet har.

Også i denne testen: