TEST: Qobuz

Strømming er fantastisk: Man har adgang til – rundt regnet – all musikk, hvor som helst og når som helst. Og selv om man har en velvoksen musikksamling og nyter følelsen av å kunne holde et album i hånden, er det raskere å finne et bestemt musikkstykke med mobilen, enn det er å ligge på kne foran reolen og lete.

Dessverre har strømming tidligere vært forbundet med dårlig lydkvalitet. Spotify, som stort sett er dominerende, leverer 320 kilobits som sin ”high quality” lydkvalitet. Og hos Apple Music er bildet det samme.

Tidal har hittil vært den eneste musikktjenesten med offisiell skandinavisk tilstedeværelse, som har tilbudt musikk i tapsfri kvalitet. Men det monopolet er nå blitt brutt av franske Qobuz. Det handler ikke bare om det finnes en hjemmeside på norsk, og om man kan betale med kort. Men også om at de kunstnerne som norske brukere forventer, er tilgjengelige. Og det er de!

Høy oppløsning

CD-kvalitet er et minstekrav for musikknytelse i hi-fi-kvalitet. I hvertfall hvis det foregår på hjemmeanlegget. Men der det neste slaget skal stå, er HD-lyd. Altså lyd med en større oppløsning enn de 16-bit/44,1 kHz som er CD-formatets begrensning.

Avhengig av musikksmak og hell vil en større eller mindre del av bakkatalogen fra dine yndlingskunstnere være tilgengelige. Jo smalere og mer eksotisk smak, jo mindre er sjansen. Men det er en god porsjon tilfeldighet innblandet.

Som dyrker av engelsk prog-rock, gleder jeg meg over å finne hele Pink Floyds bakkatalog i HD-oppløsning. Men undrer meg over at ikke noe av Genesis’ repertoar er tilgjengelig i samme kvalitet. Og det gir meg ingen trøst at ”The Monkee’s Greatest” med det engelske tyggegummi-popbandet med samme navn fås i full 24-bit /192 kHz-oppløsning.

Qobuz er ikke alene om å tilby HD-kvalitet. Det samme gjør Tidal. Hos dem heter kvaliteten ”Masters”, og hos begge er HD-lyden inkludert i samme abonnement som alminnelig CD-kvalitet.

Men der Tidal bruker det kontroversielle MQA-formatet, som dels er tapsgivende, og dels bare støttes av få maskinvareprodusenter, er filformatet hos Qobuz, FLAC. Det betyr at HD-filene kan avspilles på alle digitalkonvertere (og for den saks skyld alle multiromssystemer).

Det betyr også at Qobuz stiller store krav til internettforbindelsen. Avspilling av 24-bit/192 kHz får det trådløse nettverket til å gispe etter luft ved 32 megabits i sekundet. Noe som er omkring det dobbelte av hva som kreves for å se film på Netflix i 4K-kvalitet!

Norske navn er også med. Både de kjente og de smale. Men kun i CD-kvalitet.

Epler vs. pærer

Vanligvis er det en forutsetning når man vurderer lydkvalitet, at de tingene som sammenlignes er … usammenlignelige. Og når det gjelder strømmetjenester, må man holde tungen rett i munnen. For skyldes forskjellen i lydkvalitet overførselen, eller handler det om kildematerialet?

Det samme albumet finnes ofte i flere utgaver som umiddelbart ser identiske ut. Det kan være snakk om en nyere remastering – eller til og med om flere forskjellige remaster-utgaver. Og spesielt populære album kan være utgitt i spesielle audiofile versjoner.

Som plate- og CD-kjøper er jeg smertelig bevisst dette. En del sentrale album i min samling har jeg kjøpt minst fire ganger: først på LP, så på half-speed-mastered jomfruvinyl, så på CD, og deretter i minst en remaster-utgave!

Ved siden av demaskerte utgaver, som kan avsløres ved å lese det med liten skrift, kan den samme versjonen dessverre også opptre i forskjellig kvalitet på strømmetjenestene. Når en strømmetjeneste anskaffer musikk, kjøper de jo ikke fysiske album, men digitale lydfiler – og tusenvis av gangen.

Vanligvis lønner det seg å velge den nyeste utgaven, og er det en audiofil versjon, så velg denne.

Noen ganger er det forøvrig helt i orden å sammenligne epler og pærer. Qobuz har således en del album i HD-oppløsning som på andre tjenester kun tilbys i vanlig CD-kvalitet. Det teller naturligvis til deres fordel.

Er der så en forskjell?

Hvis du er vant til tapsgivende strømming fra Spotify eller Apple Music, kan du like godt innstille deg på at den månedlige utgiften heretter vil være fordoblet. For det er mye bedre. Så mye at du neppe vil tilbake igjen.

Har du allerede abonnement på Tidal HiFi, er forskjellen mer subtil. Tidals ”Masters” er i HD-kvalitet, men det er ikke tapsfritt. Direkte sammenlignet med utstyr som kan dekode MQA (en NAD C658 forforsterker med BluOS), er forskjellen liten. Det er kanskje litt mer frihet og åpenhet. Litt mer luft mellom instrumentene. Men det krever i beste fall et godt opptak. Og ikke alle album som er tilgjengelige i HD-kvalitet, har reelt noe å bruke all den oppløsningen til.

Merk at dette gjelder uansett hvilken strømmetjeneste musikken avspilles gjennom. De fleste album går igjen mellom tjenestene.

Det som til gjengjeld utgjør en forskjell, er at Qobuz ikke krever spesiell maskinvare for å dekode HD-lyden. Hvis din digitalkonverter eller forsterker ikke støtter MQA, avspilles Tidal Masters i vanlig CD-kvalitet.

Utfordrende grensesnitt

Det er angivelig 60 millioner musikkspor på Qobuz (omtrent samme antall som hos konkurrentene Tidal og Spotify) – men de er ikke lette å finne! Søkefunksjonen er sånn sett dyp nok, og man kan søke på ikke bare kunstnere og titler, men også komponist, opptredener og plateselskap.

Problemet er den uoversiktlige måten resultatet presenteres på. Album, singler og enkeltlåter presenteres mellom hverandre, og uten å være sortert etter hverken alfabetet eller utgivelsesår. Og samme album kan opptre flere ganger på tilfeldige steder i listen, hvis det finnes flere utgaver.

Når man langt om lenge har funnet det sporet man leter etter, kan det lagres i en spilleliste. Men også her spenner Qobuz’ brukerflate ben: Der organisering av spillelister er en enkel klikk-og-dra-operasjon på andre strømmetjenester, skjer det gjennom en komplisert menyfunksjon i Qobuz. På Windows-appen krevde det hjelp fra Qobuz’ tekniske support for å lokalisere den – og i Android-appen lyktes det aldri.

Konklusjon

Med Qobuz’ innmarsj på den nordiske scenen er det lagt opp til ny konkurranse på høykvalitets-strømming. Et område hvor Tidal hittil har vært enerådende.

Qobuz stiller med en katalog med masser av høyoppløst musikk, og de gjør det i ukomprimert FLAC-format som ikke krever spesiell maskinvare. Grensesnittet er dekorativt, men dysfunksjonelt, men alt i alt er opplevelsen positiv. Da man kan få en måneds gratis prøveabonnement, er det ikke mye å tenke over.