Anmeldelse: Pørni, sesong 1

Henriette Steenstrup fikk sitt gjennombrudd som halvsliten postsorterer i Pål Sletaunes sosialrealistiske drama fra Oslos østkant, Budbringeren, i 1997. Siden har hun underholdt det norske folk i en rekke filmer og serier, senest med en liten rolle i fantastiske Velkommen til Utmark.

 

I Viaplays nye originalserie spiller Steenstrup alenemoren Pernille «Pørni» Middlethon, med to krevende tenåringsdøtre, en introvert nevø, en nyfrelst homo-far (Nils Ole Oftebro) og en mentalt krevende jobb i barnevernet.

Pørni har kommet til en alder i livet der pupper ikke lenger angis i cup-størrelser, men måles i meter. Fem år etter skilsmissen har hun ennå ikke ligget med en mann, til sin venninnes store fortvilelse. Men både yngstedatterens lærer og en kollega, «Kommune-Bjørnar» (Gunnar Eiriksson), legger sin elsk på henne.

Kveldene tilbringes stort sett i ensomhet i bilen, i garagen, med et glass rødvin, eller snakkende inn i mobilsvareren til sin avdøde søster – alt for å blåse ut og/eller koble av, fra tverre tenåringer, håpløs eksmann, bedritne omsorgspersoner og et ikke-eksiterende kjærlighetsliv. Livet består stort sett av å tilpasse seg, og tilrettelegge, for alle rundt henne, der utakk er verdens lønn.

Steenstrup selv er serieskaper og manusforfatter, og har skrevet et godt sammensveiset, moderne hverdagsdrama, som de fleste kan kjenne seg igjen i; og som oppleves som en (vel fortjent) hyllest til alle verdens varmhjertede omsorgsmødre.

De hverdagslige konfliktene står i kø, med tverre, ufine, storforlangende tenåringer, mugne fotballmødre som (i sosialdemokratisk ånd) insisterer på at man skal heie på alle (!), utmattende hverdager på jobben og en familie som byr opp til konflikter og ufred. Det hele et lunt skråblikk på virkeligheten, uten at det bikker over i parodi, som ofte er problemet med tilsvarende amerikanske TV-serier.

Komikken balanseres subtilt med alvor, savn og tristesse; der søsterens brå død går som en rød tråd gjennom serien.

Det er Steenstrup selv som er Pørnis sterkeste kort, og, med en god porsjon herlig befriende selvironi, bærer hun serien på sine skuldre og leverer en tvers igjennom menneskelig og toverdig rolle. Det sagt så støttes hun av noen glimrende biroller, ikke minst, Vivild F. Berg som eldstedatteren, Gunnar Eiriksson og Agnes Kittelsen. Ulrikke H. Døvigen både høres ut og spiller som om hun er på en konstant opptaksprøve på teaterhøyskolen.

Dessverre har Steenstrup falt for fristelsen med å komme trekkende med noen litt for åpenbare, og lettvinte, stereotyper/klisjeer, som at det (i politisk korrekt 2020-tallets ånd) må være med en homofil karakter, samt at eksmannen (Jan Gunnar Røise) er selve kroneksempelet på fullstendig håpløs far som glemmer alle avtaler og jevnt over ignorer barna.

Pørni er en skikkelig hjertevarm hverdagsserie som evner å både underholde og samtidig gir litt åndelig påfyll. Står som en bauta i Steenstrups mangslungne karriere. 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på hele sesongen, som i sin helhet kan strømmes fra Viaplay fra den 2. mai.