20 kameraer som har skapt historie

Han var helt sikkert ikke klar over det, men Oskar Barnacks drøm om å lage et lite kamera som var lett å ta med seg, skulle forandre historien for alltid. Prototypen på det første kompaktkameraet han lagde for Ernst Leitz Optische Werke, var det første stillbildekameraet som brukte film i 35 mm-format. Noe som gjorde det mulig å lage et kamera som gikk ned i jakkelommen.

Det var en stor kontrast til datidens kameraer som gjerne var en stor kasse på stativ, og glassplater i en koffert. Ikke akkurat hendig.

Barnacks kamera ble vist til måpende tilskuere på Leipzg-messen i 1925, og det etter datidens norm, knøttlille kameraet vakte både oppstandelse og begeistring.

Det er ingen overdrivelse å si at Leica model A, eller bare Leica I – senere kalt Ur-Leica, startet en revolusjon hvor de fleste kameraer adopterte det samme formatet senere kjent som småbildeformat. I dag omtalt som fullformat, men negativet – eller bildebrikken som vi sier i dag, har den samme 24 x 36 mm bildeflaten som Barnacks Leica fra 1925.

Men Leica I var ikke det eneste kameraet som skulle få stor betydning for historien.

Helt siden Niépce klarte å fange et motiv i et permament fotografi, trolig i 1824, har fotografiet gått fra å være noe eksotisk for de få innvidde, til den mest demokratiske utrykkformen kanskje noensinne.

Det startet forøvrig ikke med Joseph Nicéphore Niépce, som han het, men med Kodak.

De var først i markedet med et kamera som var relativt enkelt å bruke. Det behøvde ikke stativ eller skjøre glassplater, og var Kodaks første vellykkede forsøk på å demokratisere fotografering. Senere skulle flere produsenter føre både teknlogien og demokratiseringsprosessen videre, hele tiden med innovasjoner som gjorde det enklere å bruke kameraet, og lettere å få tatt bilder som ikke var uskarpe, under- eller overeksponerte, eller fullstendig utvisket.

Man kan argumentere for hvor betydningsfulle forskjellige kameraer har vært for fotografiet, men blant et hav av kameraer, er det noen som skiller seg veldig ut.

Her har vi samlet 20 av de viktigste analoge kameraene, som har flyttet grenser og introdusert ny teknologi som senere har fått større betydning. I motsetning til en kåring av verdens vakreste kameraer, er denne kåringen en uhøytidelig, men objektiv utvelgelse av det vi mener er de 20 viktigste kameraene.

Kanskje kjenner du igjen noen av dem.

Kodak Brownie – 1900

Det kasseformede Brownie-kameraet var en enklere og langt billigere utgave av Kodak I fra 1888, og det første kameraet som virkelig ga flere muligheten til å fotografere. Kameraet kostet én dollar, ikke småpenger selv på den tiden, men råbillig sammenlignet med Kodak I som kostet 25 dollar, 12 år tidligere. Kodak Brownie var det første sikt-og-skyt-kameraet, en slags stamfar til Instamatic-kameraet om man vil.

Leica Model A (Leica I) – 1925

Det første virkelige lommekameraet. Med 35 mm-film og 24 x 36 mm negativ, ble Leica-kameraet ur-faderen til det moderne småbildekameraet. Leica I var utstyrt med en 50mm f3.5, målsøker og den opprinnelige formen på kameraet, går igjen i dag i moderne Leica-kameraer, og er kanskje det mest kopierte kameradesignet. Hvorfor? Fordi man ikke kan forbedre perfeksjon.

Kine Exakta I – 1936

Kodak i USA var blant de tidlige pionerene, men i Tyskland hadde lange optiske tradisjoner, kombinert med høy kunnskap om finmekanikk, skapt en gryende kameraindustri. Exakta er en av mange tyske produsenter man ikke finner i butikkhyllene i dag, men i 1936 var dette en liten revolusjon. I likhet med Leica I, brukte også Kine Exakta I  35 mm-film. Sammenlignet med Leica I, var dette et superavansert kamera. Oppfellbar optisk søker, single-stroke fremtrekksarm, 1/1000s lukkertid, selvutløser, avtakbart bakstykke og innebygget filmkutter, var mildt sagt uvanlig på den tiden.

Rolleiflex Automat – 1937

Denne typen kamera skulle etter hvert bli et kjent syn for mange. Den vertikale sjaktsøkeren og to linser er lett gjenkjennbar, og Rolleiflex Automat skapte mellomformatmarkedet nesten på egen hånd. Med 120-film fikk man 6 x 6 cm store negativer, fra den nederste linsen som var en Carl Zeiss-konstruksjon med 75mm brennvidde, blender 2.8, og nesten automatisk filmating. Den øverste linsen? Den er til søkeren, og har automatisk parralaksekompensasjon. I 1937.

Leica M3 – 1954

Den naturlige etterfølgeren til ur-Leicaen, kom ikke før i 1954, men Leica M3 var en liten revolusjon og det er lett å se slektslinjen fram til dagens Leica M10, hvor det grunnleggende ikke har forandret seg mye på over 60 år. M3 brukte naturligvis 35-film, men hadde utskiftbar optikk og var første kamera med M-fatning, parralaksekompensasjon for 50, 90 og 135mm brennvidder, hengslet baklokk, gardinlukker med opptil 1/1000s lukkertid, og mulighet for å plassere en separat lysmåler i blitsskoen. Legendarisk, og kanskje et av de mest ikoniske kameraene noensinne.

Hasselblad – 1948

Den originale Hasselbladens form, er ved siden av Leica M3 og Rolleiflex, blant de mest umiskjennelige kameradesignene. Kameraet brukte i likhet med Rolleiflex, 120-film med 6 x 6 cm negativer. Filmen ble tredd på spoler i et avtakbart bakstykke, og var fullstendig modulært med avtakbar sjaktsøker, optikk og fremtrekkshjul. Senere utgaver fikk lukkertider opptil 1/1600s, som var lynraskt for et mellomformatkamera på den tiden. I 1957 lanserte Hasselblad 500C, som hadde en sentral bladlukker som kunne synke med blitser på 1/500s, noe som ble godt mottatt blant studiofotografer.

Contax S – 1949

Hvis man kikker litt nøye på det gamle Contax-kameraet, ser man hvor de har plassert søkeren. Det er ikke like åpenbart ut fra bildet, at det er det første speilreflekskameraet som ble satt i produksjon. Et pentaprisme som ikke  viste motivet speilvendt i søkeren, som vanlige søkere med speil gjorde. Kameraet hadde også en horisontallukker, M42-fatning og altså utskiftbar optikk, og forevig vil det huske som et av de første med teknologi som senere skulle få stor betydning, pentaprismet som fødte speilreflekskameraet.

Nikon F- 1959

De trodde det kanskje ikke selv, men da Nikon lanserte den første F-modellen i 1959, var det startskuddet for en ubrutt rekke med proffkameraer. Det er ikke feil å si at Nikon skapte genren, og at de andre fulgte etter, og F-modellen var først. Det var også Nikons første speilreflekskamera, med en folielukker i titan, og generelt bygget som en panservogn. Kameraet hadde også innebygget lysmåling, avtakbart og utbyttbart prismehus, utbyttbare mattskiver og avtakbart baklokk. Nikon F var så populær og solid, at det forble i produksjon i 14 år (!), før det ble avløst av F2.

Agfa Optima 1a- 1962

Agfa var i likhet likhet Kodak og Fujifilm, både en film- og fotopapirprodusent, og en kameraprodusent. De konsentrerte seg mest om massemarkedet med kompaktkameraer, men var ikke fremmed for innovasjon. På 60- og 70-tallet, var de fleste kompaktkameraer svært enkle, med moderat optisk ytelse og få funksjoner. Men ikke dette. Optima hadde en for tiden, lyssterk 45mm f2.8, med det klingende navnet Color-Agnar. Fokus ble satt ved å vri fokusringen mellom tre faste fokuspunkter, pluss makro på én meter, men kameraet hadde eksponeringsautomatikk. En selenium-celle genererte spenning basert på lysintensiteten,  og så satte kameraet lukkertid og passende blender. Det første kameraet med eksponeringsautomatikk. I 1962 folkens.

Kodak Instamatic – 1963

I den andre enden av skalaen, finner vi et av Kodaks mest kjente kameraer. Instamatic. Et ekte sikt og knips-kamera, med en filmkassett som gjorde enklere å bytte film, og ikke stort mer enn en fremtrekksarm og en utløserknapp. Instamatic 100 var først ut i en lang rekke modeller, deriblant Instamatic Pocket, som også brukte den svært smale 110-filmen, også den i kassett. Filmkassettene ble også brukt av andre produsenter, Kodak var tross alt en stor filmprodusent, og alt Kodak laget passet også kameraer som ikke het Kodak.

Olympus PEN-F – 1963

I historien om odde filmformater, er det umulig å komme utenom Olympus PEN-F. Kameraet som fikk sin renessanse i det digitale PEN-F, var et kamera med 35-film, men i 18 x 24 mm halformat. Bildeflaten var halvparten av 35-formatet, og i vertikalformat. Det ga Olympus muligheten til å lage svært kompakte kameraer med utskiftbar optikk, og PEN-F var den tids minste kamera med utskiftbar optikk. Kameraene hadde sentrallukker som synket med blits på alle lukkertider, og det fantes et godt utvalg objektiver – fra 28 til 1150mm brennvidder – til kamerasystemet.

Pentax Spotmatic – 1964

Spotmatic var ikke Pentax første speilreflekskamera, men det først i verden med lysmåling gjennom objektivet – TTL-måling. To små CdS-sensorer målte lyset som falt inn speilhuset, og det ga langt mer nøyaktige målinger og flere korrekt eksponerte bilder. Denne lille finessen fungerte så bra, at den raskt ble adoptert av andre kameraprodusenter. Pentax’  TTL-måling ble etter hvert en industristandard, og ble også benyttet på Spotmatic F fra 1974.

Olympus OM-1 – 1972

Da Olympus sjefsingeniør Maitani, viste det lille speilreflekskameraet som først ble kalt bare M-1, var det mange som lurte på hvordan han hadde fått det til. Dette var ikke noe halformatkamera, men et fullblods speilreflekskamera i 35-fomat, med TTL-lysmåling med CdS-sensorer, 1/1000s lukkertid og et søkerbilde så stort at ingen hadde sett maken. Samtidig var det knøttlite sammenlignet med en Nikon F, og OM-1 som det ble hetende, startet en trend med å lage hendigere og mer kompakte speilreflekskamera. OM-serien var i produksjon til midten av 90-tallet, og alle kameramodellen fulgte Maitanis masterplan med kompakte kamerahus.

Polaroid SX-70 – 1972

Det sammenklappbare SX-70, var ikke Polaroids første instantkamera, men det er kanskje det viktigste. Det dannet malen for senere Polaroid-kameraer, men få av dem var like elegante som det nå ikoniske SX-70. Kameraet brukte filmkassetter som ga kvadratiske bilder på 77 x 77, fra 10 x 9 cm stor instantfilm. Når kameraet var klappet sammen, var det ikke tykkere enn en pakke sigaretter, og Polaroid-kameraene ble enormt populære, og er selve begrepet blant instantkameraer, ofte bare referert til som Polaroid-kameraer, uansett merke.

Minolta XD7 – 1977

70-tallet ble det tiåret hvor eksponeringsautomatikk virkelig bredte om seg. Da kom lukkertidsautomatikk hvor fotografen valgte blender, også tok kameraets lysmåler og elektronikk seg av lukkertidene. Det gjorde kameraene enklere å bruke, og noen av dem hadde istedet blenderautomatikk hvor fotografen valgte lukkertid, og kameraet blenderverdi. Minolta XD-7 var det første kameraet som hadde begge deler. TTL-lysmåliingen kunne brukes til enten lukker- eller blenderautomatikk, subsidiært til å guide fotografen til korrekt manuell eksponering.

Canon A-1 -1979

Minolta var først med å kombinere eksponeringsautomatikk, men Canon A-1 var det første speilreflekskameraet med alt. Det vil si, blenderautomatikk, lukkertidsautomatikk, manuell eksponering – og programautomatikk. Som kombinerer blender- og lukkertidsautomatikk. Da kan fotografen konsentrere seg om komposisjon og fokus. Kameraet tar seg av resten. Canon A-1 var først, men etter det, kom alle andre kameraprodusenter med kameraer som hadde programautomatikk og i dag er det innbakt i selv de enkleste kameraer.

Minolta Dynax 7000 – 1985

Å si at det første serieproduserte speilreflekskameraet med programautomatikk og autofokus, var en revolusjon, er ingen overdrivelse. Minolta hadde jobbet lenge med autofokus før kameraet ble lansert, og andre hadde prøvd før uten å lykkes nevneverdig. MenDynax 7000, eller Maxxum som det het i USA, var først ut og det var en revolusjon og kameraet ble lansert med flere autofokusobjektiver, og Minolta røsket virkelig opp i kameraindustrien med Dynax 7000. Etter nåtidens standard. var ikke autofokusen mye å skryte av. Det gikk sakte, den var ikke alltd presis, men den virket. Etter hvert ble algoritmer bedre, fokusmotorene raskere, og snart hadde alle produsenter autofokus. I dag tar vi lynrask autofokus for gitt, og på sett og vis har vi mye å takke Minolta før.

Canon T9 – 1986

Selv om Canon T90 ikke hadde autofokus, var det på mange måter det første steget inn i en ny verden for kameraer: Det fullautomatiserte og computerstyrte kameraet. Canon T90 hadde som Minolta Dynax 7000, en LCD-skjerm, motorfremtrekk innebygget – 4,5 bilder/s, 1/4000s lukkertid, multispotmåling (Olympus OM-4 var først her i 1983), multieksponering opptil 9 bilder, og avansert blitseksponering med 1/250s lukkertid. T90 ble Canons siste avansert kamera, før Canon lanserte EOS-systemet året etter.

Fujifilm Quicksnap – 1986

Fuji markedsførte Quicksnap som en film med et kamera utenpå, og mer presist kan det knapt sies. Fuji laget et enkelt kamera som man puttet i en pose og sendte inn for fremkalling når filmen var slutt. Akkurat som Kodak gjorde 100 år tidligere med The Kodak. Quicksnap handlet ikke om bildekvalitet, men enkel og billig teknologi for folk flest, som ikke drømte om å bruke mange penger på et kamera de kanskje ikke behersket.

Olympus Mju – 1991

Det lille Olympus Mju og det senere Mju II, var ikke de første analoge lommekameraene med autofokus og automatisk fremtrekk og eksponering. Men en skarp 35mm vidvinkel (f2.8 på Mju II og f3.5 på Mju), et deksel som beskyttet linsen, og enkel betjening, ble kameraet en suksess uten like. Det var den moderne tidsalderens Instamatic, bare med  mye bedre bildekvalitet, og bygget på de samme designprinsippene som XA-modellen fra  70-tallet. Få kompaktkameraer i plast, er så ettertraktet på bruktmarkedet som et velfungerende Mju II.

Hvilke er de viktigste digtalkameraene? Det skal vi fortelle i en kommende artikkel.

Les også: