: FujiFilm FinePix X100

Få kameraer har vært en så stor hit – eller hype, velg selv – som FujiFilm X100 ble etter Photokina-messen i 2010. Kameraet som ser ut som det er fra 60-tallet, dukket opp på bladforsider og nettsteder verden over, og ble umiddelbart omtalt som det mest spennende fotoverktøyet på lenge. Man trenger ikke være hverken sentimental eller spesielt opptatt av retrodesign for å mene at kameraet er attraktivt. Det holder å holde det i hånden, se gjennom søkeren, og stryke over den praktfulle utførelsen.

For X100 er et sånt kamera som er mer enn bare et verktøy. Det er en partner, en vennlig assistent, dog en lunefull en som vi skal komme tilbake til, med egenskaper man knapt finner blant denne typen kameraer. I prisklassen rundt 10.000 kroner.

Det er ikke kameraet for en nybegynner som skal kjøpe sitt første kamera, ei heller passer det for entusiastiske foreldre som skal forevige avkommets sportslige ambisjoner. Til det er det for avansert, for krevende, og med begrensninger ingen av dem kan leve med. Optikken er ikke utskiftbar. Kameraet har en brennvidde tilsvarende 35 mm med meget god lysstyrke på f/2.0, 12,3 megapiksler CMOS-bildebrikke, og en unik gjennomsiktssøker, som er både optisk og elektronisk. Men altså ingen zoom.

X100 er et fantastisk kamera for reportasje, gatefotografi, reise, til og med portretter. Så lenge man vet hva man gjør. For X100 krever en del erfaring for at resultatet skal bli bra, og en tenkende fotograf. Dels fordi autofokusen ikke er like kjapp som på et speilreflekskamera, og dels fordi man er låst til én brennvidde.

Også fordi kameraet krever dypdykk i menyer for å gjøre selv enkle innstillinger. Hvilket vil frustrere vettet av en som er vant til for eksempel en Nikon D7000 speilrefleks eller en Canon PowerShot G12 kompakt. En med erfaring fra et rammesøkerkamera som Leicas M-serie derimot, vil nok smile gjenkjennende til X100 og ikke minst bli gledelig overrasket over prisen. Som er en femtedel av – bare – kamerahuset om man velger en Leica M9. Forresten er en M9 med sin høye pris og fullstørrelse 24 x 36 mm bildebrikke, knapt en direkte konkurrent, det er snarere det mindre Leica X1 til 15.000 kroner (les testen på lydogbilde.no), men den mangler X100s fantastiske optiske og unike hybridsøker.

Konsept
Fuji-kameraets design stammer fra kameraer som Leica M3 fra 1954, men også rammesøkerkameraer fra Canon, Minolta, Olympus og Contax. Fordelen med rammesøkerkameraet er en svært lys gjennomsiktssøker, hvor lyset ikke skal via et speil og en mattskive som på et speilreflekskamera. Uten speil er derfor rammesøkerkameraet mer stillegående, og som regel er utløserforsinkelsen kortere. 0,01 sekunder på X100, i følge FujiFilm. FujiFilm har laget egne rammesøkerkameraer tidligere. I mellomformatklassen, som benyttet 120 og 220 rullfilm i 6 x 4,5, 6 x 7 og 6 x 9 cm filmformat blant annet, og lager sågar en modell for det profesjonelle markedet kalt GF670 og 670W.

De produserte også Hasselblad Xpan* og tilhørende objektiver på 90-tallet. Et kamera som benyttet 135 mm filmformat og kunne ta panoramabilder i 24 x 65 mm filmformat. Som man skjønner er FujiFilm langt fra noviser på området.

Bildebrikken er i APS-C størrelse, altså like stor som bildebrikken i stort sett alle speilreflekskameraer. Kameraet kan ta opp video i 1280 x 720p/24fps oppløsning, og bruker FujiFilms egen EXR bildeprosessor med to prosessorkjerner. Som andre Fuji-kameraer med tilsvarende prosessor, har man muligheten til å øke dynamikkomfanget i flere trinn. For å hente mer informasjon i skygger, uten å brenne ut høylys.

Bildebrikkens lysfølsomhet er oppgitt til 200-6400 ISO, men kan strekkes til 100 og 12800 på JPEG-filer. Justeringsmulighetene er rikholdige. Farge, toneomfang, støyreduksjon, skarphet og fintrimming av hvitbalansen i alle tre fargekanalene (RGB), er bare noen av mulighetene man har til rådighet.

Man kan også aktivere lagring av råfiler i tillegg til lagring av JPEG-filer med en knapp på baksiden. Og foreta enkle justeringer av bildefilen i kameraets råfilmeny: RAW Converter.

Brukervennlighet
Man får et relativt kompakt og lett kamera i X100. Det er ikke stort større enn en Olympus PEN E-PL2 med Panasonic Lumix G 17 mm f2.8 som vi sammenlignet med, men det er mindre og lettere enn en Leica M9. Til gjengjeld er det større og tyngre enn Leica X1, som er utpekt som den tøffeste konkurrenten. I hvert fall hva bildekvalitet angår. For X100 er tross sine frustrerende øyeblikk, et bedre valg på mange måter. X100s autofokus er raskere. Lagringen tar mye kortere tid, og den overlegne hybridsøkeren er en sann fryd. I tillegg kan det ta opp video, det kan ikke X1.

Kameraet ligger godt i hånden. Metallhuset er forbilledlig solid og tillitvekkende konstruert. Knapper og ratt har markerte klikk, og kameraet er stillegående. I tillegg kan man slukke alle lyder ved å holde knappen merket DISP/BACK inne i et sekund. Da slukkes også blitsen og fokuslampen på fremsiden.

Lukkertidshjulet på toppen styrer en bladlukker med lukkertider fra 1/4000s til 1/4s og med B, er lett tilgjengelig, det samme er hjulet for eksponeringskompensasjon, og den praktiske Fn (Function) knappen ved siden av utløserknappen. Fn-knappen kan programmeres til å aktivere en forhåndsvalgt funksjon, som ISO-innstilling blant annet. Blendervalg foretas i hele trinn fra f/2.0 til f/16. Mens A-innstillingen velges når man enten benytter blenderautomatikk eller programautomatikk. På objektivet sitter en fokusring som kan brukes til manuellfokus når man velger MF-innstillingen på siden av kameraet. Baksiden er temmelig konvensjonell. Med knapper for bildevisning, med zoom, eksponering- og autofokuslås, hvitbalanse, serieopptak, makro, blits, skjerminnstilling og valg av råfilopptak. Et vertikalt innstillingsratt brukes til å bla i skjermmenyene og endre innstillinger, mens et lite innstillingsratt øverst på baksiden brukes til å blant annet bla i bilder under bildevisning, eller zoome inn i bildeflaten på valgt fokuspunkt. Meget oversiktlig og temmelig tilforlatelig altså. Men det er malurt i begeret. Manuell fokus er en pine. Når den er aktivert flytter fokusen seg i ørsmå trinn, ikke trinnløst, og å fokusere fra uendelig til 10 cm tar en evighet. Fokusringen må dreies flere omganger bare for å flytte fokus fra 1 til 5 meter.

Frustrerende
Hvis man ønsker å velge automatisk valg av ISO, må man klikke seg gjennom flere faner i skjermmenyen, for FujiFilm har valgt å legge innstillingen i oppsettmenyen. Mens den burde være tilgjengelig fra Fn-knappen hvis den er valgt som knapp for ISO-innstilling.

Logisk brist
FujiFilm har gjort det mulig å lagre selvbestemte valg (Custom Functions)  i egne oppsett, men for å stille inn valgene må man på en langtekkelig reise i skjermmenyene. De valgte innstillingene kan aktiveres med Fn-knappen utenpå kameraet – men bare brukes med JPEG-filer. Ikke råfiler. Og med bare en programmerbar Fn-knapp, forsvinner hurtigknappen for ISO, eller en annen tidligere valgt funksjon.

Søker
FujiFilm kan fikse det meste som er galt med X100 i en kommende oppdatering av firmware (internprogramvare), og én er annonsert, men hvilke endringer som følger i oppdateringen, er ikke kjent i skrivende stund.

 

Søkeren derimot, trenger de ikke gjøre noe med. Den er nær perfekt. Knappen View Mode til venstre for 2,8-tommers skjermen, aktiverer skjermvisning av eksponering og flere av de valgte innstillingene. Løfter man søkeren mot lyset, slukkes skjermen automatisk. Eller man kan velge å slå den av permanent. Man velger mellom optisk og LCD-søker med en liten spak på fronten, foran utløserknappen.
Den først innstillingen viser eksponeringsinformasjon projisert i den optiske søkeren (se bilde) som har bilderamme med cirka 90 prosent dekning av bildeflaten, og parallaksekompensasjon. Man kan velge hvilken info som skal vises, deriblant histogram og elektronisk vater. Det samme er mulig når man aktiverer den elektroniske LCD-søkeren, som viser 100 prosent av bildeflaten.

Bildekvalitet
De første 100 bildene var svært overbevisende. Om ikke på grunn av sine kunstneriske kvaliteter – slikt er opp til fotografen – så definitivt på grunn av de tekniske kvalitetene – som kameraet bærer mesteparten av ansvaret for. Etter nesten 900 bilder var det mulig å finne noen med mindre feil, men de var få og aldri av stor nok betydning for alvorlige trekk i karakteren for bildekvalitet.
For bildekvaliteten fra X100 er fremragende under de fleste lysforhold. Bildestøy behøver man ikke bekymre seg over før ved 6400 ISO, og selv da er den relativt moderat, finkornet nok til forstørrelser i A3. Mens alt under 3200 til 800 er så å si fritt for kornstøy, og 800 til 100 silkeglatte. 12800 ISO er ikke uventet mer problematisk, med grovkornet støy, og fargestøy i tillegg om man skyter i farger. Bildestøyen fra X100 ligger omtrent på nivå med Nikon D7000 og Canon EOS 60D, hvilket betyr at X100 leverer utmerkede bildefiler.

Fargegjengivelsen er svært jevn med gjengivelse av nydelige hudtoner. Man kan selvsagt gjøre justeringer i kameraet her også, og velge Astia-filmprofilen som egner seg til myke toner i portretter, Provia som nøytral fargebalanse, og Velvia som skrur opp fargemetningen slik lysbildefilmen Velvia i sin tid gjorde. Foruten et ND-filter foran bildebrikken som demper lyset med tre eksponeringstrinn, slik at man kan kombinere lange eksponeringstider med stor blenderåpning i lyssterke omgivelser, har kameraet også filterinnstillinger for sorthvitt. Med gult, rødt eller grønt filter kan man øke kontrasten i tilhørende fargekanal. Mesteparten av vurderingene er gjort av JPEG-filer, rett og slett fordi den eneste råfilkonverteren til X100 i skrivende stund er den medfølgende SilkyPix. Dermed blir sammenligninger i Adobe Lightroom eller Aperture med andre kameraer vanskelig. Men råfilene har åpenbart mye å gå på for den kreative digitale mørkeromspesialisten.

Uansett filformat er det tydelig at den optiske kvaliteten er høy. Objektivet er ikke uventet følsomt for strølys ved full blenderåpning. Blend ned til f/5.6 og strølys blir omtrent borte, eller kjøpe solblenderen som dessverre er ekstrautstyr.

Skarpheten er strålende på nesten alle blendere. Med moderat fortegning. Hjørneskarpheten faller merkbart på blender 2 og 2.8, men er nærmest helt jevn med sentrum på 5.6 til blender 11. Det er svært lite vignettering, selv på større blendere enn f/2.8, og marginalt med kromatisk feilbrytning. Eksponeringspresisjonen er lysende. Som digitalkameraer flest kan det overeksponere med et halvt trinn eller så, på motiver med svært høy kontrast. Ellers er nøyaktigheten stor.

Autofokusen er relativt sett rask nok i godt lys. Så lenge motivet står stille. Den er derimot ikke så presis. Flere ganger opplevde jeg at autofokusen låste der jeg ville i motivet, slik den skal når man trykker utløseren halvveis ned. Men i etterkant så jeg at kameraet valgte et fokuspunkt lengre bak i motivet. Løsningen er å bruke så lite fokuspunkt som mulig, og benytte fokuslåsen på AEL/AFL-knappen.

Konklusjon
Videokvaliteten er ikke vektlagt i karaktersettingen. Selv om den er bra for et kamera i denne klassen, med fungerende autofokus under opptak, er den best egnet til kortere snutter og som bidrag i multimediapresentasjoner. Dette er først og fremst et diskret kamera for stillfotografer, og for målgruppen reportasje, reise, dokumentasjon og lignende, er FujiFilm X100 et fremragende kamera. Bildekvaliteten er virkelig i toppklasse. Optikken er sylskarp, og kvaliteten så at man har lyst til å holde i det hele tiden.

Brukervennligheten trenger sårt forbedringer. Særlig gjelder det menyene som er så ulogiske at det er en gåte for oss hvordan X100 har sluppet gjennom sluttkontrollen hos FujiFilm. Mesteparten av dette kan fikses i en oppdatering til kameraets firmware, og det knepper vi våre hender for at FujiFilm gjør. For det er så lite å utsette på resten av kameraet. Ikke bare er det en fryd å jobbe med om man glemmer menystrukturen en stund, bildekvaliteten står ikke tilbake for noe. Ikke en gang for dyrere speilreflekser.