TEST: JBL Synthesis 4367

– Gå innom og hør, prøvde jeg meg med, men de så ikke særlig overbeviste ut, mine utenlandske kolleger, som jeg traff på High-End-messen i Munchen i 2018.

De smilte istedet overbærende da jeg fortalte om de nye JBL-høyttalerne, som debuterte på High-End-messen det året, og som spilte på en helt annen måte enn vi hadde vært vant til fra den kanten.

Kanskje var det at de så ut som et par JBL L112 fra 80-tallet, men mest sannsynlig var det nok fordi vi alle hadde avskrevet JBL som en seriøs høyttalerprodusent for lenge siden.

Men de nye L100 Classic spilte forbløffende mye bedre enn fryktet, og ble etterhvert en av snakkisene fra det årets high-end-messe, og da vi omsider fikk dem inn på testrommet, ble våre antagelser bekreftet. Dette var en forbasket god høyttaler, i klær fra 80-tallet, som kanskje – endelig – kunne sette JBL på kartet igjen.

Det gjorde de så ettertrykkelig, at det har vært rykter om at JBL ikke klarte å dekke etterspørselen en periode, og da de mindre L82 Classic kom innom til test, var vi overbeviste. JBL var tilbake, det var ikke lengre bare de svinedyre Everest-høyttalerne som var gode, JBL nailet også høyttalere til en brøkdel av prisen.

Da Geir testet 4349 som tilhører det øvre sjiktet hos JBL – Synthesis-serien, fant han ut at det er få som klarer å bringe studiolyden inn i stuen på en så overbevisende måte. Han burde vite, han som har tilbrakt mer tid både bak spakene, og foran mikrofonen, i et studio enn de fleste hi-fi-journalister jeg kjenner.

Større, sterkere, kraftigere

Men hvis en 4349 er i stand til å bringe studiolyden hjem til deg, er de større 4367 høyttalerne som bringer stadionlyden hjem. De er inkarnasjonen av JBLs stadion-arrays og monitorhøyttalerne med blå fronter, blandet med moderne teknologi og nye tanker om hvordan man kan bringe JBL tilbake til røttene med et moderne lydbilde.

Uten å vanne ut JBLs signatur fullstendig: Den varme, klangfulle og fremfor alt dynamiske lyden som trykker deg tilbake når du skrur opp volumet.

Legg till litt finesse og raffinement, og du har oppskriften på et par moderne JBL-høyttalere.
Dette paret er kolossalt store sammenlignet med 4349 som Geir testet. Den nesten én meter høye kabinettet, er 56 cm bredt og over 40 cm dypt, for å få pass til de to enorme elementene JBL har valgt til 4367.

Toveis konstruksjon

Det 15 tommer store basselementet er JBLs 2216ND som vi kjenner fra den dyrere S4700, og diskanten, eller rettere sagt diskantene, er JBLs D2430K som bruker to 3-tommers membraner i et kompresjonshorn.

Den spesielle konstruksjonen bruker altså to polymermembraner med hver to neodymium-drevne magneter, og to svingspoler, hvor membranene er plassert på hver sin siden av to faseplugger. De deler begge til basselementet på 700 hz, og dekker resten av frekvensområdet opp til 40 kHz.

JBL sier at løsningen med to membraner i ett element jevner ut frekvensresponsen, og reduserer forvrengingen særlig når man spiller høyt. Selv om de to membranene dekker det samme området, kan man justere frekvensnivået individuelt med de to skruene i kanten av det grå HDI-hornet med ±1 dB.

Den ene – HF – dekker området fra 600 Hz til 9 kHz, mens den andre – UHF – dekker området fra 4 kHz og oppover.

Selv om det faktisk er tre membraner i en 4369, er det stadig vekk en toveis høyttaler.

Men en brutalt tøff en.

15-tommers Aquaplas basselement

Den spesielle hornkonstruksjonen får god drahjelp av den 38 cm store basssmembranen, i sort Aquaplas på en fibermembran, med JBLs såkalte Dual Differential-system. Som er to svingspoler i hvert sitt magnetgap med neodymium-magneter. En løsning JBL beskriver i sine White Papers på 4367, som en måte å dempe forvrengning og gir bedre linearitet.

Det er altså enorme mengder med energi som skal ut av kabinettet. Som fort kan gi etter å skape uønskede resonanser og problemer for lyden. I samme White Paper beskriver JBL hvordan de har jobbet for forsterke og dempe kabinettet, med 25 mm tykk MDF, forsterket innerbaffel for begge elementene, og innvendig horisontal avstivning.

Kabinettet er finert i sort eller valnøtt, med blå front akkurat som på studiohøyttalerne, hvor to store bassrefleksporter er plassert under basselementet. Grillen er enten sort eller mørk brun, og høyttalerne leveres med fire justerbare føtter i forkrommet messing, og små underlag som beskytter parketten.

Krevende men ikke kresen

De store høyttalerne krever litt plass. De kan skyves mot bakveggen, men da kan man også få i overkant mye bass, så prøv å dra dem lengre ut på gulvet. Da blir bassen også strammere og bedre definert.

Det brede HDI-hornet er støpt i et materiale kalt BMC, og formet slik at det sprer 110 grader horisontalt, men bare 50 grader vertikalt, for å dempe refleksjoner fra gulv og tak.

Etter å ha funnet en optimal plassering i rommet på knappe 30 kvm, vekslet jeg mellom ulike forsterkere i ulike prisklasser, fra rør og transistor, til klasse D, og var det én ting jeg lært, var det at selv om høyttalernes følsomhet på 94 dB er relativt høy, får man aldri ut potensialet uten en forsterker med en tilstrekkelig strømforsyning. Dreiemoment mer enn hestekrefter, om man vil.

Derfor passet Yamaha A-S3200 med ‘bare’ 100 w effekt, like godt som McIntosh MC312 med 300 w per kanal, men jeg ville ikke brukt en Marantz Model 30 på et par 4369. Den tror jeg ikke er strømsterk nok til å levere så mye energi som behøves for disse JBL-høyttalerne.

Setter hele rommet i bevegelse

Den nydelige MC1502 fra McIntosh – med 2 x 150 w effekt, ble en vellykket match med 4369. Dens varme klang og utpregede fyldige bass, ga høyttalerne et skikkelig løft på blues og rock, men klangen i toppen ble mer tilbaketrukket sammenlignet med MC312. Som også strammet opp bassen når jeg spilte høyt.

Den integrerte Yamaha-forsterkeren er den svakeste av de tre, men den har så mye dreiemoment, at den hadde forbausende god kontroll på høyttalerne. Det var kun når jeg virkelig spilte høyt, at den ga tegn til å heise det hvite flagget. Men da kunne jeg alltids bytte til MC312.

Jeg hev på det samme Leonhard Cohen-opptaket fra London, som jeg testet både L82 og L100 med, og de mye større høyttalerne dro rett og slett scenen inn i rommet og plasserte meg på første rad. Gåsehud-bonanza!

Bassen og rytmen fra trommene satt som støpt i det enorme lydbildet som fylte hele rommet. Kor-rekkens skapte dybde i lydbildet, og Cohens røst lød skremmende naturtro. Det var ikke engang nødvendig å spille veldig høyt for å få live-følelsen, høyttalernes mektige bassgjengivelse og ekstreme dynamikk, bidro i stor grad til det, og det eneste jeg savnet, var en halv oktav mer i bassen.

Trommesporet på Dire Straits album Love Over Gold, er spilt inn med svært god dybde og dynamikk. Det røsker skikkelig i bassen på Telegraph Road, og når trommene dundrer løs på den ellers lavmælte Private Investigations, blir man guttunge igjen og sitter storøyd og ikke så rent lite imponert tilbake. Var det virkelig så fett, tenkte jeg, for den bassdynamikken er et lenge siden jeg har hørt på Love Over Gold.

Høyttalerne er i sitt ess når de får leke med dynamikken i musikken, og man kjenner trøkket ikke bare i bassen, men over hele frekvensområdet. Klavertonene kjennes på kroppen og høyttalerne har en utpreget fysisk måte å presentere musikken på. Alt kommer frem, og dette er ikke en sånn høyttaler hvor musikken bare faller ut på parketten foran dem, denne kjenner du hele tiden.

Det behøver ikke være jazz, blues eller rock, sleng på klassisk og du står foran nok en sjokkartet opplevelse. Hvis du aldri har hatt et symfoniorkester i stuen, bør du prøve et par 4369. Det er langt billigere enn å leie inn filharmonien, og du kan gjøre det så ofte du vil. Når dirigenten svinger orkesteret i gang med Mahler eller Mozart, blir du dratt inn i musikken og ørene vil gå varme, og du vil elske det.

Strykerklangen er varm, behagelig og aldri skarp eller tynn, men kanskje ikke like luftig og raffinert hva struktur angår, om man sammenligner med et par Quad ESL 2905 eller Piega Coax. Et par KEF Reference 5 vil også ha et litt bedre definert stereoperspektiv, og det er liten tvil om at et par Sonus faber Olymica Nova III her mer forseggjort, men ingen av dem er så rå, mektig, og fremfor alt dynamisk engasjerende som 4367.

Konklusjon

JBL Synthesis 4367 er en sånn høyttaler man aldri glemmer. Den har satt et varig spor i minnet og en ny standard for spilleglede og dynamikk. Samtidig evner den å behandle de finere nyanser med nennsom hånd, og den har en raffinert detaljgjengivelse som mange kanskje ikke forbinder med en JBL-høyttaler. Trefineren og den lakkerte, blå fronten, er kanskje det eneste som ikke helt lever opp til prisklassen den befinner seg i, men den kan skremme fanden på flatmark i det ene øyeblikket, og pensle sjelen med musikalsk balsam i det neste. Dét er det ikke så mange andre høyttalere som kan, heller ikke i denne klassen.