: Kef Q900

I stedet for å være en oppgradering av den gamle iQ-serien, er den nye Q-serien utviklet helt fra bunnen av. Alt er nytt, både kabinetter, elementer og delefiltre. Hensikten med den nye serien er i følge Kef å gjengi lyden så perfekt at den er umulig å skille fra originalinnspillingen. Markedssnakk som dette tar vi naturligvis med en klype salt, men det er flere ting med storebroren i nye serien som tiltaler oss.

Det vi først og fremst hadde å utsette på med forgjengeren iQ9 var resonanser fra bassportene. Disse hadde en egenresonans rundt 400 Hz hvis vi husker riktig, noe som ga en temmelig svulstig bass som maskerte for mellomtonegjengivelsen.

Slavebass
På den nye Q-serien er det ikke bassporter i det hele tatt, i stedet er disse erstattet med slaveelementer. I tilfellet Q900 er det to slaveelementer, ett for mellomtonebassen og ett for basselementet. Slaveelementene er ikke koblet til det elektriske musikksignalet, men fungerer i stedet som en trykkventil. I prinsippet gjør dette det samme som en bassrefleks, men man slipper resonanser fra porten, samtidig som energi fra basselementet ikke vil komme inn igjen og forplante seg i mellomtoneelementet og motsatt. Ulempen med passiv radiator er brattere avrulling i dypbassen, noe som kan gi en tregere transientrespons (akselerasjon og deselerasjon) og en litt lavere følsomhet enn en bassreflekskonstruksjon. Det gjenstår å høre hvordan Kef har løst dette.

Koaksialelement
Kef har alltid sverget til koaksialelementer, et prinsipp de selv kaller UniQ. Her er diskantelementet montert i midten av mellomtonen, slik at de begge sender lyden fra samme punkt og dermed alltid er på samme akse – uansett hvor du som lytter befinner deg i forhold til høyttalerne. Fordelen er at din avstand til høyttalerne har liten eller ingen innvirkning på stereoperspektivet. Ulempen er at tonene fra diskanten vil kunne forandre karakter en smule på sin ferd fra diskantdomen over til den tregere vibrerende mellomtonemembranen, før de til slutt ledes ut i luften. Dette skaper forvrengning på samme måte som Doppler-effekten. Akkurat som når en bil i høy hastighet kjører mot deg, og du opplever lyden som tonalt høyere jo nærmere den kommer, før den plutselig kjører forbi, og tonen blir gradvis dypere på bilens ferd mot horisonten. Om du hadde gjort et opptak av bilens lyd på denne ferden, og spilt av alle disse forskjellige frekvensene samtidig, vil resultatet være dissonant.

Kef hevder å ha løst dette problemet med en ny ”mandarin-bølgespreder” på diskanten og en helt ny ring rundt diskantelementet, som skal gi en mye glattere overgang når diskantsignalet vandrer over til mellomtoneelementet. Dette vil også bedre faseovergangen og dermed et enda bedre fokus.

Enklere delefilter, bedre elementer
En annen forandring med den nye Q-serien er at delefiltrene er mye enklere, med færre komponenter. I stedet er høyttalerelementene forbedret, med større magneter og en bedre frekvensrespons.

Små detaljer gjør stort inntrykk
Q900 har et par detaljer som andre bør ta til etterfølge. Piggene, som er høyttalernes kontaktpunkt med gulvet, er enklere å justere ved at de har fått skrue på oversiden i stedet for undersiden av av høyttalerfoten. Dermed trenger du ikke å bøye deg ned og knote for å skru på piggene når du skal gi høyttalerne best mulig kontakt med underlaget.

Videre er vi spesielt begeistret for Kefs høyttalerterminaler. De er doble, slik at høyttalerne kan bi-wires eller bi-ampes. Men det fiffige er at jumperne som brukes når man bare skal ha ett sett kabler, er skjult. I stedet brukes en skrue på utsiden som skrus inn for å oppnå kontakt mellom de to terminalene når man vil bruke bare ett kabelsett, mens den skrus ut for å bryte kontakten slik at to kabelsett kan plugges i. Meget praktisk!

Litt billig finish
Det som trekker litt ned på førsteinntrykket, er det billige vinyltrekket rundt høyttalerne. Det gir ingen god illusjon av ekte trefinish.

Videre hadde forgjengeren runde former, men den nye modellen er helt rett i kantene, hvilket gir et boksete utseende. Dette for å få mer volum inne i kabinettet, uten at kabinettet blir vesentlig større utenpå.

Lydkvaliteten
Mens det alltid er interessant å snakke om det teoretiske rundt en høyttalerkonstruksjon, er det ingenting som teller mer enn hvordan den låter i praksis.

Det som i hvert fall er helt sikkert, er at Kef Q900 har et vanvittig stort lydbilde, med en slagferdig og kontant bassgjengivelse. Drevet med den integrerte Musical Fidelity M6i til 23.000 kroner varter høyttalerne opp med en meget stor og fyldig bassgitar på Dave Matthews Bands ”Crush”, fra det meget vellydende albumet ”Before These Crowded Streets” fra 1998. Når de jazzete trommene kommer inn, hamrer basstromma hardt og deilig. Dette er blant de mest utagerende høyttalerne i prisklassen vi så langt har hørt. Og bassen oppleves heller aldri som treg, selv om den mangler noen av klanglagene vi kjenner fra høyttalere i high-end-klassen (Gallo Reference 3.5, Audiovector Si3 Avantgarde Arreté). Sammenliknet med disse er det en relativt enkel bassgjengivelse hos Q900, men det betyr ikke at høyttalerne ikke takler akustisk musikk med overbevisning. Det gjelder også om du har begrenset budsjett, da de er enkle å drive og låter ganske bra med selv en rimelig forsterker som Cambridge Azur 740A til 5500 kroner. Selv om de selvsagt kvitterer med enda bedre lyd når de får noe skikkelig (undertegnede satt og gliste når de fikk bryne seg på det nye H30-forsterkersettet fra Hegel, men er en historie for fremtiden).

 

Høyttalerne følger på oppover i frekvensregisteret. Skarptromma smetter kjapt ut, og kantslaget er og krispt og godt. Stemmen til Dave står i midten, ut fra musikken og er på grensen til å gi oss gåsehud.

God sammenheng
Uansett musikk nyter vi den glimrende sammenhengen mellom diskant og mellomtone, og spesielt mannsstemmer er fysiske og nære. Når en trompet eller saksofon kliner til for fulle mugger, har høyttalerne tak på dette og serverer instrumentene med stor kropp.

En silkemyk kvinnevokal får også god behandling. Det virker som om Doppler-effekten forårsaket av at diskantfrekvensene reflekteres av det større mellomtoneelementet er redusert betraktelig. Vi hører i hvert fall ingen merkbar forvrengning eller spesielt mangel på oppløsning i toppen, selv om det finnes høyttalere i prisklassen med enda bedre oppløsning i overtonene. Sammenliknet med de mye billigere men likevel meget gode til prisen, Monitor Audio Bronze BX6 til 7.000 kroner, er Kef Q900 bedre i alle aspekter. Overgangen mellom bass og mellomtone er mer sømløs, det er enda litt mer oppløsning i toppen, og lydtrykket kan ikke sammenliknes.

Kompromisser
Sammenlikner vi derimot Q900 med høyttalere i sin egen prisklasse, må man likevel ofre noe for den vanvittige fete lyden. Det er en liten maskering i mellomtonen hos Kef-høyttalerne, som gjør musikken litt mer tilsløret enn de mest åpne høyttalerne. Men til å være såpass store gulvhøyttalere som ikke koster flere månedslønner, så er vi imponert over hvor lite feil disse høyttalerne faktisk gjør.

Et såpass stort kabinett som her er nødt til å resonnere noe. Du får et enda ryddigere lydbilde med B&W CM8 (14.000 kr), Audiovector Ki3 Signature (16.000 kr) eller Elac FS207, som også gir enda bedre oppløsning i overtonene. Ingen av disse har derimot samme fysiske fremtoning som Kef Q900, og er langt fra like underholdende. I så måte er Q900 nærmere amerikanske Klipsch enn noen av de nevnte. Altså høyttalere med mye basstrykk, uten at det går veldig på bekostning av de øvrige musikalske kvalitetene.

Det skal nevnes at om du liker å spille klassisk musikk høyt, kan høyttalerne låte litt rotete når et helt orkester skal presses gjennom nøkkelhullet. Skjer det for mye på én gang, blir kabinettresonansen forsterket, noe som går utover fokuset. Igjen, til prislappen er vi meget fornøyd.

Konklusjon
Kort oppsummert er Kef Q900 store høyttalere med stor lyd. De er også enkle å drive, og trenger ingen dyr forsterker for å låte bra. De trives riktignok bare bedre å bedre jo mer kraft de får, og anbefaler å legge 15-20.000 kroner på forsterkerbordet.

Dynamikken hos Q900 er god, og spesielt med litt enkle musikkproduksjoner med ikke altfor mange instrumenter på én gang, får vi en vanvittig kontrast mellom vokalisters hviskepartier og de største utblåsningene. Det kan bli litt rotete når et helt orkester skal få plass, men ikke verre enn at dette er et svært godt kompromiss til prisen. Det er i hvert fall ikke mange høyttalere på markedet som gir mer underholdning til 16.000 kroner!