Anmeldelse: Zack Snyder’s Justice League

Med storfilmen Justice League (2017) skulle Warner og DC Comics endelig ta opp kampen med langt større Marvel fra Disneykonsernet.

Kunstnerisk uenighet

Det var nok mange blant Warner-toppene som ble overrasket (endog skuffet) over hvor mørk regissør Zack Snyder gjorde tvekampen mellom DC-ikonene Supermann og Batman i hans første film for selskapet.

Sterk uenighet mellom studiotoppene og regissøren førte til en lang og broget innspilling av Justice League. Når så Snyder, på toppen av det hele, opplevde en personlig familietragedie trakk han seg umiddelbart fra prosjektet.

 

I forbindelse med nylanseringen uttalte filmens produsent, og Snyders kone, Deborah, følgende til Vanity Fair, etter å ha sett 2017-versjonen for første gang:

It was just…it’s a weird experience. I don’t know how many people have that experience. You’ve worked on something for a long time, and then you leave, and then you see what happened to it.

Til tross for at brorparten av originalfilmen ble regissert av Joss Whedon, som både radikalt omskrev og filmet mengder av scenene på nytt, klistret Warner Snyders navn på plakaten – som regissør!

Resultatet ble en merkelig, og totalt, uforløst filmopplevelse. Fire år, og 600 millioner kroner senere, får faktisk Snyder sin søte revansj.

Tidenes mest omfattende remake

Snyder hevder hardnakket at han aldri har sett 2017-versjonen av filmen, regissøren ble visstnok «advart» av sin kone om at han så absolutt ikke burde se den. Noe vi har vanskelig for å tro, men nå han har så til gangs laget en så godt som ny film.

Vi har et noget ambivalent forhold til Snyders regissørkvaliteter, jovisst har han en tidvis rålekker visuell stil (se for eksempel Sucker Punch), en estetisk nydelse i miks av lekker filming, koreografi, lys, kostymer og et heftig musikkspor; men det blir veldig ofte mye mer stil enn substans, der historien drukner i lett glorifiserte, slow-mo actionscener og glinsende muskler (som i 300).

I Justice League 2.0 makter han å balansere mellom polerte «reklamefilm»-scener og en engasjerende historie.

Nå var riktignok ikke problemet med Justice League den visuelle stilen, men heller en rotete historielinje, mangel på retning, karakterer som kom og forsvant, samt en ubearbeidet historie som ikke maktet å trekke oss inn i handlingen.

Historien gir mening

I remaken får vi en helt annen opplevelse, der historien faktisk gir mening, karakterene, og deres beveggrunner, bygges opp og støtter opp om de spektakulære (dog, fortsatt i overkant dataspillassosierende) actionscenene.

Fortelling fremstår langt mer episk, vi bryr oss om superheltene, og selv Jared Leto (som Joker i mental ubalanse) kommer til sin rett i en nærmest postapokalyptisk epilog.

I motsetning til Avengers-filmene er tonen her mye mørkere, alvorlig og nærmest rensket for den lettbente komikken vi opplever mellom Thor og Iron-Man i Marvel-universet.

Dette er ensomme, opportunistiske og desillusjonerte superhelter, som har sett sine beste dager, foretrekker ensomheten, men som lar seg overtale til å samarbeide for å redde Jorden fra Steppenwolf og hans hær av forvokste «fluer».

Menneskehetens eksistens trues

I slutten av den pompøse, og alt for langdryge, Batman v Superman: Dawn of Justice, måtte Supermann (Henry Cavill) bøte med livet. Hverken Batman (Ben Affleck) eller den nyankomne Wonder Woman (Gal Gadot) kunne redde ham.

Når vi nå møter en sliten, og lettere oppgitte, Batman igjen, er det en ny gigantfiende, Steppenwolf, som truer selve Jordens eksistens. Den trauste Batman tar sitt samfunnsansvar på alvor, og trommer sammen et elitelag av superhelter for å nedkjempe faenskapet. Batman, Aquaman, Wonder Woman, Flash, Cyborg, og (forhåpentligvis) en avdød helt skal redde menneskeheten fra onde aliens.

Av heltene så er det det nok Gal Gadots tvers igjennom godhjertede Wonder Woman som vil trekke mest oppmerksomhet, men remaken gir ikke bare Snyder en klapp på skulderen, men er også en solid oppreisning til Ben Affleck i rollen som utskjelte Batman. Her opptrer han, bokstavelig talt, med pondus, verdighet og troverdig medmenneskelighet. Hvem hadde trodd det?

Rollen som filmens humorinnslag er tildelt den unge, og uerfarne, datanerden Flash (Ezra Miller). Noe som fungerer så der – tidvis morsomt men litt påtatt. Henry Cavill som Supermann er en renskåren posterboy, uten skuespillerevner og like sjarmerende som en gråstein.

Intens og klaustrofobisk

Snyder presenterer remaken i klaustrofobisk 4:3-format, som kler historien. Musikksporet (Junkie XL) er i all hovedsak nytt, mengder av scener er plukket opp fra gulvet på klipperommet, mens nye scener er skutt, som både utdyper og forbedrer historien; og, når det kommer til regi og koreografi av actionscener er det få som behersker kunsten bedre enn nettopp Zack Snyder.

Med remaken gir Snyder oss en i overkant lang film, som best kan identifiseres som superheltenes svar på Frodos lange marsj mot Mount Doom i Ringenes Herre. Et tettpakket manus, ja visst, men de fire timenes til tross, føles handlingen sjelden dratt ut i tid og overflødig. Testosteron-actionen dempes tidvis behagelig av fintfølende scener med glimrende Diane Lane og Amy Adams.

Det sagt, til tross for sine kvaliteter, er du ikke fan av superheltfilmer er definitivt ikke Zack Snyder’s Justice League filmen du skal begynne med, ei heller vil den overbevis deg om at superheltuniverset er «din tekopp». Her får du intens, noget litt for repeterende, overflod av slåsskjemper på tokt for å redde universet nok en gang; der deres nemesis er like hul og uinteressant som genren «krever».

Serie?

Vi kan dog ikke begripe at filmen, som slippes eksklusivt på strømmetjenesten HBO, ikke heller lanseres som en miniserie på 6 episoder. Snyder har jo, for svarte, til og med inndelt filmen i seks kapitler.

Er dette derimot din genre, vil du storkose deg i protagonistenes popcornunderholdende selskap. 5 svake stjerner til Snyders etterlengtede epos.