: Audiovector Si3 Avantgarde Arreté

Skjønt, stor er den ikke. Her har vi fremdeles med den samme grunnleggende konstruksjonen som vi testet i 2009 å gjøre. Hvilket betyr en av de mest frittspillende og involverende referansehøyttalere, som ikke koster like mye som en liten Fiat, og tar like stor plass som et middels kjøleskap. Si3-serien med ”i” i midten er nemlig basert på foregående modeller, men bare med små endringer. Som for å fintrimme et allerede vellykket produkt ytterligere. Å få klemt ut de siste marginalene og komme ut i andre enden med et positivt resultat.

Toppmodellen Si3 Avantgarde Arreté ser nemlig ut akkurat som forgjengeren gjør. Man kan legge merke til et lite metallskilt på fronten, som forteller at noe kanskje er annerledes. Men ellers må man lytte. Etter om de små endringene har gjort høyttaleren bedre. Eller bare forskjellig fra forgjengeren. For det er ingen dyptgripende endringer Ole Klifoth og hans team har begått.

Høyttalerelementene er grunnleggende like. Magnetstyrken til basselementet er økt. Nanopore-dempingen innvendig er fintrimmet, og elementene er montert til frontplaten kun på tre punkter, og selv her har Audiovector funnet rom for forbedringer. Dernest er det frysebehandlede* delefilteret justert for å forbedre frekvensgangen ytterligere. Så går da også høyttalerne 3 Hz dypere i bassen. I seg selv ikke all verden. Men mange bekker små…

Ole Klifoth har forsøkt å få frigjort energien som tas opp av kabinettet, til elementene i stedet, og opphenget til bånddiskantelementet er mekanisk avkoblet fra kabinettet over 2800 Hz. Et mekanisk delefilter, i følge Klifoth.

Rent bortsett fra kraftigere magnet i bassen og fintrimmet delefilter, er det altså lagt mye vekt på det mekaniske i Si3 Avantgarde Arreté. Noe som er korrekt, en høyttaler er tross alt både en elektrisk og en mekanisk innretning hvor det ene ikke utelukker det andre.

Forfinet og raffinert
Å høre Si3 AA er naturlig nok ikke den samme åpenbaringen som forgjengeren var, første gang jeg hørt den. For her snakker vi endringer som ikke har kullkastet originalens kvaliteter i noen retning.

Uten å ha forgjengeren til stede for sammenligningens skyld, er det neimen ikke lett å sette fingeren på noen markante forbedringer. Snarere er presentasjonen ytterligere raffinert med tydeligere detaljfokus, enda åpnere lydbilde og bedre artikulert bass. Høyttaleren oppleves som raskere også. Heller ikke her oppfatter jeg noen stor forskjell. Basert på notatene fra testen av forgjengeren og hukommelsen, mener jeg også at den svake betoningen i mellomtonen også er dempet. Eller helt borte. Høyttalerne går temmelig dypt, det er fullt mulig å få dem til å spille ned mot 35 Hz i et normalt rom med effekt. Balansen i lydbildet er utpreget nøytral, som ventet, nesten klinisk kjølig, men aldri distansert eller kjedelig. For de nærmest spruter av spilleglede. En av styrkene er den fabelaktige evnen til å få frem overtoner og harmonier, mye grunnet det nydelige diskantelementet. Høyttalerne gjør underverker for eksempel med Sades siste album, hvor strykerne faktisk høres ut som strykere, og ikke samplet fra en synthesizer. Damens fløyelsvokal henger foran meg i et nær perfekt holografisk lydbilde. Akkurat som det vil gjøre om det var forgjengeren som stod der. Men disse høres litt friskere ut i frasparket. Bassen er mer sammenhengende, og jeg føler at Si3 AA er bedre balansert.

Derfor prøvde jeg også en eldre innspilling med en ung Anne-Sophie Mutter. Beethovens fiolinkonsert dirigert av Herbert von Karajan, fremstod som friskere enn på lenge. Kontrasten mellom solofiolinen og orkesteret var fremragende. Det er sjelden jeg hører fiolinen så fokusert og tydelig i lydbildet. Strykernes toner flyter sømløst gjennom høyttalerens ulike elementer, og jeg klarer ikke å høre noen betoninger eller endringer i klangkarakter tross endringer i tonehøyde. Hvilket er fordømt godt gjort.

Siden opptaket med Mutter ble brukt under testen av forgjengeren, lyttet jeg også til Keith Jarrett trios Setting Standards fra New York Sessions. Med kontrabass, trommer og et svært Steinway-klaver – og Jarretts nynning – er konsertopptakene betagende levende spilt over Si3 AA-høyttalerne. Opptaket lyder litt tørt ofte, også her, men høyttalerne formidler rommets akustikk så godt at live-følelsen forsterkes. Enda bedre ble det med Montreaux-opptaket fra 2001 – utgitt i 2007 – hvor det er en større scene og utøverne hørbart er plassert i et større rom. Små og store symbaler, hi-hater og skarptrommer lyder presist og punktformet i lydbildet, og høyttalerne får meget godt frem den dynamiske kontrasten et trommesett er. Samtidig mener jeg de er bedre på å få frem klangen i store trommer og kontrabasser enn mange dyrere og større høyttalere. Som med sin større fysikk kan ha mer makt og pondus i bassen.  At høyttalerne er gjennomsiktige kom ikke som noen overraskelse, men jeg mener at de er enda bedre på å få frem dybden i musikken enn forgjengeren. Lydbildet lyder ikke bare dypere på mange innspillinger, det kommer frem mer informasjon gjennom høyttalerne, som skaper bedre perspektiv. Den lette bånddiskanten er akkurat så vektløs som forventet, kanskje er den enda bedre fokusert. Det finner jeg ikke ut før jeg får sammenlignet disse og forgjengerne direkte.

Konklusjon
Det er ingen grunn til å fortvile hvis man har kjøpt forgjengeren S3 AA uten i. Forskjellene er små til Si3 AA med i. Her snakker vi om ytterligere forfinede og raffinerte egenskaper, ved det som allerede er en av de mest anvendelige og kompakte gulvstående høyttalerne man kan kjøpe. I hvit lakk som våre testhøyttalere kom i, ser de dessuten lekre ut, særlig med grått frontstoff (som kan tas av). I et par Si3 AA får man et elegant og tidløst design, kombinert med en strålende engasjerende musikkformidling som aldri blir kjedelig.