Mens noen produsenter sløyfer tonekontroller og annet krimskrams har Marantz gått motsatt vei med hele tre tonekontroller. I tillegg til de vanlige bass- og diskantkontrollene kan du her justere mellomtonenivået separat. Har du et vrient rom eller høyttalere plassert for tett mot veggen og dermed ullen bass, kan du kompensere noe for dette med tonekontrollen. Men selve kvaliteten på lyden som kommer ut går det ikke an å reparere med tonekontroll. Marantz-forsterkeren er Dual Mono oppbygd, med symmetriske kretser for best mulig likhet mellom venstre og høyre kanal. En rask strømforsyning og en feedback-forsterkermodul skal dessuten gi en bedre dynamisk gjengivelse av musikksignalet.

Lydkvalitet
Marantz-forsterkeren gjengir musikken med skikkelig tyngde i bassen. På lavt lydnivå grenser det mot det voldsomme, uten å gå over grensen. Klangsignaturen er fyldig, og kan minne litt om Yamaha sin. Marantz har imidlertid ikke helt den samme kontrollen over begivenhetene, og lydbildet flyter ut litt når musikken blir av det intense slaget. Rockemusikken fra gode gamle Skunk Anansie serveres med rikelig trøkk i bassen, men oppover i mellomtonen låter det litt rotete, og mangler litt definisjon i stemmen sammenlignet med de beste. Her savner vi ryddigheten til Rotel og Cambridge. Marantz trives adskillig bedre på roligere akustisk musikk. Her blir det stort rom rundt instrumentene, og så lenge det ikke skjer for mye på en gang er det innbydende å høre på. Stemmen til Josefine Cronholm låter meget fint her også. PM7004 har god oppløsning og en fin fyldig bass, men den har ikke kontrollen til Rotel eller Cambridge.

Også i denne testen: