Nederlandske Mola Mola er en av high-end-markedets gjemte perler. Bare en titt på produktene forteller oss at vi har med ytterst påkostede saker å gjøre. De bølgeformede kabinettene i solid aluminium krever alene dyre maskinverktøy for å frese ut, og her er det kvalitet helt ned til den minste knapp.
Både innvendig og utvendig er det fullt fokus på hver bidige detalj, det fikk jeg selv oppleve til gagns da jeg testet den fantastiske digitalkonverteren Tambaqui. Jeg mener fortsatt bestemt at det er den beste jeg har hørt noensinne.
Mola Mola lever etter ordtaket «sannheten er vakker». Selv tolker jeg det til at musikken er magisk i seg selv: du skal ikke tilføre noe ekstra varme eller sminke den på andre måter, men la den stråle ut i all sin uperfekte prakt – med rynker og det hele. Da vil du til gjengjeld få de riktig tårevåte opplevelsene, når de beste innspillingene dukker opp i spillelisten.
Anerkjent konstruktør
Hvis produsentnavnet er ukjent for deg, så vit at sjefskonstruktør Bruno Putzeys også jobber som teknisk overhode hos Kii Audio, og er ansvarlig for Klasse D-forsterkningen og de digitale kretsene i deres høyttalere. Han er også hjernen bak Hypex og Purifi digitale forsterkermoduler som brukes av flere high-end-produsenter. nCore-kjernen i Hypex-forsterkere sitter da også i Mola Molas første integrerte forsterker, Kula.
Forsterkeren baserer seg på kabinettet og kretsene til forforsterkeren Makua (92.000 kroner), hvor man har dyttet inn en kraftigere, egenutviklet strømforsyning og en effektforsterkermodul. Forsterkeren presenteres som en 150-watter i 8 ohm, men det er med en hel prosent forvrengning. Som ikke er holdbart i high-end-klassen. Til gjengjeld har den forsvinnende lave 0,00075% forvrengning helt opp til 2 x 100 watt. Det er virkelig forsvinnende lavt! Effekten dobles i 4 ohm.
Påkostet DAC-modul
Kjøper du forsterkeren som den står, så koster den 121.000 kroner. Langt fra gratis, og som gir deg tre balanserte og tre ubalanserte analoginnganger på kjøpet. That’s it. Men det er når du legger til den ekstra DAC-modulen det virkelig blir interessant. Den koster hele 71.000 kroner ekstra, men da er den også identisk med den bakoversveisfremkallende Tambaqui til 108.000 kroner . Jeg ville seriøst vurdert å investere i DAC-en, for den er virkelig noe for seg selv. Med støtte for både DSD og PCM (32-bit / 384 kHz), alt oppskalert til 32-bit / 3.125 MHz før filtrering gjøres, noe som er med på å konvertere digitalsignalet til analogt med et signal-/støyforhold på hele 130 dB.
DAC-modulen gir deg både optisk, AES/EBU (XLR) og USB-B inn. Men interessant nok finnes ikke koaksialinngang, som vil være et savn for flere. Du kan bruke en overgang fra RCA til XLR, men det kan potensielt by på problemer at AES/EBU er balansert med 110 ohms impedans hvor koaksial er ubalansert med 75 ohm. Det bruker å fungere fint, men jeg kan ikke garantere for feinschmecker-nivå på lydkvaliteten.
For meg som sverger til Roon, er det mest interessante likevel at DAC-modulen har en Roon Ready-sertifisert nettverkskontakt. Koble den til hjemmenettverket, ha PC-en tilkoblet samme nettverk, og spill av musikken med Roon-programmet. High-end-produkter kan ofte være lite brukervennlige, men med Roon blir de alle like.
Platespillermodul
Hvis du ønsker platespiller i stedet for DAC, så kan du alternativt velge Phono-modulen. Som Mola Mola hevder å være kanskje den mest allsidige i manns minne. MM- og MC-delen er totalt atskilt, slik at de begge får kortest mulig signalvei. Motstand og kapasitans er individuelt justerbare, og modulen tilbyr alle mulige EQ-kurver, også de fleste brukt på steinplater med 78 omdreininger i minuttet.
Alle innstillinger kan stilles i software, både med smartmobil og nettbrett, og kan deretter lagres mot knappene på frontpanelet.
Det minner mye om Devialets løsninger, men de franske forsterkerne er nok enda mer brukervennlige. Her har de nemlig tatt seg bryet med å forhåndslagre innstillinger for flere ulike pickuper. Slik at brukeren selv ikke trenger å stille på så mye.
6 knapper
På frontpanelet finner du seks knapper. Fra fabrikken er disse stilt inn til å være inngangsvelgere, og svarer til hver sin inngang på baksiden. Med vippebrytere på baksiden velger du om hver enkelt inngang er balansert eller ubalansert. Men du kan også velge å rute en eller flere innganger gjennom phono-modulen. Hvis du for eksempel har to platespillere med hver sin pickup, og har ett forhåndsvalg for MM og ett for MC. Eller når du skal spille en monoplate, kan du ha en tredje innstilling i mono, hvor den ene kanalens fase vendes. Adresser hver innstilling til sin egen knapp på fronten, så kan du enkelt svitsje imellom.
Både fase og gain kan også stilles på hver inngang individuelt, her er det bare å leke seg med mobilappen.
Luft, luft og mere luft!
Våre trofaste Sonus faber Olympica III på testrommet har gitt oss mang en gåsehudopplevelse, spesielt når de har fått bryne seg på skikkelig elektronikk. Styrken er den magiske, varme mellomtonen kombinert med en stram og kontrollert bass – og en evne til skildre musikken med et vell av klangfarger. Diskanten er derimot ikke den luftigste i klassen, selv om den er både distinkt og frisk.
Jeg må derfor klype meg litt i armen, når jeg plutselig hører musikken komme ut med lag på lag med luft. Luft som jeg vel ikke har hørt fra disse høyttalerne før. Stemmen til Laura Marling på den intime, minimalistiske balladen Only The Strong har så distinkte men samtidig myke konsonanter, hvor hver eneste s– og sj-lyd kiler meg forsiktig bak ørene og sender frysninger nedover ryggen. Gode frysninger. Klangen fra gitarkassa låter så troverdig som fy, og kantslaget på skarptromma er så distinkt at det nesten ikke er til å holde ut.
Dobrinka Tabakovas String Paths fremført av førstecellist Kristina Blaumane og Det litauiske kammerorkesteret er noe av det vakreste jeg har hørt av komposisjoner på 2000-tallet. Som om hvert eneste lag av toner representerer en følelse. En hendelse. Sammen tegner de opp et helt univers. Mola Mola Kula har sånn en kontroll på enhver tone, og det er som om klangfargene kommer fra Van Goghs egen palett.
Inntrykket bekreftes av Bowers & Wilkins 702 S2 Signature. Disse høyttalerne har aldri hatt luft som svakhet, og også her får man enda flere lag oppover i overtoneområdet enn man forventer. Det er vesentlig mer luft her enn med Sonus faber-høyttalerne, og dessuten et mer holografisk lydbilde. En større boble som nærmest bretter seg rundt og over lytteren. I hvert fall kommer lydbildet svært langt ut på sidene, og forsvinner i den andre enden innover og bakover mot en uendelig horisont.
Konkurrenter
Uansett hvor ekstremt god Mola Mola Kula er, så må den da ha noen svakheter? Tja. Joda. Man kan jo for det første ta det faktum at den er langt fra den kraftigste jeg har hatt til test. Ikke misforstå, den gjør jobben til gagns, men kraftmessig har den lite å stille opp med mot staute karer som McIntosh MA9000, Hegel H590 og Gryphon Diablo 300, alle som med rundt 2 x 300 watt er mye kraftigere enn Kula. De er også meget kapable forsterkere, også når det kommer til detaljnivå og rå dynamikk. Har du behov for å spille høyt med full kontroll, så er de i en ganske annen klasse enn Mola Mola Kula.
Men når det kommer til luft og oppløsning i toppregisteret, så vil jeg påstå at Kula er noe for seg selv. Den svinger tryllestaven som få andre, og rommet den tegner opp er udiskutabelt.
Devialets forsterkere har noe av den samme glansen, og med SAM høyttalerkorreksjon strammer de opp lydbildet en hel del, i tillegg til å tyne dypere bass ut av høyttalerne. Jeg har ennå til gode å høre deres Expert 250 Pro, som nok er den mest nærliggende å sammenligne med. Men den er nesten garantert enda bedre enn Expert 220 Pro, som til halvparten av prisen er en fantastisk forsterker på alle måter. Men digitaldelen er det ingen som tar Mola Mola på. Der hvor Devialet bruker hyllevare (PCM1792) designer Mola Mola sine egne DAC-er fra grunnen av.
Trenger du mer kraft?
De kreftene som Kula mangler melder seg først og fremst med et par meget tungdrevne høyttalere. Det kan for eksempel hende du ønsker noe kraftigere for å drive et par som B&W 803 D3 med nok kraft og overbevisning. Mola Mola har selv svaret, i et par Kaluga monoforsterkere, som da gir hele 400 watt med effekt. Her sitter den dyreste Hypex forsterkermodulen NC1200, som har fått ekstra spesialtilpasning til resten av forsterkerkonstruksjonen.
Da må du opp i 65.000 kroner pr. forsterkerkanal, og sammen med Tambaqui-DAC-en trenger du egentlig ikke noen forforsterker i tillegg – og havner da på 238.000 kroner. Noe dyrere enn Kula, men likevel kanskje ikke like bra ved moderate lydnivåer fordi du går glipp av Kulas eminente forforsterkertrinn. Men med vesentlig mer kraft når du skal spille høyt. Det kunne vært interessant å teste denne kombinasjonen også.
Konklusjon
Da jeg først fikk høre Mola Mola Kula lurte jeg først på om den var kunstig dratt opp i diskanten. Det var så mye luft! Men det er nok heller et eksempel på en forsterker så fri fra forvrengning, og så rikelig med dynamikk, at den slipper løs overtonene som få andre. Resultatet er et luftigere lydbilde enn jeg kan huske å ha hørt, kombinert med en fabelaktig dynamikk og timing. Musikken bare renner ut! Dette er High-end med stor H, på alle måter.
Designen er også rett og slett nydelig. Sobert utseende, med nydelige kurver, skåret ut av ett stykke aluminium.
Kula er dessuten meget fleksibel, med programmerbare og justerbare innganger. Velger du DAC-modulen, blir det kostbart. Men også eksepsjonelt bra! Ikke minst med Roon Ready nettverksstøtte. Phono-inngangen er også svært påkostet, men denne har vi ikke prøvd.
Løp og hør! Deretter kan du ta opp lån i banken.
