Men så skjer ofte det som gjør den siste konserten til den nest siste. De samles og går på scenen igjen. Til vill jubel og behørig presseomtale. Vill jubel er vel å ta hardt i, men for de av oss som husker Dynaudio Special Twenty-Five med en viss affeksjon, er det gledelig at de spiller opp igjen lenge etter at de forsvant fra markedet.
Det dreier seg om et siste opplag av klassikeren som markerte Dynaudios 25-årsjubileum i 2002. De lages kun i 1000 par, og kun i maserbjørk, men med de samme påkostede elementene og delefilteret som ga høyttalerne ære og berømmelse. Også i disse spalter. Special Twenty-Five har så absolutt tålt tidens tann, og et gjenhør bekreftet at dette fremdeles er en av de aller, aller beste kompakthøyttalerne noen gang laget. I hvert fall som undertegnede har hørt, og det er etter hvert blitt noen par, i all ubeskjedenhet.
Dynaudio la et godt grunnlag for suksess i 2002. Høyttalerne er nemlig uvanlig solid bygget opp, med lag av sammenpressede fiberplater med tykkelser opp mot 30 mm for å holde resonanser nede. Så har de laget et svært enkelt delefilter med lite tap, med bare 6 dB per oktav deling på 2400 Hz mellom de to påkostede elementene. Fordelen med bare 6 dB deling, er meget beskjedne faseendringer og svært lineær respons.
Høyttalerne som er 42 cm høye, har fått Dynaudios Esotar2 diskant med vevet 28 mm membran i ren silke, og et 20 cm basselement fra Dynaudios toppmodell Evidence Master, som koster 742.000 kroner. Kabinettet har en bassrefleksport på baksiden, og hele systemet går i følge Dynaudio ned til 35 Hz i bassen. Mer enn nok til å skape en troverdig gjengivelse av store instrumenter, som konsertklaver, trommer, bass og til og med pipeorgel.
I praksis føles det som høyttaleren går enda dypere ned i bassen. Få andre kompakthøyttalere klarer kunststykket å skape illusjonen av at man hører på en velvoksen gulvhøyttaler på samme måte som Special Twenty-Five. Sonus faber Extrema er en, Wilson Audio Duette en annen, men den første lages ikke lengre, og den andre koster mye, mye mer.
Krystallklart
Under testen benyttet vi flere forsterkere, fra den rimelige Yamaha-receiveren testet i dette nummeret, til Mark Levinsons 200 W No 532H. Hovedtrekkene var de samme. Dette er en oppsiktsvekkende åpen, ærlig og sprudlende høyttaler. En musikkformidler av rang. Man bør prøve seg frem med plasseringen, legg skumgummiproppene i esken og la bassportene bak være åpne. Flytt høyttalerne mot bakveggen gradvis, til balansen mellom bass og mellomtone harmonerer. Da unngår man å få for bløt og svampete bass, og vinner litt ekstra vekt i bassen.
Et par solide stativer er ikke å forakte. Høyttalerne er relativt røslige, og kan trenge et stabilt fundament, og stor nok topplate til at de står støtt. For eksempel Dynaudio Stand 4 eller Apollo AZ5.
Klangbalansen er snorrett og supernøytral. De minner mye om Dynaudio Confidence 4 som vi testet i desemberutgaven. Antonios Forciones gitarspill på Tears of Joy, blir musikken levendegjort av lynrask og ekspansiv dynamikk. Alt er i fullstendig harmoni, og basstonene får den nødvendige fylde til at det skapes et virkelighetsnært fundament i bunnen av musikken.
Stereoperspektivet er som spikret på veggen, men lydbildet er dypt nok til at klassiske opptak får sin skala skikkelig gjengitt. Beethovens velkjente fiolinkonsert med Anne-Sophie Mutter og Berlinerfilharmonien under ledelse av Herbert von Karajan, er ikke verdens beste rent teknisk (opptaket altså), men her er solofiolinen som skåret i glass foran det mektige orkesteret. Under åpningen – Allegro ma non troppo – kryper gåsehuden oppover ryggen når Mutter starter. Hver lille nyanse i orkesterets spill er frapperende tydelig. Man fornemmer størrelsen, skalaen og kjenner det i magen når orkesteret spiller sterkt.
Høyttalerne har ingen hørbare betoninger, men det kan unntaksvis hende at diskanten kan bli vel energisk, uten at den mister grepet av den grunn. Personlig ville jeg likt litt mer vekt i mellombassen, men det er flisespikkeri. For disse gjør noe som ikke så veldig mange andre høyttalere i denne størrelsen klarer. De lyder mye større enn de er, ikke bare fordi de strekker seg relativt dypt i bassen, men fordi de evner bedre enn de fleste å få frem hver minste lille klangnyanse med nennsom presisjon. Den silkeaktig myke, nesten legato måten å gjengi vokaler på, særlig damevokaler, gjør dem til det perfekte vinduet for opera.
Men like gjerne Johnny Cash. Enten det er Ain’t No Grave eller Redemption Day, hvis man ikke lar seg berøre av fremførelsen er man enten dau eller døv. Mannens malmfulle røst dirrer av levende liv, og når man starter Neil Youngs Le Noise, dirrer rommet av levende musikk.
Farvel
Dynaudio Special Twenty-Five går over i historien som en av de beste kompakthøyttalerne noensinne. Man kan håpe at Dynaudio finner ut at de skal feire 35 år også, og lager en Special Thirty-five over tilsvarende lest. Kanskje med et oppdatert design. Eller så får man sikre seg ett av de 1000 parene som nå er tilgjengelig før de forsvinner. Det kan ta en stund før selv Dynaudio lager noe som er bedre til tilsvarende pris.
Les videre med LB+
Black Week Tilbud
70% På LB+ Total i 12 måneder! (Spar 1665,60,-)
LB+Total måned / 185,-
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd / 156,-
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser