Anmeldelse: X-Men Origins: Wolverine

Førstemann ut er selveste Wolverine i Hugh Jackmans hårete skikkelse.

Vi møter Logan/Wolverine fra han som barnsben av skilte seg ut med kraftig temperament og kvasse klør via hans og brorens (Schreiber) deltagelse i enhver krig siden den amerikanske borgerkrigen der de har vært de rene usårlige drapsmaskinene, med stor tørst etter blod, til de ender opp som villige leiesoldater/forsøksdyr for den usedvanlige klisjépregete militærsadisten William Stryker. Det eneste vi savner er en saftig scene fra Irak! Etter den reneste My Lai-massakren trekker Logan seg tilbake, som tømmerhugger finner han ro og mening med livet i den store ødemarken – stort mer klisjépreget kan det vel ikke bli? Men selvsagt innhenter fortiden ham…

Første premiss for i det hele tatt å få en brukbar filmopplevelse ut av X-Men Origins: Wolverine er at man godtar alle tåpelighetene i plottet og filmens gjentatte usannsynligheter. Dette er en renbarket popcorn-film, ment for lett underholdning, hverken mer eller mindre. Filmen er proppet full av slow motion actionsekvenser der sinte menn (ikke minst de to brødrene) klasker sammen i helvetes basketak, faktisk så mange at det etter hvert blir kjedelig og forutsigbart. Første del av filmen er faktisk ganske så underholdende og har et snev av thrillerpreg, når Logan så skal ta havn faller det hele sammen. Spesielt kampscenen med ”Fatman” og den evinnelige langdryge sluttsekvensen trekker ned. Det Wolverine mangler er noe så enkelt som en god historie! Dette, kombinert med rotete dramaturgisk fremdrift, gir den ikke mer enn tre syltynne stjerner.

Både lyd- (DTS HD) og billedkvaliteten er veldig bra, men skuffende i forhold til ”størrelsen” på filmen. Billedkvaliteten gnistrer ikke og lydsporet mangler skikkelig trøkk i de mange actionscenene. Som bonus får du filmen på DVD, intervju med bl.a. Stan Lee, utelatte og alternative scener og bakgrunnsfilm.