: Jenta som lekte med ilden

Lisbeth har søkt tilflukt i Karibien i halvannet år før hun vender nesen hjem mot Stockholm. Med skjult adresse, ny leilighet og kontoen full av penger, forsøker hun å starte på nytt. Et brutalt dobbeltdrap kullkaster hennes planer, plutselig er Salander politiets hovedmistenkte, og det hele har forgreninger til så vel Millenium-redaksjonen som hennes sadistiske verge.

Alfredson (regi) tilfører serien mer realisme, borte er det irriterende ”Agatha Christie-plottet”, der de denne gangen konsentrerer seg om dagsaktuelle temaer som trafficking og utnyttelsen av de løse fuglene. Et ”misbruk” som strekker seg høyt opp i det svenske sosiale hierarkiet. Dog har plottet definitivt sine svakheter, ikke minst stusser vi i det Lisbeth sjokkerende oppdager at hun er mordmistenkt via en avisforside, dette er en dame som lever og ånder på nettet 24/7, i tillegg plages vi av den klassiske klisjeen med politiet som udugelige idioter.

Vi har ikke lest boken, men føler at det tidvis tas noen vel enkle fortellermessige grep for å komme videre i et, i utgangspunktet, mer komplisert plott. Jenta som lekte med ilden er en renbarket krim, hverken mer eller mindre, perfekt for en kosekveld i sofaen i høstmørket, med en intrikat og spennende historie og godt skuespill som løfter den ut fra krimdusinet. Noomi Rapace leverer, nok en gang, en glitrende rolleprestasjon, mens Nyqvist er helt ok som journalisten med ett ansiktsuttrykk. Spennende, med et godt dramaturgisk driv, men en skikkelig corny og overdrevet slutt, der skurken er som hentet ut rett fra en klisjéaktig James Bond-rolle. Fire stjerner.

Billedkvaliteten er ikke noe å skryte av, men lydsporet holder godt mål. Som med forrige film, er det heller ikke på denne noe bonusmateriell.