Anmeldelse: Avatar

Den hardt skadede marinesoldatene Jake Sully (Sam Worthington) blir utstasjonert i den fjerne kolonien Pandora, for å ta over jobben etter hans avdøde tvillingbror. Utfordringen er hvordan få utnyttet de svært verdifulle naturressursene når lokalbefolkningen bor nettopp der de skal utvinne?

Et forsøksprogram har pågått over tid, der mennesker blir virtuelt koblet opp mot en avatar-kropp, for dermed å vinne deres tillitt og respekt. Planen er å blir kjent med dem for deretter overtale dem til å flytte. Men lokalbefolkningen vil slettes ikke flytte, og dermed settes hardere skyts inn.

Jake kommer nå i en forferdelig lojalitetskonflikt overfor de innfødte. Hvem skal han støtte? Har han ”gone native”? Og selvsagt har han falt for en av de innfødte…

Avatar er en film som stort sett har mottatt stående ovasjoner, og fem og sekserne har velvillig blitt trillet frem. Så visst ikke uten grunn om man legger filmens spektakulære teknologi og overveldende foto og klipp til grunn. Men om vi skreller bort alt det digitale stashet (og 3D-effekten), så sitter vi tilbake med en ganske så ordinær, ja rent klisjémessig, historie om kampen mellom det gode og onde ute i en fjern galakse – far, far away.

For Avatar er nettopp det, Star Wars for den oppvoksende generasjon. Selv Cameron har antydet at det vil bli en trilogi, og det mangler så visst ikke på likhetstrekke med Lucas’ hjertebarn. Ikke dermed sagt at det er en dårlig film, for på sine premisser, som Cameron heller ikke prøver å skjule, så leverer den varene til gangs. Det er en fantastisk fascinerende berg-og-dal-bane tur han tar oss med på, med noen av de mest spektakulære scenene fremvist på det hvite lerret.

Jo visst er manuset fullstappet av klisjeer og enkelte av replikkene fremkaller ufrivillig latter, men sett i ettertidens lys, gjør ikke også Star Wars-trilogien (den originale) nettopp det? Begge filmene befinner seg på samme barnslige nivå, selv om Cameron tar opp litt mer eksistensielle og etiske spørsmål, men evner å levere topp popcornunderholdning.

For å få skuespillerne til å fremstå som ”blå, forvokste smurfer” har de benyttet seg av en teknikk som ligner på den som bl.a. ble benyttet i Beowulf og Polarekspressen – men med et fantastisk mye bedre resultat. Noe av det mest imponerende med Avatar er hvor lite du legger merke til alle de digitale effektene, de glir elegant inn sammen med de naturlige elementene.

Like ”naturlig” er ikke alle karakterene, ikke minst er flere av mennesken vel karikerte. Men, det store spørsmålet vi sitter igjen med, er hvordan Avatar vil bli vurdert om 5-15 år, når teknologien den fremviser ikke bare er dagligdags, men direkte avleggs…

Som seg hør og bør har BD-en en særdeles god lyd- og billedkvalitet, men merkelig nok har de ikke klart å levere oss tidenes mest opphausede 3D-film i 3D – og det i en tid da de første 3D-TV-ene og 3D-BD-spillerne er på vei ut i butikkene.

Og det skal sies, de mange sjokkerende lekre scenene, mister en god del av virkningen når 3D-effekten er borte. På toppen av det hele får du en disc uten et sekund med tilleggmateriale! Allerede nå er det annonsert en ny spesialutgave i november med et vell av bonusmateriell – men heller ikke den i 3D.

3D utgivelsen er foreløpig helt i det blå, det antydes sogar at den ikke vil slippes før i 2012. Så her skal kuen virkelig melkes til gangs!