Anmeldelse: Alice in Wonderland

Folk flest har nok stiftet bekjentskap med den via den eksentriske Disneyklassikeren fra 1951, nå er det altså eksentrikeren Tin Burton som har tatt på seg oppgaven med å lage den optimale versjonen. Om han har lykkes vil det garantert være delte meninger om, at han fortsatt er et visuelt spektakulært geni kan alle enes om, og at han har tatt seg store friheter med bøkene til Carroll er det heller ingen tvil om.

Både i bøkene (Alice’s Adventures in Wonderland og Through the Looking Glass) og i Disneyfilmen møter vi en ungpike Alice som vi kan tro at har drømt opp hele den absurd historien om det merkelige landet langt ned under jordoverflaten, men i Burtons versjon møter vi den gifteklar 19-årige Alice. I ferd med å bli spleiset med en snørrhoven rikmannssønn flykter hun fra forlovelsesseremonien, på jakt etter den hvite kaninen, og faller ned i hullet – for igjen å stifte bekjentskap med sine mer enn merkelig venner.

Burton gir oss dermed egentlig oppfølgeren til Alice in Wonderland, men følger i filmens første halvdel stort sett den opprinnelige historien. Alice krymper og kjemper seg gjennom den fascinerende og skumle skogen, med alle den underfundige og totalt ulogiske skapninger, der den ene stiller det dummere spørsmålet enn den andre. Og galest av dem alle er, selvsagt, Den gale hattemakeren (Johnny Depp). Hattemakeren har fått en betydelig større rolle, og med Depps sedvanlige godt timete gale skuespill skjønner vi hvorfor.

Så langt, alt vel. Men etter at både Alice og Hattemakeren tas til fange, forandres tempoet i historien drastisk og de eksentriske elementene blir stadig mindre fremtredende. Siste halvdel er mer en tradisjonell kamp mellom det gode (den Hvite Dronningen og Hjerterdronningen), og selv om dette hverken er dårlig eller lite spennende, så er det ikke den ”gale festen” vi forventet oss. Dog, vi lar oss sjarmere av den eksentriske og overflodshornmessige fortellerstilen til Burton samt jevnt over fantastisk skuespill – og faller (så vidt) ned på fem stjerner.

Dessverre slippes ikke Alice på 3D i første omgang, men BD-en som nå er ute har både gnistrende billedkvalitet og et fantastisk bra lydspor i DTS-HD. En bakomfilm og to minidokumentarer er alt vi blis avspist med av bonusmateriell. Her kommer det garantert mye mer i en senere versjon.